Norsk
Blog
På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser (del 3)

På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser (del 3)

Skrevet av AcH Clawed den 26 desember 2016 klokken 00:03

Med nesten et helt år siden forrige innlegg tenkte jeg det var på tide å skrive litt mer om spill jeg har snublet over på Steam det siste året. Hvis du lurer på hva denne bloggserien er for noe, se her for del en.

SPIDER MAN: SHATTERED DIMENSIONS
Som en ihugga Spider-Man fan tok jeg meg selv i å lete etter gode Spider-Man spill rundt sommertider i år, og de fleste nettsteder rangerte Spider-Man: Shattered Dimensions som det beste spillet med Marvels hovedmaskot siden Spider-Man 2. Men hvordan i huleste noen over fem år kan sette pris på dette spillet går meg hus forbi. Dialogen er cringy, historien er tynnere enn man skulle forvente i et spill basert på en tegneseriehelt, og gameplayet er latterlig simpelt. Alt dette kunne jeg ha levd med dersom spillet lot meg leve ut Spider-Man fantasien min og svinge meg rundt i New York mens jeg reddet dagen, men nei, spillet er delt opp i baner som er like lineære som en togtur til Bergen. Jeg ga opp etter 4 timer (noe som er ca 1/3 inn i spillet) og så meg aldri tilbake.

Anbefales: Nei.
For deg som: Har en unge som virkelig liker Spider-Man.
Anbefalt innkjøpspris: Ikke noe mer enn 125 kroner (50% avslag).

MARVEL: ULTIMATE ALLIANCE
Etter å ha blitt skikkelig skuffet over SM: SD skulle en tro jeg hadde vett på å holde meg unna spill som hadde Marvels navn på seg, men neida. Når Ultimate Alliance kom ut i remastret utgave bet jeg på tvert, ettersom jeg hadde gode minner av å ha spilt både X-Men Legends-spillene og Ultimate Alliance da jeg var yngre. Men huff som disse spillene har eldes dårlig. Nok engang snakker vi cringy dialog, et plot som er så og si ikke-eksisterende, gameplay som består av å smashe slåknappen og et level-up system som får deg til å måtte knuse alt av skap, tønner og kasser for å samle mynter. Spillet selger seg på å skulle la deg spille som mange av Marvels helter, alle med sine unike ferdigheter og spillestiler, men i praksis føles alle karakterene helt like og kjedelige ut. Som et top-down actionspill var kanskje dette bra når det kom ut i 2006, men det har virkelig ikke tålt tidens tann.

Anbefales: Nei.
For deg som: ... har en unge som virkelig liker Marvel, eller som er skikkelig nøden på et co-op spill.
Anbefalt innkjøpspris: Ikke mer enn 180 kroner (50% avslag)

THE BANNER SAGA 1&2
Over til noe litt bedre så har vi The Banner Saga. For de uvitende er dette spillet nokså vanskelig å forklare hvordan fungerer, men kort fortalt er det altså et turn-based strategy med heltekarakter som du levler opp i RPG-stil mens du spiller deg gjennom en svært gripende historie. Spillet har en godt utbygget verden og troverdige karakterer, og tvinger deg fra starten av til å ta vanskelige valg som i en viss grad påvirker hvordan historien utspiller seg. Tempoet i det første spillet er veldig tregt i begynnelsen, men når en først kommer uti det blir man sugd fullstendig inn. Det andre spillet tar seg ikke tid til å forklare hva som har skjedd i eneren og lære deg ting på nytt, fordi det er så og si det samme spillet og forventer egentlig at du husker hva du dreiv med, noe som er helt greit. Jeg koste meg godt med disse spillene, og venter spent på å konkludere historien når treeren endelig kommer ut.

Anbefales: Ja.
For deg som: Trives med story drevent fantasyspill (som ikke tar hundre timer å fullføre)
Anbefalt innkjøpspris: Begge spillene fåes for tilsammen 200 kroner til fullpris, og er vel verdt det.

HER STORY
Jeg skal innrømme at jeg har litt vanskeligheter når det kommer til å bedømme Her Story. Som et spill er det nemlig helt elendig, alt du gjør er å sitte og sette sammen forskjellige videoklipp til du har dem i riktig rekkefølge. Disse videoklippene forteller en historie, og mens du setter dem sammen begynner du å lure på hva som egentlig har foregått, og kan trekke mange egne konklusjoner mens du holder på. Det er så absolutt spennende den snaue timen det tar deg, men når du først sitter med alle svarene føles det tomt, som om det skulle vært noe mer ved det. Men for all del, spillet koster slikk og ingenting og det er bra mens du holder på. Bare ikke forvent så altfor mye selvom det har vunnet en del priser og utvikleren selv beskriver det som "groundbreaking narrative".

Anbefales: Ja
For deg som: Synes det er spennende å få en historie fortalt i feil rekkefølge, for så å pusle den sammen.
Anbefalt innkjøpspris: Fullpris er 40 kroner, og det er ofte på salg. Synes du det ser interessant ut, bare kjøp det.

HQ
På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser (del 2)

På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser (del 2)

Skrevet av AcH Clawed den 9 februar 2016 klokken 16:01

Vi peiser på videre med del to av min guide til mange av de kjente og ikke fullt så kjente spillene som ligger på Steam. Dersom du ikke leste første del kan du se her for en introduksjon til denne bloggserien.

XCOM: ENEMY UNKNOWN
I annledning at XCOM 2 ble gitt ut i forrige uke tenker jeg å starte med det første spillet i den rebootede nittitallsserien. XCOM: Enemy Unknown er altså et turn-based strategispill med fokus på micromanagement av et lag på fire til seks soldater. Spillets handling er satt til at en ukjent rase med romvesener invaderer jorda, og som opperasjonslederen i XCOM er det din jobb å bygge en base, utforske utenomjordisk teknlogi og lede soldatene dine i kampen mot invasjonsstyrkene. Men dette er selvsagt helt irrelevant, fordi det spillet virkelig handler om er å bli brutalt slaktet av aliens, gang på gang, på gang. Selv på lettere vanskelighetsgrader er spillet latterlig brutalt, og hvert eneste feilsteg kan føre til at soldatene dine dør, permanent. Siden alle kampene er basert på statistikk og plasseringer hender det mer enn ofte at man ber en stille bønn til RNGesus i det et skudd med 50% sjanse for å treffe er det som skal avgjøre om du blir slaktet eller ikke. Det er vanskelig, og til tider urettferdig, men akk så utrolig tilfredsstillende når du først får det til. Bør spilles med Enemy Within-utvidelsen.

Anbefales: Ja.
For deg som: Ikke føler et sterkt nok hat mot aliens.
Anbefalt innkjøpspris: På salg med Enemy Within til ca 100 kroner (er ofte på salg).

THE BUREAU: XCOM DECLASSIFIED
Videre har vi den rebootede seriens sorte får, The Bureau: XCOM Declassified. På et eller annet tidspunkt etter at de ga ut XCOM: Enemy Unknown bestemte 2K seg for at det var på tide å begynne å melke kua, og som et produkt av dette leverte de i 2013 The Bureau. Spillet er en prequel og spin-off til Enemy Unknown, men til forskjell fra storebror har The Bureau middelmådig tredjepersons action som skamløst prøver å kopiere gameplayet i Mass Effect. Plottet gir heller ikke helt mening med tanke på at verden her blir invadert på 60-tallet, men når Enemy Unknown finner sted på 2000-tallet er det ingen som veit noe som helst om romvesenene. Spillet prøver å tvinge frem litt taktisk gameplay ved å gi deg medsoldater som kommer i forskjellige klasser, men på grunn av deres helt elendige AI er de sjeldent til stort mer nytte enn å fungere som kanonføde for fiendtlige plasmakanoner, og på høyere vanskelighetsgrader er man dessverre avhengig av å ha dem i live. En skal ikke langt uti spillet før det blir direkte frustrerende, og plottet fenger ikke nok til at det er verdt det å spille gjennom.

Anbefales: Nei
For deg som: Ikke føler et sterkt nok hat mot deg selv.
Anbefalt innkjøpspris: På salg til under 30 kroner.

DARKEST DUNGEON
Vi beveger oss tilbake på den gode siden av vanskelige spill igjen med det brutale og gritty RPGet Darkest Dungeon. Som navnet tilsier er det bekmørke grotter og ruiner som skal plyndres, og det i god gammeldags turbasert stil. Basert i en liten by utenfor en klippe med mang en monsterinfiserte ruiner skal du hyre inn eventyrere som i grupper på fire sendes inn i de mørke grottene. Du sender med dem litt mat og noen fakler, og så legger de på vei. Men dette er ikke de klassiske fantasy-heltene du har med å gjøre, dette er vanlige mennesker som er kommet for å søke lykken, og de har dermed ikke evnen til å forbli upåvirket av alt de opplever. Dermed er også den psykiske helsen til gruppen din en faktor som spiller inn når du er ute på eventyr, i tillegg til den tradisjonelle helsemåleren. Opplever de altfor mye forferdelig kan det gå så langt at det klikker helt for dem og de får permanente endringer i adferden sin, eller de kan rett og slett bli så stressa at de får et hjerteinfarkt og dør. Etter å ha kjempet for livet må de hvile, ta et legebesøk eller drikke vekk sine sorger før de er klare for å dra ut igjen. Dette tar tid og fører dermed til at du må bygge flere grupper med eventyrere for å ha noen å sende oppdrag. Spillet har en god variasjon i helteklassene sine, da alle føles både unike og gjennomtenkte, mens selve kampsystemet er noe RNG-basert og svært lite tilgivende. Du må lære hvordan ting fungerer fort, eller se hele laget ditt bli slaktet.

Anbefales: Ja.
For deg som: Savner en god gammeldags dungeoncrawler.
Anbefalt innkjøpspris: Fullpris (170 kroner) er vel verdt det.

THE WITCHER: ENHANCED EDITION
Det første Witcher spillet glemmes ofte når man snakker om The Witcher-serien, og det med god grunn. Spillet er ikke noe eldre enn 2007, men det har virkelig ikke eldes godt når det kommer til gameplay. Det er treigt og stivt, med et plot som virkelig sliter med å komme frem. Det skal nevnes at selv om CD Projekt Red var uerfarne, så hadde de så absolutt ikke mangel på ambisjon. Til tross for nevnte ankepunkter, så skildres nemlig karakterene og verdenen på en svært god måte. Jeg har spilt gjennom det 30 timer lange eventyret to ganger, men jeg kan ikke få meg til anbefale spillet til andre enn fans av de to oppfølgerne som virkelig ikke får nok av verdenen og karakterene. Det er og forblir et svært tråkig spill å kjøre gjennom, så dersom ikke det å få oppleve mer av verdenen og karakterene i Witcher-universet er nok til å underholde deg, så kommer ikke gameplayet eller plotet til å gjøre det eller.

Anbefales: Nei.
For deg som: Les teksten.
Anbefalt innkjøpspris: Hver krone som går til CD Projekt Red er vel brukte penger (ofte på salg til under 20 kroner).

Og med det var vi kommet til veis ende for denne gang. Jeg setter som vanlig pris på alle former for tilbakemeldinger, og dersom du ønsker at jeg skal ta for meg et spesifikt spill du selv har siklet litt på, ta en titt på steamprofilen min og sjekk om jeg har det, så skal vi få ordna det.

HQ
På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser

På vandring gjennom steambiblioteket - minianmeldelser

Skrevet av AcH Clawed den 1 februar 2016 klokken 01:40

På min ferd gjennom mitt stadig voksende spillbibliotek ender det ofte opp med at jeg spiller gjennom mang en bra og ikke fullt så bra spill. Blant den sistnevnte kategorien hender det ofte at jeg ikke helt gidder å fullføre spillene, mens de bedre titlene ofte gjør såpass mye bra at jeg ikke føler at en anmeldelse i sitt tradisjonelle format er godt nok til å redegjøre for hva som gjør dem bra. Så, i stedet for å skrive ordentlige anmeldelser av alle spillene jeg pløyer gjennom, starter jeg en liten bloggserie hvor jeg skriver kort om hva som gjør en rekke spill bra eller ikke, og om de er verdt et kjøp. Jeg får utløp for min trang til å ytre hva jeg synes om spill, mens dere, mine kjære GR medlemmer, får noen kjappe innblikk i spill det kan være greit å teste eller styre unna. Alle vinner. Siden de mest populære AAA-spillene omtales nok i spillmedier fra før, så tenker jeg å hovedsakelig holde meg til de litt mindre kjente (eller eldre) spillene jeg har gått gjennom.
Så, skal vi begynne?

BIT.TRIP.RUNNER
Som det første på lista har vi BIT.TRIP.RUNNER, et utrolig presist, utfordrende og alt i alt tilfredsstillende side scroller platformer. Etter nærmere 5 timer i spillet har jeg enda til gode å fullføre den første verdenen, nettopp fordi spillet er helt brutalt med tanke på hvor nøyaktig du må time hopp, spark og dukk for å komme deg gjennom en bane. Det å fullføre et brett etter å ha sittet med det i hva som virker som en evighet er derimot utrolig deilig, og spillet i seg selv fremstår aldri som urettferdig til tross for den høye vanskelighetsgraden.

Anbefales: Ja.
For deg som: Liker utfordrende plattformere, eller bare vil ha noe du kan spille her og der i korte stunder.
Anbefalt innkjøpspris: På salg til under 50 kroner.

CLICKER HEROES
Min store skam som gamer det siste året må definitivt være avhengigheten min til dette veldig casual free to play klikkespillet. Gameplayet består av, ja du gjettet riktig, å klikke på ting til de dør. Drep 10 monstre og du går videre til neste nivå. Når ting dør dropper de gull som bruker til å hyre helter til å gjøre skade for deg så du slipper å klikke selv. Målet med spillet er å komme så langt man klarer. En får egentlig ikke noe ut av dette "spillet" i det heletatt, annet enn et simpelt tidsfordriv som egentlig kan brukes bedre på... alt.

Anbefales: Nei.
For deg som: Virkelig ikke har noe bedre å gjøre.
Anbefalt innkjøpspris: Det er free to play.


GAME DEV TYCOON
I samme gate som Clicker Heroes ble jeg fort veldig avhengig av GDT, og endte fort opp med å sitte med det når jeg hadde mindre enn en times tid å spille på,
eller når jeg generelt kjedet meg. I sterk kontrast til Clicker Heroes, er GDT faktisk et nokså underholdene spill med et glimt i øyet der det både hedrer og parodierer spillbransjens utvikling fra 80-tallet og frem til i dag. Gameplayet i seg selv er nokså enkelt, der du lager spill ved å velge hva slags spill du ønsker å skape til hvilken platform, for så å bestemme hvor mye arbeid de forskjellige utviklerne dine skal legge i hver del av spillet. Det går selvsagt noe dypere enn dette, men i all hovedsak er det et nokså simpelt og vel gjennomført spill som jeg virkelig koste meg med før jeg etter 40 timer
hadde spilt det helt til døde.

Anbefales: Ja.
For deg som: Kan finne glede i et casual simulatorspill
Anbefalt innkjøprpris: Dette kan godt plukkes opp til fullpris, 70 kroner.

SHANK
For å komme oss litt vekk fra casualspillene hopper vi videre på Shank, et svært så intenst og brutalt sidescroller actionspill. Du spiller som Shank, en tidligere drapsmann for en meksikansk cartelboss, som nå er kommet tilbake for å nøste opp i løse tråder etter at han ble forrådt flere år før spillets begynnelse. Dette skal selvsagt gjøres ved hjelp av hagler, kniver og motorsager i et særdeles over the top eventyr, fremstilt i en nokså herlig tegnet stil. Kontrollene sitter godt, kampene er blodige, og spillets historie er akkurat grei nok til at en får lyst til å gjøre seg ferdig med det. Må nesten slenge inn at det er helt umulig å spille med mus og tastatur, så en kontroller anbefales.

Anbefales: Ja.
For deg som: Setter pris på litt heftig 2D action
Anbefalt innkjøpspris: På salg til under 50 kroner.


DEADLIGHT
Deadlight er et av de spillene jeg har pløyd gjennom en gang i tiden, og som jeg kun kan huske å ha spilt fordi det ligger i Steam biblioteket mitt. Det er altså snakk om et 2D Puzzle/platformer satt til en zombieapokalypse i Amerika. Selve puzzle delen av spillet er svært bra, men mer enn det skal det ikke ha. Kontrollene føles ofte upressise, kampsystemet er helt bak mål (mot slutten av spillet merkes dette veldig godt) og historien er kjedelig. De første to timene av spillet var ganske underholdene, men det tok ikke lange tiden før jeg var drittlei og gjorde ferdig spillet kun for å ha gjort det.

Anbefales: Nei.
For deg som: Kan sette pris på puzzles og ikke lar deg irriterende av mangler i resten av spillet
Anbefalt innkjøpspris: På salg til 30-40 kroner.

Og det var første del av hva som forhåpentligvis blir en lengre bloggserie. Setter pris på alle former for tilbakemeldinger, og dersom du ønsker at jeg skal ta for meg et spesifikt spill du selv har siklet litt på, så ta en titt på steamprofilen min og sjekk om jeg har det, så skal en få ordna det.

Bioware: Genier eller Drittsekker?

Bioware: Genier eller Drittsekker?

Skrevet av AcH Clawed den 2 mai 2012 klokken 21:46

Etter å ha fulgt Mass Effect-serien i 5 år så har endelig Bioware servert meg konklusjonen på den episke sci-fi rollespillserien sin. En konklusjon som for mange har fremstått som nokså svak. Men er slutten virkelig hva den fremstår som?

Dersom det ikke er åpenbart nok så vil jeg bare påpeke at jeg kommer til å ta opp en del ting som kan komme til å spoile hele Mass Effect 3 for de som enda ikke har spilt det. Dersom du ikke har gjort det men har et ønske om å vite minst mulig, så anbefaler jeg deg å snu vekk herifra med en gang

Slutten på Mass Effect 3 forekommer ved første øyekast på følgende måte: Shepard og Anderson dør, Normandy og flere av de karakterene du er glad i blir strandet på en øde planet, Mass Relayene er ødelagt og syntetisk liv er enten blitt lagt under Shepards kontroll, blandet inn i DNAet til alle organiske vesener eller totalt ødelagt, avhengig av hva slags valg du gjør helt tilslutt.

Dette kan i og for seg virke som en nokså brukbar slutt (og flere mener også at det er slik), men det er måten man får den presentert på som ødelegger nokså mye. Hvis du som meg har spilt gjennom hele serien fra start til slutt med alle DLCer, om så bare en gang, så har du til nå lagt ned ca 100 timer i dette universet. Du har med stor sannsynlighet forelsket deg i de mange karakterene, det godt gjennomførte og oppbygde universet, det interessante plottet, og ikke minst, din egen tolkning av Commander Shepard. Hadde jeg blitt fortalt på forhånd at alt dette skulle bli revet fra meg på under 10 minutter, uten noen spesielle konklusjoner eller scener hvor jeg får se konsekvensene av valgene mine, hvor grundfundamentet for alt jeg er blitt glad i blir ødelagt, også få servert at det var en udødelig spøkelsesgutt som stod bak det hele, så hadde jeg mest sannsynlig klikket i vinkel på den som fortalte det til meg for så å ta det som en dårlig spøk. Men som vi alle vet så er dette dessverre sannheten.

To avsnitt opp så nevnte jeg derimot at dette kun var ved første øyekast. Etter at en bråte med andre skuffede spillere som meg selv fant veien til verdensvevens mange forumer og chatterom så har teoriene begynt å blomstre. Mange av teoriene holder selvsagt ikke mål hele veien, men det er så mange pekepinner på at noe var "galt" med slutten at det er verdt å se nøyere etter.

Så la oss nå komme til saken. Jeg, og svært mange andre Mass Effect-fans, lever i troen om at Bioware gikk så langt som å direkte Mindfucke oss. Spille oss et puss. Lure oss trill rundt, kall det hva du vil. For som sagt så er det noen pekepinner gjennom hele spillet som leder til det samme svaret; at Shepard var under Reaperenes kontroll (såkalt Indoctrinated) gjennom hele spillet, og mot slutten gav under for deres kontroll. Det første hintet her er den lille gutten som følger deg gjennom hele spillet. Enten han blir sprengt i fillebiter helt i begynnelsen, hjemsøker drømmene dine eller i spøkelsesform gir deg tre valg som kommer til å avgjøre galaksens skjebne. Denne gutten er egentlig bare et bilde plantet i Shepards hode av Reaperene mens de sakte men sikkert prøver å ta kontrollen. Hvis man ser helt på begynnelsen av spillet så finner man den lille gutten fanget i en sjakt mens Reaperene herjer. Her får man tre hint til at noe er galt. For det første ligger han tilsynelatende uskadet i en sjakt på innsiden av et hus som akkurat er blitt sprengt av Reaperene. Videre svarer han på Shepards tilbud om hjelp med "You can't help me", og tilslutt så bare forsvinner han når Anderson roper på Shepard. Det at gutten sier "You can't help me" er Reaperenes måte å prøve å knekke Shepard på. De vet at dette ene mennesket er en trussel mot dem, og de prøver derfor å ødelegge moralen ved å komme med innspill om at menneskeheten ikke er til å reddes. Tilslutt så hører man en høylytt mekanisk lyd som ofte kommer fra Reaperene når Anderson roper på Shepard. I følge romanen Mass Effect: Retribution så er dette hva som skjer når noen bryter ved kontrollevnen til Reaperene.

Vi holder oss fortsatt på temaet med guttungen og går så til slutten av spillet. Gjennom hele spillet har man sett denne gutten brenne i drømmene dine, og nå står han foran deg som et form for spøkelse som hevder at det kontrollerer Reaperene. Det som derimot er galt med hele denne scenen er at Shepard ikke engang har noe alternativ til å stille så mange spørsmål og være like kritisk til noe ukjent som han/hun pleier å være. Når spøkelsesgutten presenterer deg for valgene dine, så ser man at alternativet for å kontrollere Reaperene er lyst opp i blått (gjerne assosiert med de "gode" paragon-valgene gjennom serien) og en person som ligner på The Illusive Man som tar dette valget. Så får man presentert det andre valget, å ødelegge reaperene, som her er lyst opp i rødt (ofte assosiert med de "onde" renegade-valgene) mens Anderson står og representerer dette valget. La oss nå se bort ifra det siste "nøytrale" valget man blir presentert for, og fokusere på disse to. Hvorfor skulle The Illusive Man, som har vært antagonisten gjennom spillet, plutselig være den "gode" og hans meninger være det som er riktig? Hvorfor skulle Andersons vilje, som du har støttet gjennom hele trilogien, plutselig være den "onde"? Her er det selvsagt Reaperene som spiller deg et pus. Ved å få deg til å tro at det å kontrollere dem er det riktige, så gjør du egentlig det omvendte. Du mister selv kontrollen, og gir etter for deres. Velger man derimot å ta det destruktive-alternativet så gir man ikke etter og står ved sine verdier. Man får også en liten cut-scene på slutten hvor Shepard har overlevd den etterfølgende eksplosjonen av The Citadel, men ligger i hva som kan se ut som ruinene av London, dersom man velger dette (også basert på at du har nok militærstyrke).

Hva kan dette hinte til? Jo, alt etter at man blir truffet av Reaperens stråle mens man løper mot The Conduit skjedde ikke! Fra dette punktet av er Shepard såpass svak at han/hun ikke klarer å motstå kontrollen fra de kraftige maskinene stort lengre. I tillegg til alt annet jeg har ramset opp så skurrer det litt her også. Mens man sakte men sikkert går halvdød inn i The Conduit, så får man presisert over radioen at det var ingen overlevende. Når man så kommer inn på The Citadel har tydeligvis Anderson fulgt etter deg, uten at noen har sett han løpe rundt på et åpent område fult av lik eller at han selv har gitt noen beskjed over radioen sin. Når man finner han der inne så står han ved terminalen du selv prøver å komme til, men det er bare en vei dit, den du selv kom fra. Han presiserte også tidligere at han endte opp på et annet sted enn deg. Når man så fem minutter senere har tatt seg av The Illusive Man (som man heller ikke får noen forklaring på hvordan kom seg dit) så faller Shepard om av utmattelse og blodtap. Mens han/hun ligger der viser deg seg at man ligger på en plattform som tar deg til utsiden av The Citadel hvor vi møter vår gode venn spøkelselsgutten, som gir deg sluttvalgene. Her er plutselig Shepard i stand til å stå oppreist igjen, og ikke minst, puste. Her står man på utsiden av The Citadel, uten noen form for hjelm, og puster.


Ved mindre jeg nå har skrevet på en altfor tungvint måte, så har du kanskje fått med deg at det er en del plotthull her og noen litt merkelige hint om at noe er feil. Det er flere ting som jeg ikke har nevnt, men dette var noen av de viktigste. Jeg for min del tror ikke at Bioware er blitt såpass late at de kan overse slike ting og at dette med blant annet gutten er en tilfeldighet. De har mer i planene for oss. Det vi har sett til nå er ikke den ordentlige slutten, men heller noe som kan fungere som en slutt dersom man ikke har tilgang på den gratis DLCen som de slipper senere i år, som tydeligvis bare skal gi en bedre konklusjon på ting. Kall meg gjerne en fan som bare ser det jeg vil ettersom at en serie jeg elsker ikke ble avsluttet slik jeg ønsket, men jeg tror de kommer til å gi oss akkurat det vi vil ha når Extended Cut-pakken kommer ut i Juni. Og om de ikke gjør det, så kan jeg ikke gjøre annet enn å kalle hele firmaet for en gjeng med drittsekker for å ødelegge slutten på en slik herlig serie på denne måten.

Så hva tror dere kjære GR-community? Har Bioware virkelig laget et mesterverk av en forvirrende slutt som bare bygger opp til den "virkelige" slutten eller har de gitt oss et slag i trynet?

(Ta forresten en titt på videoene linket til nedenfor dersom du ønsker litt mer informasjon og noen flere teorier!)

TL;DR:

Video 1
Video 2
Video 3

Anmeldelse: SPECACT og Onslaught Mode

Anmeldelse: SPECACT og Onslaught Mode

Skrevet av AcH Clawed den 30 juni 2010 klokken 00:22

Som tittelen tilsier så er dette min anmeldelse av årets beste spill hittil, Battlefield: Bad Company 2, sine tilleggspakker.Siden spillet kom ut tidlig i Mars denne våren har DICE kommet ut med to tilleggspakker til dette hærlige spillet. Men er de virkelig verdt pengene?

Jeg skal starte med å ta for meg hele SPECACT-pakken. I denne pakken får for 440 Microsoft points en ny drakt til hver klasse i spillets flerspiller-del, og en kamuflasje for alle de forskjellige landskapene (Vinter, Ørken og Jungel) på de beste våpnene i hver klasse. Nå sitter du sikkert og tenker: "Drakter? WTF? Hva skal jeg med det i ett førstepersonsskytespill hvor jeg ikke kan se den jeg styrer uansett?" Svaret er som følger: Absolutt ingenting. Kamuflasjene på våpnene ser ganske tøffe ut, men bortsett fra det så får du egentlig ingenting annet en fire nye achievements/trophys som er verdt 60 Gamerscore (Xbox 360) og noen nye medlajer som gir deg 100-200 ekstra poeng i spillet. 440 Microsoft points er ikke så mye, men for denne pakken så er det det. Ved mindre du er en dedikert achievement/trophy jeger, så anbefaler jeg IKKE å kjøpe denne pakken. Den tilfører ikke noe nytt gameplay eller noe som helst egentlig, og skal jeg være ærlig, så må dette være det værste av nedlastbart innhold til ett spill som jeg har vært borti.

2/10

- Juhu! Nå kan alle andre se at du har sløst pengene dine på den mest meningsløse DLCen noensinne! Og den er overpriset for såpass lite innhold.

+ Du får nye achievements?


Men DICE har jo heldigvis kommet ut med litt bedre ekstrainnhold etter dette. Forrige uke kom Onslaught mode til Xbox 360 og Playstation 3. Her skal du bekjempe horder av fiender mens du tar basene deres. Dette gjør du ved å senke flaggene deres og heise ditt eget. Høres det kjent ut? Alle dere som har tilbrakt litt tid med å spille Conquest i flerspilleren vil nok kjenne dere igjen med en gang. For det er det Onslaught er. Conquest med AIer i stedet for andre spillere, og for prisen av 800 Microsoft points får du fire baner som du kan spille dette på. Den første er Nelson Bay som nå er blitt satt til dagtid, her er det fokus på nærkamp til fots. Videre har du Isla Innocentes hvor det er mer fokus på helikopterflygning samt bakkekamp med assault rifles. Atacama Dessert hvor det er 100% fokus på kjøretøy i form av Tanks og Angrepshelikoptere og til slutt Valparaiso hvor det hovedsakelig Medium-range infanteri kamper, men laget ditt får også en tanks som dere ved hjelp av godt lagarbeid kan holde i livet.

For der glittrer Onslaught mode. Lagarbiedsdelen fra flerspilleren føles enda sterkere her, og skal du ha sjans på å klare det på noe særlig høyere vanskelighetsgrad enn medium, så må du ha noen venner å samarbeide med. Det er nemlig deg med opptil tre venner (DVS en full squad) som skal bekjempe disse fiendene, og det å ha med seg én av hver klasse er vitkig i og med at folk både dør og går tom for ammo stadig vekk, og fiendene slenger på dere kjøretøy som det kan være en fordel å ta ut på lengre avstander med en godt plassert tracer dart og en missil. Det er ett ganske høyt tempo fra start til slutt på alle banene, og du enten spille alene eller sammen med opptil tre kompiser. Men siden målet på alle banene er å ta flaggene, samt at du ikke får noe som helst i form av poeng til multiplayeren, så er det ikke så veldig gøy å spille dette om igjen etter at du har sanket alle achievementene/trophyene og så spilt det en gang eller to til. Aien er heller ikke så bra at det gjør noe. Den vet til enhver tid hvor du er, og treffer deg hver gang de trykker inn avtrekkeren. Men de er også dumme som brød og er veldig glade i å bare stå ute i det åpne, det å gjemme seg er de ikke så veldig glade i.

5/10

- Ikke så gøy å spille om igjen, Dårlig AI, få baner, ingen belønninger i form av flerspiller poeng.

+ God lagarbeidsfølelse, rundt 6 timer med Gameplay.