Killswitch Engage - The End Of Heartache

Metalcore. En sjanger som utviklet seg i siste halvdel av 90tallet av band som blandet hardcore punk med metal.
Dette har vært en sjanger som inntil 2004 og releasen av "The End Of Heartache" var en sjanger kun for de aller mest interreserte. Lite melodiøsk, og generelt svært masete musikk.

Killswitch Engage har siden de i 2001 slapp albumet "Alive or just breathing" (som revolusjonerte sjangeren med å legge til melodiske elementer som tidligere ikke hadde vært hørt i sjangeren før) vært det mest innflytelsesrike bandet i sjangeren. Etter litt omdirigering av medlemmer etter Alive or Just breathing (blandt annet vokalist Howard Jones, som står for mye av originaliteten i bandet), slapp de i 2004 "The end of heartache". Et album som på nytt definerte hele sjangeren.

Med dette albumet definerte Killswitch Engage en stilart som mange band tydelig har latt seg innspirere av. The End Of Heartache solgte over 500 000 album, og markerte derfor starten på en helt ny epoke i metallen som tidligere var dominert av Nü Metal som Linkin Park, Slipknot osv.

Albumet åpner med den dissonante introen fra "A bid farewell". En låt som ikke akkurat falt i smak med det aller første, men som viste seg å være ganske kul. Denne låta setter vel egentlig standarden for resten av albumet. Tunge gitarriff, gjerne med takskifter underveis. Ikke så mye at man faller helt av, men alikevel så det blir dynamisk og høres tøft ut.

Vokalist Howard Jones hadde noen enorme sko å fylle da han tok over for gamlevokalist Jesse Leach. Mange fans var skeptiske, ja nærmest sinte da de fikk vite at de hadde skiftet. Jeg kan ikke si annet enn at Killswitch ikke kunne funnet en bedre mann til jobbeen. Howard har GLATT sjangerens kraftigste stemme, selv om screamingen hans kanskje ikke er helt på nivå med Jesses (som var vanvittig bra), men på rene toner på låter som "When darkness falls", "Rose of Sharyn" og "Wasted Sacrifice" ser vi en vokalist med et helt vanvittig spekter på stemmen som lett overgår Jesses.
Howard fortsatte trenden Jesse startet med å veksle mellom bruken av screaming og rene vokaler (Noe som nærmest alle metalband gjør i dag). Dette er en oppskrift jeg er veldig glad i, med tanke på at man får mer variasjon i låtene om man har med ren vokal. Uten Howard ville definitivt ikke Killswitch Engage vært i den klassen de befinner seg i per dags dato.

Noe av det som gjør dette albumet så fantastisk etter min mening er at det er så variert. I en og samme sang finner du gjerne tonnevis med dundrende gitarer, high pichede screams, melodiskee melodilinjer og selvfølgelig knakende gode refreng. For det er refrengene som Killswitch hvertfall for min del utmerker seg mest på. Hvem kan vel ikke unngå å kjenne en mektig følelse når man hører låter som "Rose of Sharyn", "When darkness falls" og "Wasted Sacrifice"?
For ikke å snakke om gitarriffene. Adam Dutkiewicz og Joel Stroetzel er begge riffmaskiner som i hver bidige sang har fullt av skikkelig tunge riff, flust med melodiske harmonier og svært karakteriske overtoner. Alle overgangene mellom de forskjellige delene i sangene er også svært godt gjennomført. Alt virker struktuert og uhyre profesjonelt utført.

Produksjonen på albumet er det heller ikke noe å si på. Produsent og gitarist Adam D regnes i dag som "Gudfaren til moderne metalcore" og foruten å ha produsert Killswitchs egne verker produsert album for bl.a As I lay Dying, All that Remains og Parkway drive (og diverse andre store band i sjangeren).
Det som i hovedsak skiller han fra tidligere produsenter for andre lignende band er at sounden er veldi ren. Det er mye mer melodi og mindre bråk enn eldre metalcoreband. Dette gjør at det ikke blir like slitsomt å høre på, men fortsatt tungt og trøkkende.

Kombinasjonen av tunge riff, kompansert av melodiske harmonier, fantastisk screaming, og legendarisk cleanvokal, samt samkjørt dynamikk og brilliant produksjon gjør at dette sammen med "As Daylight Dies" fra 2006 av meg regnes som det aller beste fra Killswitch Engage.

Dette er et must for alle som liker litt tyngre grener innenfor metallen. En soleklar klassiker som viser et fasitsvar for hvordan et band både kan være melodiøst og samtidig være blandt de tyngste og mest badass.

Terningkast: 6
Et så kraftfullt, og vanvittig godt gjennomført album fortjener intet mindre enn toppkarakter.