"Et liv i Bangladesh" - Norsk Tentamen

På Mandag hadde jeg norsk tentamen, og valgt oppgavene å skrive en stil om en person med navn Rawila, som er bosatt i Bangladesh.
Hovedpersonen skulle være fattig og miserabel, og jeg skulle gi et inntrykk på framtidsutsiktene hennes.
Jeg fikk stilen min tilsendt av læreren min, og poster den som en blogg her, håper dere liker den!

"Jeg heter Rawila og bor i Bangladesh, en stor, skitten og bråkete by. Jeg har bare vært utenfor byen en gang, med faren min for flere år siden. Han skulle i farfaren min sin begravelse, og jeg fikk bli med.

Det var fantastisk å være utenfor byen. Fuglekvitteret føltes rart i ørene mine, som fremdeles ringte etter trafikkbråket i byen. Det var trist i begravelsen, selv om jeg nesten aldri hadde sett farfar før. Det var bare to andre mennesker i begravelsen, bortsett meg og far. Far... Ordet høres fjernt ut...

Det er lenge siden jeg hadde en far, han ble drept i en trafikkulykke da jeg var 8 år. Jeg husker fremdeles fjeset til moren og søsteren min da politiet banket på døra til skuret vi bor i, og medelte den grusomme nyheten.

Moren min hadde aldri vært bekymret for at noe sånt skulle skje.
Faren min hadde jobbet med å selge suvenirer han selv hadde laget til turistene. De hvite, rene og rike turistene.
For de fleste av oss var de rene livskilden, siden mange jobbet med å selge suvenirer til dem, men det var ikke en innbygger i slummen som ikke syntes at det var urettferdig. Mens vi måtte slite dagen lang med å arbeide, for litt mat å fore de allerede syltynne magene våre med, gikk de rike turistene rundt som konger og spiste på dyre restauranter, uten å måtte løfte en finger for å jobbe.
En hadde til og med spyttet på meg da jeg prøvde å selge han en suvenir.

Men tilbake til faren min sin død. Jeg, mor og søsteren min hadde aldri hatt det så tungt før. Uten faren vår, som hadde tjent inn de fleste pengene til mat i familien. Men vi hadde klart oss, jeg hadde overtatt jobben med selging av suvenirer. Moren min fortsatte å vaske husene til de mer velstående innbyggerne og søsteren min hadde passet mindre barn for andre familier.

Jeg våknet fra søvnen min rundt kl 6 om morgenen. Jeg måtte stå opp tidlig for å få maksimalt ut av salget mitt, og dessuten likte jeg roen som hersket over byen før alle våknet.
Trafikkbråket var ikke fullt så høylytt, og det var ikke så mange folk på gatene. Vi bodde i et jernskur i slummen av Bangladesh. Jeg hadde overhørt turister snakke om at stanken i nærheten av slummen var uutholdelig, men jeg hadde aldri luktet noen annen lukt, så den virket normal for meg.

Moren og søsteren min hadde allerede dratt, og det stod en liten brødskalk igjen til meg. Det var all maten jeg kunne spise før "middag" når jeg kom hjem rundt kl 8, som bestod av suppe lagd på et 3 ukers gammelt bein, og en liten brødbit.

Jeg reiste meg opp og strak den stive ryggen min etter å ha ligget nok en natt på hardt jordgulv. Jeg trakk på meg den fillete og altfor store jakken jeg hadde arvet etter far, og stakk brødskorpen inn i innerlommen. Jeg åpnet den skjeve blikkdøra, og gikk ut. Den usmurte døren knirket høylytt i det den lukket seg.

Som vanlig ble jeg overveldet av alt som kommer til deg av følelser på en gang. Trafikkstøyet, sollyset som trengte seg inn på deg og varmet deg, luktene og den smuldrete og røde jorda under føttene mine. Et stykke unna bjeffet en hund.
Jeg begynte turen opp mot kjernen av byen mens jeg slang sekken med suvenirer opp på ryggen.
Hva som skulle skje med meg når jeg vokste opp hadde jeg ikke ofret mange tanker. Kanskje fordi jeg ikke ville tenke på det. Når mor dør, og det bare var meg og søsteren min igjen... Ikke rart jeg ikke vil tenke på det...

Jeg nærmet meg sentrum av byen nå. Biler tutet og raste forbi meg, mens jeg så etter et fint sted å sette meg å selge suvenirene. Eksosrøyk fylte luften, og himmelen var som vanlig grå og brun.
Det var ikke ofte man fikk se klar, blå himmel her, mitt inne i byen, men noen ganger kan man så vidt skimte den bak et tykt lag at forurensning. Jeg fant et fint sted, la ut teppet, og begynte å stille ut varene mine.
Det var allerede to stykker ute bare det jeg kunne se, som allerede var i full gang med å rope ut tilbud til turister. Jeg tok en liten bit av brødskorpen, den smakte himmelsk. All mat gjorde det.
Men man måtte være forsiktig når man hadde mat, både med tanke på at den skal vare hele dagen, og på ranerne. De aller fleste var så desperate at de gjerne ville tatt all mat de kunne få fatt i.
Senest i går var jeg vitne til at en liten gutt ble slått ned, og frastjålet en liten bit kjøtt han hadde med. Jeg kunne ikke gjøre noe, hadde jeg grepet inn hadde de bare banket meg også, eller enda verre: drept meg.

Jeg ropte ut om varene mine, mens jeg kjapt puttet brødskalken tilbake i lommen, med gårsdagens hendelse frisk i minne.
En mann gikk bort og tok en litt forsiktig blikk på varene mine. Jeg viste han en liten treutskåret bil, og fortalte han at den, som sant var, hjemmelaget og sa han en pris. Mannen ristet svakt på hodet og gikk videre.
Jeg bet meg i leppen, neste gang prøver jeg en lavere pris.

Ni timer senere pakket jeg sammen og begynte på veien hjem. Jeg hadde fått solgt 8 suvenirer, og tjent en liten slant penger.
Ranerne ranet ofte også etter penger, så jeg prøvde å se så miserabel og skuffet ut som mulig, så var det mindre sjanse for at de ranet akkurat meg.

En gruppe gutter på rundt 17 år kom mot meg i motsatt retning. Jeg handlet på refleks, og gikk automatisk inn neste sidegate, og dermed en omvei langt rundt.
Heller en omvei enn å bli ranet!
Jeg var nesten hjemme nå, og sola var allerede nesten gått ned.
Gresshopper begynte å synge og myggen kom. Langt borte kunne jeg høre bruset av hav.
Jeg gikk inn døra til huset mitt, der mor og søster allerede satt og ventet på meg. Jeg ga dem en klem, og vi delte dagens hendelser over maten.

Mor hadde fått litt ekstra tips, så hun hadde kjøpt et nytt bein å koke suppen på. Maten smakte vidunderlig, det var lenge siden vi hadde hatt så luksuriøs mat.
Etter at maten var spist opp, og nøye slikket opp alt som var av rester, la jeg pengene jeg hadde tjent i det lille skrinet vi hadde pengene i, og gravde det ned på det faste stedet.
På den måten ble vi ikke ranet mens vi sov.
Jeg la meg på soveplassen min, en liten høyning i bakken med litt gress oppå.
Med trafikkstøyen fremdeles i ørene, gled jeg inn i en drømløs søvn..."

Nå, hva synes dere?