Norsk
Blog
Gaias fall

Gaias fall

Dette er en novelle og en opptaksprøve for Westerdals.

«Du store stjerne! Hva hadde vel din lykke vært, om du ikke hadde hatt dem du lyser for!»
- Friedrich Nietzsche, «Slik talte Zarathustra».

Den morgenrøde solen kjempet seg over åskammen. Slik hadde den gjort siden dagens fødsel. Det var en underlig vakker morgen; luften var duggfrisk og naturen forunderlig stille. Lyden av innpust etter utpust overgikk omgivelsene. Han tok fatt i sykkelen. Det var i dag det skulle skje og han ville ikke gå glipp av det for alt i verden. Ikke for alt i livet. En kort sjekk for å se om MP3-spilleren fungerte og han var klar til reise. Hodetelefonene rundt halsen, ermene til fløyelsskjorta bretta opp og på med solbrillene. Veien var på noen kilometer. Med sykkel skulle det gå raskt. Selv i litt ulendt terreng.

Han begynte sin ferd. Etter omlag en kilometer på veien kom det for han en drønnende lyd fjernt avgårde. Det var en stri elv og det første målet på veien. Han kom frem til slutt. Gullglinsende refleksjoner manifesterte seg i den brusende elva. Over elva gikk det en igjengrodd, grønnkledd hengebru. Det var få av de som enda tok den i bruk og få av de som dro dit han skulle. Han ville være helt sikker på at han var alene så han kuttet tauet når han kom til den andre siden. Det spilte jo ingen rolle nå lenger.

Broen ledet til en sti som gikk inn i en tett skog. Solen sto nå høyere på himmelen. Lysstrålene kjempet seg gjennom de massive trærne. Han stoppet opp et minutt for å beundre det gyldne sollyset. Små insekter og pollen svevde i lyset som stjernestøv og vanndamp fra den fuktige bakken ble til små regnbuer. «Nåvel, om ikke naturen er fantastisk, hva er det jeg nå her ser? Kanhende det først er nære slutten man virkelig oppdager naturens lykkesmeder? Forhåpentligvis er ikke jeg den eneste.» sa han lavt for seg selv.

Etter omsider å ha vandret gjennom skogen og trukket inn dens friske granduft et par siste ganger, kom han til åpningen. Stien gikk slakt opp en bakke og den fyldige skogen ble til smaragdgrønt gress. Han var omsider fremme ved stupet - målet. En nedslitt benk var perfekt plassert. Man kunne skue havet helt frem til den krysset himmelen. Til venstre nedenfor stupet lå det en vaniljehvit strand. Den var helt tom. Bølgene slo svakt mot stranden. Han tok en kikk på klokka, satte seg ned på benken og tok på seg hodetelefonene.

Tiden var inne. Lyset ble skarpere. Skarpere enn noen gang før. Det var duket for verdensbegivenhet og hengivenhet. En engangsopplevelse. Han snudde seg, tittet i motsatt horisont av sola. Der steg den opp - en ny stjerne over åskammen, dog ikke morgenrød. En stjerne fra et annet sted i universet. Den ville reise gjennom solsystemet og jorden ville havne i midten. Slik begynte verdens undergang.

Bakken begynte å riste. Han tittet fra stupet og utover det endeløse havet. Bølger oppsto i alle retninger, himmelen gnistret opp i flammer. Et voldsomt brak kom for øret og en fryktelig skjelving kastet ham i bakken. Bakken splittet opp som et laken nedenfor stupet. Den ble til kullsort avgrunn, flere kilometer både i lengde og bredde. Den slukte havet, stranda og bakken til man ikke lenger kunne skimte noen bunn. Jorden var fullstendig i oppløsning. Avgrunnen ble større og større. Til slutt var randen av av dypet det eneste han kunne se i den fjerne horisonten.

Han gikk i korte skritt mot stupet. Den varme vinden fra avgrunnen blåste gjennom det ondulerte håret og klærne flagret. Bakken var kjølig, han krummet føttene i det fuktige gresset. Kjente den forfriskende følelsen en siste gang. Et par skritt til og tærne sto utenfor kanten. Han reiste armene som om han omfavnet den glødende lufta. Lente seg sakte fremover. Til slutt tippet han over og sa: «Jeg er fri. Vi er alle - helt fri.».

HQ