Norsk
Blog
Dag 13. Et spill du har spilt mer enn fem ganger #30DayChallenge

Dag 13. Et spill du har spilt mer enn fem ganger #30DayChallenge

Skrevet av Archana den 30 mai 2017 klokken 14:46

Her finner du utfordringen .

Jeg har snakket om dette spillet (og serien) før, i hytt og gevær. Det er bl.a. nevnt i min #DasWunderbareSpielmusik blogg, og jeg vet flere har nevnt at jeg har babla om spillserien mange ganger før. Jeg gjorde et prosjektarbeid i et fargefag under mastergraden hvor jeg brukte spillet, så opptatt er jeg av det. Jeg snakker om Trine.

Jeg har spilt originale Trine (2009) og Trine: Enchanted Edition (2014) mer enn 5 ganger. Enchanted Edition er en remake av originalen, laget med spillmotoren de brukte i Trine 2, for å bl.a. muligjøre online multiplayer. Så historien er den samme, og spillet er i teorien akkurat det samme, bare med ny spillmotor og muligheten til å ha det smashing gøy sammen med venner. Den første gangen jeg spilte Trine, så var det alene. Moro det, og det bærer på en del utfordringer...Men sannheten er ikke å slippe unna; Trine er på sitt beste når du kan spille det sammen med noen. At any rate - dette er et "puzzle platformer" spill i 2D (eller, 2 1/2 D, lagt i en slags medieval fantasy verden, hvor sterke farger og følelsen av magi er veldig sterk. Når man legger på Ari Pulkkinens nydelige soundtrack, så er eventyrland komplett. Rowling og Tolkien, ta dere en bolle. Neida. Joda.
Hvis dere ikke tror meg, ta en titt på denne gameplay trailer videoen.

I Trine er det tre forskjellige karakterer man kan spille, og alle tre har selvsagt forskjellige egenskaper. Trollmann Amadeus kan ved magi lage f.eks bokser og planker, tyv Zoya har pil og bue, og knekt Pontus har sverd og skjold. Oppgraderinger o.l. er tilgjengelig underveis, og man har, stort sett, bruk for egenskapene til alle tre i løpet av spillet. Selve "Trine" er et magisk objekt som har bundet disse tre karakterene sammen, og målet er å finne ut hvordan de kan gjøre seg fri fra denne, og det utgjør en reise gjennom skoger, ruiner og grotter, alle like visuelt vakre og magiske.

Årsaken til at jeg har spilt gjennom Trine så mange ganger, er ikke bare det visuelle eller lyden. Det visuelle gjør at jeg "alltid" ønsker meg tilbake, men det som slår meg mest med Trine er hvor morsomt det er. Trine = STEMNING! Dette gjelder forsåvidt Trine 2 også, som jeg har spilt like mange ganger. (Man kan tross alt ikke bare spille det ene og ikke det andre...)
Det faktum at de tilbyr online coop er vel alfa og omega for at jeg har vendt tilbake så mange ganger. Det har alltid blitt en anbefaling fra meg, og så har de jeg har spilt med bare hengt seg på meg, og så har vi spilt det, da. (Speaking of...Noen som vil spille Trine? Har ikke fått min 2017 fix ennå) Enkelt og greit, right? Man lærer seg mye om kommunikasjon og teamwork av å spille Trine, samt en dose tålmodighet... Å bytte mellom karakterer, forklare hva man tror man skal gjøre (by now så må jeg jo holde kjeft, siden jeg vet alt av vane), teste og utforske hva som er mulig. Trine er en spillserie som er best sammen med noen andre, gjerne med bruk av voice gjennom Discord, Skype eller hva enn slags samtaleprogram du måtte bruke. Mange tror kanskje av utseende, så er Trine barnslig. Men det er det langt ifra. I møte med puzzles, fiender, musikken og oppbyggingen av nivåer, så innser man raskt at Trine er like mye for voksne som for barn. Dette spillet passer fint en fredagskveld med en kald pils/cola og to gode venner på øret

For dere som lurer på hvorfor jeg ikke nevner Trine 3 sammen med disse to forgjengerne, så er det fordi Trine 3 er en skam. Trine 3: The Artiifacts of Power ble laget i 3D, og failet stort. Jeg tror de hadde en god idé når det gjaldt fortsettelsen av ideen med serien Trine, men at å trå inn i 3D-verdenen, og skulle begynne å lage både nivåer og fysikk for 3D, ble litt vel for mye. Spillet ble sluppet UFERDIG i 2015, og utviklerne har visst ingen planer om å fullføre... MEN uansett - hvis du og dine venner ser etter en morsom og koselig spillopplevelse å dele - så spill Trine 1 og 2. Dere vil neppe angre, og vil neppe kjede dere

HQ
Dag 12: Et spill alle burde spille #30DayChallenge #omgsorecommended

Dag 12: Et spill alle burde spille #30DayChallenge #omgsorecommended

Skrevet av Archana den 29 mai 2017 klokken 14:35

Egentlig skulle jeg blogge på dag 9, men jeg glemte meg av... Kjempefint av Glorfindel å fortsette challenge'n så den ikke dør ut :) Child of Light er et spill jeg har spilt lite, da det ikke fenget meg noe særlig. Skal love å prøve det på nytt, vet vår alles kjære Cyanine også liker dette spillet godt og har snakket mye om det.

Hiver meg på denne utfordringen i dag jeg også, siden jeg endelig får snakke litt om et spill som jeg likte veldig godt. Det kunne nesten ha havnet på "short and sweet" stafetten, for det tar ikke evigheter å gjennomføre. Grafikken er absolutt nydelig. Gameplayet er enkelt, men ikke kjedelig. Historien bak har forvirret meg noe, men vært helt grei å følge. Spillet har til tider vært skummelt (men jeg er pingle da). Spillet jeg snakker om heter Valley, og er utviklet og utgitt av Blue Isle Studios, som forøvrig også står bak Slender: The Arrival.

Valley er et førstepersons singleplayer spill. Du havner i en ukjent dal etter en ulykke, og finner en såkalt "Leap Effortlessly though Air Functionality (aka. LEAF) suit" som viser seg å være tidenes kuleste drakt, nest etter Iron Man. Underveis finner du oppgraderinger til drakta, samt diverse biter av forhistorien til dalen, og hva som har skjedd der. Det er opp til deg å vase rundt og finne ut resten. Det er ikke allverdens med fiender, noe som passet meg utmerket, da jeg ikke hele tiden ble avbrutt av fiender mens jeg nøt synet av verdenen jeg løp rundt i. Det FINNES fiender altså, det er bare ikke drøss av de. Dette kan kanskje virke kjedelig for noen, men så er spillet også ment for å være veldig utforskende - til døden og beyond...
Valley er et spill hvor du velger selv om det skal gå fort hele tiden, eller om du skal, slik som meg, surre rundt i evigheter for å undersøke hver eneste fjelltopp... Historien er ikke alltid den beste eller mest originale, men for min del ble det fort glemt av hvor visuelt vakkert spillet er. Jeg ville rett og slett bare se mer og mer, og brydde meg egentlig fint lite om historien i seg selv. Hva sier man? Mye vil ha mer, og mer får ikke nok? Slik var det for meg med Valley, og jeg var oppriktig lei meg når jeg var ferdig.
Nå skal det sies at jeg ikke er en av de som mener at vakker grafikk er viktig for at et spill skal være bra, i utgangspunktet så må jeg ha en god story og mål som frister å gjennomføre, men for Valley sin del så fungerer det med en vakker verden vs. en litt svak historie.

For de som ikke er glad i å utforske, så kan spillet virke kjedelig og litt for straight-forward...Hvis du er av oppfatningen at spill som f.eks Kholat, The Vanishing of Ethan Carter eller Skyrim er litt meh, altså spill som man bare sperrer opp øynene av mens man trasker rundt, så er vel ikke Valley helt din greie. Derimot om du liker visuelt vakre spill, pluss utforsking, OG har noen timer til overs, kan du gjennomføre det på ca 5 timer, om du har hastverk da. Bestevenninna spilte gjennom det på 5.5 timer, mens jeg brukte 11.5 (den evinnelige surringa rundt på fjelltoppene...)

Sist, men ikke minst så må jeg også få skryte av soundtracket til Valley. Det er en GRUNN til at spillet får et såpass koselig jerngrep på deg, og det hadde faktisk også fortjent en plass på #DasWunderbareSpielmusik. Hvordan jeg kunne glemme dette er en skam. SKAM! *veive rundt med bjella*.
Lukk øynene og HØR!!!
- Lost Recollections
- Waves of Happiness
- Pandora's Heart

HQ
Just like Khri = #Short'n'sweet

Just like Khri = #Short'n'sweet

Skrevet av Archana den 24 mai 2017 klokken 17:08

Selv om jeg såvidt rakk å henge med på forrige ukes spillmusikktema, så har jeg NO SHAME for å hive meg rett på ny stafettblogg! Det er fordi jeg prokrastinerer hardt som f, selv om panikken for deadline 1. juni har begynt å skrike meg ganske kraftig i øret...


1. Hvilke "kortvarige" spill er det du liker å pusle med når du ikke har så mye tid til gaming?
"Når jeg ikke har så mye tid" betyr som regel skolearbeid. Ellers har jeg et hav av tid, siden jeg tross alt ikke liker folk og ikke liker å være utendørs heller. Jeg er en point-and-click addict. Rene adventuregames eller hidden object, does not matter! Mobil eller PC, spiller ikke så mye rolle det heller. Det som er digg er at jeg bruker å fidle litt rundt og gjøre noen puzzles, og så avslutte for å finne på noe annet. Man blir hekta, men er ikke vanskelig å legge fra seg. Her er de jeg har spilt den siste tiden:

- Machinarium
- Samorost 3
-The Last Dream
- Frankenstein: Master of Death
-Crystals of Time

Pluss noen random spill på mobil, ofte i samme sjanger. Skal sies at av disse jeg har nevnt, så er ikke alle spesielt bra. Frankenstein var kul, selv om det var litt lame også. Samorost 3 er et absolutt must om man er Samorost fan.
Jeg har vært pNc addict i årevis, og kan fremdeles huske tiden jeg brukte på å pløye meg gjennom masse weirdo pnc og escape games på nettsider som er forlengst glemt (og kanskje lagt ned).

Som Khriipy, så spiller jeg også en del Rocket League, dog kun hockey mode. Er sykt digg å kunne hive seg i game i en halvtimes tid, siden hver match varer 5 minutter +- (overtime/forfeit). Problemet med Rocket League for min del er at det er så gøy, så den halvtimen kan fort blir mye lenger, fordi jeg greier å glemme meg bort...Foreløpig har halvtimene nå blitt til 623 timer. Sånn kan det gå.
Ellers så har jeg i noen år nå vært stor fan av Insurgency. Et taktisk FPS spill som jeg så langt har tilbragt et par hundre timer i. Skulle gjerne spilt mer, men akk og ve - tiden strekker jo ikke til. Spiller man vanilla mode (Altså server uten ekstra mods) og et greit lag, kan man lett vinne et map på under 60 minutter. Jeg spiller gjerne på et par servere som jeg også er moderator for; Sernix. Her har vi ganske heftige mods som gjør at spillet blir vanskeligere og man må stole mer på at laget gjør jobben sin og faktisk kommuniserer. Med tanke på vanskelighetsgraden kan det fort bli 20-30-60 min spill, da man taper en del :D Men det er kjekt i forhold til at jeg kan si "kun et map", og holde meg til det :)
Det samme gjelder f.eks Left 4 Dead 2, et spill som jeg spilte en del før, ofte under bachelorskrivingen (hehe). Der tar et map ofte ca 60 minutter.
Jeg finner slike rundebaserte spill greit å hive seg på når man har lite tid, i forhold til f.eks Borderlands og Skyrim, hvor 60 minutter plutselig har blitt til 200+.


2. Hva pleier du å bruke tiden på når du har et øyeblikk med "total frihet"?
Ærlig talt, så tar jeg meg gjerne en nap.

AwwwYiz, my turn! #DasWunderbareSpielmusik

AwwwYiz, my turn! #DasWunderbareSpielmusik

Skrevet av Archana den 23 mai 2017 klokken 15:28

Vært litt bizzi i helga, så har ikke fått vært noe særlig aktiv her, pluss i går var det Victoria Day her i Canada, så da ble det langhelgsslaffing da også. Sååå tenkte å kicke off uka (på en tirsdag, freeekt) med litt spillmusikk.

Det jeg elsker med spillmusikk er at både de og filmmusikk er innenfor min favorittsjanger; production music. Jeg er stor fan av f.eks Two Steps from Hell med vår egen Thomas Bergersen, samt f.eks Mark Petrie og Hans Zimmer.

For spill er jeg helt enig med Quinzel, som bl.a. har nevnt soundtracket til Skyrim. Men før Skyrim, så må soundtracket til Morrowind nevnes. Jeremy Soule, du lot mine ungdomsår flyte bort i deilig musikk. Kjenner minnene om å rusle rundt i Morrowind bare strømmer på.
-Nerevar Rising aka Morrowind Main Theme.
-The Road Most Traveled.

Ellers har vi selvsagt også Harvest Dawn fra Elder Scrolls IV - Oblivion. Jeg har aldri vært blodfan av Oblivion som spill, men Jeremy Soule leverer som vanlig...Men jeg synes nok hans beste verk (ut av disse to) er soundtracket til Morrowind.

Når det så gjelder Skyrim, så er jeg enig med Quinzel i valgene av Awake og From Past to Present. Jeg er også glad i Frostfall.

Jeg er ihuga Mass Effect fan, og soundtracket i hvert eneste av spillene utgjør en stor del av det emosjonelle aspektene. Mass Effect 1 hadde en mer retro feeling synes jeg, og spilte ikke så mye på håpløshet og tristhet som det ME2 og etterhvert ME3 gjorde, men hadde en mer upbeat fremtoning gjennom spillet.
Nevner f.eks The Citadel og Criminal Elements.
Når det kommer til ME3, vil jeg trekke frem følelser av håpløsthet, redsel og gryende håp i Clint Mansells Leaving Earth fra Mass Effect 3.
Når Mass Effect 3 nevnes kan man heller ikke unngå de fantastiske stykkene An End, Once And For All (som forøvrig alltid gir meg en tåre i øyekroken), og A Future for the Krogan.

Jeg tror faktisk ikke jeg kunne kommet meg gjennom vårsemesteret i fjor uten Ari Pulkkinen og soundtrackene til spillene Trine 1 og 2. Disse gikk på repeat i ukevis mens jeg jobbet med skolearbeid, ofte 15-timersdager. Merkelig nok er jeg ikke lei selv om jeg hører de i dag. Kanskje de hjelper meg å slutte å prokrastinere? Hmmm...Uansett.
Herunder vil jeg spesielt nevne Astral Academy og Crystal Caverns fra Trine, og Waltz Of The Temple Forest Elves og Icewarden Keep fra Trine 2.

Uten å linke (for nå er jeg lei av å leite de opp på youtube, sorry), så vil jeg også nevne:
Overworld Night (Terraria)
Underground Corruption (Terraria)
Taste of Tea (Samorost 3)
Soundtrack 2 (Tormentum: Dark Sorrow. Tror dette er stock music eller noe, lite info om soundtracket. Men creepy AF).

Helt til slutt må jeg også nevne, og linke til, Slipping Away, som er "Good Ending" låta i Tormentum: Dark Sorrow.

Lagt til 2017-05-23 15:38:
#ferdigmedåryddeoppiegetHTMLrot

Dag 2: Din favorittkarakter #30DayChallenge

Dag 2: Din favorittkarakter #30DayChallenge

Skrevet av Archana den 19 mai 2017 klokken 14:56

Jeg sliter mellom to ufattelig kule karakterer, så jeg tar en sjefsavgjørelse (Ja, på min egen blogg)
og velger å skrive kort om begge.


Thane Krios
Thane er en karakter fra Mass Effect universet, som vi møter på i ME2. Jeg ble fra første sekund helt sjukelig forelska (her snakker vi Archana 22 år) i denne karakteren. Khriipy mobber meg for dette hver anledning hun får.
Thane er en assassin, men han er en religiøs en. I utgangspunktet så er dette med religion nok til at jeg burde ha blåst vekk karakteren hans som tåpelig, da dette med å drepe og så be om tilgivelse er noe effed up...MEN det er noe i den SINNSYKE roen som voice actor Keythe Farley utstråler gjennom denne 3D-modellen. Karakteren hans oser sex-appeal samtidig som han er rolig, balansert, men samtidig full av anger. Man får bare lyst til å holde ham (Thane, ikke VA, kremt) i armene og si at alt kommer til å bli bra.


Tiny Tina
Aaaa! BURN ALL THE BABIIIIES!! Tiny Tina er kjent fra Borderlands universet, og vi møter på henne i Borderlands 2. (pre-sequel gjelder ikke, eff that game!). Bombeekspert som 13 åring anyone?
Hun er ustabil, skriker rare ting, foreldreløs, og rett og slett en karakter som i teorien "tar mye plass". Men hun er så morsom, og man får nesten medfølelse for den skrullete personligheten hun har utviklet, og man kan bare ane seg hvor mye av karakteren hennes som er basert på det faktum at foreldrene hennes ble knerta. Men ungen er bare rett og slett umulig å ikke like. Pluss at hun har helt insane quotes
Skal også sies at hennes egen DLC - Tiny Tina's Assault on Dragon Keep - er et MUST å få med seg når man spiller Borderlands.

"That's Mushy Snugglebites' badonkadonk. She's my main squeeze. Lady's got a gut fulla' dynamite and a booty like POOOW!"

PS: Tiny Tina quotes er jeg kjent for å kaste rundt meg innimellom. Don't be surprised if you see it. Or hear it.