Spillpwnern anmelder Metallica album

Da, endelig etter mye gjennomtenking har jeg greid å sette karakter på alle albumene. Jeg håper at dere setter pris på anmeldelsene, og at ialefall noen er enige.

Kill'em all

Metallicas første album er ifølge meg et godt eksempel på gammel musikk som ikke helt har taklet tidens tann. Hele albumet er preget av et ganske flatt lydbilde, og en James som høres ut som en sint hamster. En nyinnspilling i nyere tider kunne godt ha egnet seg mye bedre.
Men albumet er jo aldeles ikke dårlig, de aller fleste sangene er jo egentlig svært gode, det som trekker ned er det flate lydbildet, den ikke helt utviklede stemmen til James og Kirk's soloer (samme greia hver jævla sang)
Et annet pluss er at de har tatt med auditionen som Cliff Burton spillte for å bli med i bandet Anthesia (pulling teeth)

Karakter 4-

Ride the lightning

Nå har metallica gått gjennom en enorm utvikling som musikere, og det merkes sinnsykt! Platen åpner med en genial klassisk akustisk intro som munner ut i et fantastisk thrash-riff som rett og slett blåser hodet hav deg. Plata fortsetter med den ene perfekte sangen etter den andre, blandt annet fade to black, ride the lightning, creeping death og for whom the bells tolls skiller seg ut.

Plata avsluttes med den mesterlige instrumentalen Call of Ktulu som er et prakteksempel på at metallica ikke er noe vanslig thrashmetalband!
Både Kirk og James har forbedret seg enormt med denne plata, i tillegg høres bassen til Cliff mye bedre også, noe som bidrar til et langt mer heavy lydbilde enn det forrige.

Karakter 6

Master of Puppets

Plata som har blitt beskrevet som tidenes metalplate opptil flere ganger, noe den godt kan tenkes er. I likhet med Ride the lightning startes denne plata med en akustisk intro som bryter ut i et mesterlig riff som nesten virker FOR perfekt. Tittelsporet har det om av meg beskrives som tidenes metalriff, og leverer også kjempedigge melodiske deler.
Etterpå senkes tempoet et par hakk og låten the thing that should not be dras igang. Dette er glatt metallicas hittil mest heavy sang, og holder seg like godt i dag.
Power balladen welcome home (sanitarium) er en nydelig sang med uforglemmelig intro.
Det er også en instrumental på dette albumet (orion), der Cliff Burton virkelig får vise sine evner som bassist og komponist.

Men selv om metallica har rolige sanger, vitner stadig sanger som disposable heroes og damage inc. at metallica faktisk er et skikkelig Thrash band.

Karakter: 6-

...And justice for all

Etter suksessen med master of puppets blir Cliff Burton drept i en bussulykke i Sverige. Dette setter selvsagt sine spor i deres neste plate And Justice for all. Bandet bytter stil totalt til en mye mer progressiv metallstil. Albumet dras i gang med låten blackened som har et riff som man husker. Sangen one er jo også som kjennt på albumet, en låt som James skrev til ære for Cliff (så vidt jeg vet). Sangen bygger seg opp hele veien, inntil en skikkelig aggresiv og rask del begynner og en skikkelig bra solo dras av fra Kirk og sangen munner ut i det aggresive riffet.

Hele albumet er generelt sett mye tregere enn sine forgjengere, og låter som harvester of sorrow og the frayed ends of sanity vitner om et helt nytt band. Også på dette albumet er en instrumental, som det blir lest opp et dikt Cliff Burton skrev før han døde, i tillegg skrev han alle riffene på sangen. Plata avsluttes med sangen Dyers eve som er det nærmeste metallica låter som før på denne plata.
Dette albumet er egentlig en potensiell toppkarakterskive, men James og Lars syntes det var en god ide å mikse ut den nye bassisten Jason ut av lydbildet. Det er egentlig katastrofe, siden de fleste av sangene virkelig er lagt opp for skikkeli bass. Dette albumet hadde i likhet med kill'em all lytt mye bedre på en nyinnspiling i dag desverre.

Karakter: 4+

Metallica (the black album)

Metallicas nye selvtitulerte album er imo det beste de har gitt ut. Et nytt sound er kommet, et svært heavy, tungt og tregt sound, med massevis av kjempegode riff, og allsangfavoritter. Dette er et kjempelett album å like, de slipper en ny kjempeheavy sang (sad but true) der gitarene og trommene driver sangen fremover. Balladen nothing else matters skal det godt gjøres å ikke ha hørt, og den er like perfekt vakker hver eneste gang. Kirk, Lars og Jason er alle dyktige på sine instrumenter her, men den egentlige stjernen på albumet er James. Aldri før har vokalen vært så bra, riffene sitter akkurat som de skal og tekstene er kjempebra. Dette er albumet ALLE kan like fra metallica, lett hørbar metal som passer for alle.

Karakter: 6

Load

Tid for stilskifte igjen, denne gangen fra mainstream metal til hardrock/country. Et stilskifte som var alt annet enn positivt for min del. Spesiellt stemmen til James, sounden på gitarene og generelt soundet er totalt annerledes på dette albumet.
Det som for min del trekker opp er spessielt sangene king nothing og aint my bitch som beholder noe av metallen i bandet. Man finner jo også balladen hero of the day som er noe av det vakreste metallica har laget. Til sist men ikke minst har vi jo outlaw thorn, som viser at det stadig er trøkk i stemmen til James.

Karakter 4-

Reload

Albumet lever virkelig opp til navnet sitt, det ER virkelig load reloaded. Akkurat samme sound, egentlig burde albume vært dobbelalbum spør du meg. Eneste sangene som jeg virkelig liker er fuel og The unforgiven pt. 2, hvor begge er rimelig bra. Resten av albumet er rimelig middelmådig imo.

Karakter: 3

St. anger:

Nytt stilskifte, nå fra countryhardrock til "moderne metal". Metallica er altså tilbake i metalsjangeren, men lykkes de?
På en måte vil jeg si, de gør svært mye bra på albumet, men også mye dårlig. De bra tingene er jo at tekstene er svært bra, riffene er dritrå, det er skikkelig tungt, trommene er faktisk en smule kompliserte, og har en ganske kul lyd.
Det de feiler med er faktisk de overnevnte trommene, de er altfor overstemt, det høres faktisk ut som et kasserollesett :P I tillegg finnes det ikke soloer på albumet, og det er for å i det slik ikke et album man hører på om man er sliten (det er en svært intens sound på hele albumet). Noen av sangene er heller ikke spessielt fengende.

Alt i alt er dette egentlig et svært bra album om du ikke bryr deg så mye om det er soloer eller ikke, i tillegg gjennspeiler albumet godt hvordan det ar innad i metallica under produksjonen, med avrusning, krangler osv. Et svært sint album!

Karakter: 4

Death magnetic

Ahh, endelig tid for å anmelde albumet, etter x antall gjennomhøringer!
Dette albumet har en ganske gjennkjennelig intro (hjertebanking) som drar av i et godt gammeldags metalriff! Dette albumet er tilbake i gode gamle 80tallstilen, man kan beskriv det som Kirk sa, som en blanding av justice og puppets. Dette vil jo selvfølgelig si at soloene er tilbake, og de er til tider svært gode å høre på. Spessielt for de som ikke har peiling på gitar :D

Det er en svært riffdrevet plate, litt for riffdrevet vil jeg si. Her står de altså med en av de beste bassistene noensinne (Robert Trujjilo), men han får stort sett bare spille det samme som gitarene, og ikke er han spessielt framtredene heller :(

Ellers er alt i alt Death magnetic en fantastisk skive, og en drøm for enhver fan av metallriff, og garantert den beste siden Black album!!

Karakter: 5

Lagt til 2008-09-15 20:49:
Og nei, jeg anmeldte ikke garage inc eller livealbumene siden de ikke er rene studioalbum.