Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
All That Remains - The Fall of Ideals

All That Remains - The Fall of Ideals

Skrevet av Spillpwnern den 16 november 2009 klokken 17:30

Jepp, da er det tid for en ny anmeldelse, og denne gangen går turen til All That Remains.

All that Remains er et av de mest suksessrike metalcorebandene der ute. I og med at sjangeren er enorm for tiden, er konkuransen stor, og All That Remains er glatt et av de bedre bandene i sjangeren. I likhet med drøssevis av andre band har de slengt seg på den melodiske trenden, og er kanskje det mest melodiske av alle metalcorebandene (kanskje med unntak av Bullet for my Valentine) der ute i dag.

Måten første spor, "This calling" åpner på var det aller første som slo meg. Vokalist Phil Labonte er en dyktig screamer, og måten han trekker inn luft det første sekundet får deg til å stålsette det til skriket som kommer. Resten av sangen følger et tungt riff, med masse screamvokal som avløses av et hypermelodisk refreng med en helt vill basstrommegang.
Med dette refrenget understreker produsent Adam D sitt øre for refreng. Det virker utrolig godt produsert, og høres rett og slett fett ut.

Plata følger opp med flere godlåter, hvorav alle sammen veksler mellom de harmoniserte riffene og tunge breakdownene.
Denne oppskriften er kanskje for standard for de fleste metalheads der ute. For å si det sånn, så føyer ikke akkrat "The Fall of Ideals" noe nytt til sjangeren, men jeg synes det funker som bare det når det gjøres så riktig som dette.

Låten "Six" er en låt alle som har spilt "Guitar Hero 2" burde kjenne igjen. Den episke introen, de rå riffene, den fenomenale akustiske breakdownen, som igjen går over til en flott solo. Her har vi fasitsvar på hvordan en melodisk metalcoresang skal være. Glatt platas sterkeste kort!

Noe som slår meg når jeg hører gjennom plata er at Phil har blitt en langt bedre vokalist siden sist. Phil har tidligere fått mye pepper for å være en svak vokalist. Da Killswitch Engage lette etter ny vokalist i 2002 prøvde han seg på audition, men trakk seg da han hørte nåværende vokalist Howard Jones prøve seg. Siden sist album har Phil vært i lære hos legendariske Melissa Cross. Dette har vist tydelige resultater. Han behersker screaming mye bedre, og har også lagt til growling i syngingen sin. Låten "The Weak Willed" er et fint eksempel hvor han praktiserer denne syngemetoden.
Dette gjør han til enn mer variert vokalist, og kler det instrumentale godt.

Desverre er ikke alt bare fryd og gammen på albumet. Jeg skal ikke disse gitaristene i bandet, soloene og de fleste riffene er fenomenale, men noen ganger føler jeg at de harmoniserte riffene er i overkant klisjèe.
Dessuten høres knapt bassen på albumet. Dette er nok mer produsent Adam D's feil enn All That Remains, men det ødelegger litt av helhetsinntrykket jevnt over.

"The Air That I Breathe" var en av singellåtene på albumet. Det merkes, mye pop her inne (enda mer enn i de fleste andre sangene her), men setter en stopper for de bra sangene på plata. De to siste er bare bortkastet tid, og jeg klarer ikke å like dem like godt som resten.

Jeg må si at All That Remains har gjort en god jobb med dette albumet. De føyer ikke til noe nytt i sjangeren, men de følger oppskriften godt, og gjør minimalt med feil. Det som trekker ned er de to siste sangene + at bassen høres for dårlig.
Om du liker melodisk metal er dette et sikkert kjøp, det er mye bra å hente her!

Terningkast: 4

HQ