Norsk
Spillpwnern gjennomgår All hope is gone!

Spillpwnern gjennomgår All hope is gone!

Skrevet av Spillpwnern den 29 august 2008 klokken 23:19

Jeg må bare skrive noe nå, og siden jeg netopp har skaffa meeg All hope is gone så hvorfor ikke skrive en anmeldelse?


All hope is gone er det fjerde studioalbumet av det amerikanske metalbandet Slipknot. Bandet har hele tiden forandret seg, og dette er aldeles ikke noe unntak.

Plata settes igang av sporet execute. som er en klassisk måte for slipknot å starte ett album på. Masse sampling, en del gitarspråk, litt mumling, og også en trommesolo på slutten.

Så kommer platas første egentlige sang, Gematria (the killing name). Et skikkelig metalriff anført av eksepsjonell tromming leder låta helt til Corey starter å synge. Stemmen hans er på topp igjen siden vol. 3 og refrenget på sangen er lett å kjenne igjen. Dette er et av de desidert mest heavy sporene på plata.

Plata fortsetter med sulfur, helt bra låt med et fantastisk refreng med Coreys cleanvokal på sitt beste.

Så kommer sangen de fleste har hørt nå, nemlig Psychosocial. Dette er vel denne platas before I forget, skikkelig maistream, men alikevel dritkul. Refrenget er ufattelig bra.

Etter psychosocial skrues tempoet ned litt med Dead memories. Denne er ganske rolig, og her merkes det at slipknot har vokst opp fra å gaule og hamre løss på instrumentene sine, til nå å lage mer radiovennlig musikk.
I tillegg løper fort tankene over til Corey og Jims arbeid i stone sour, som dette helt klart har røtter i.

Disse tankene fosvinner delvis når man hører Vendetta, neste spor på platen. Skikkelig fet rytme, Joey viser virkelig hva han er god for her.

Neste sang er butchers hook. Endelig hører jeg litt Dj skills hær, det er noe som er litt for lite av på plata desverre.

Så kommer Gehenna, en litt mer typisk nu metal sang, med "hviskesynging". Denne sangen må kanskje høres et par ganger før man virkelig liker den. I tillegg er det faktisk en svært bra gitarsolo i denne sangen (ikke at de andre er dårlige, men denne er ikke bare vill shredding) som virkelig trekker opp låta.

Etter Gehenna går platen opp et par hakk i "heaviness" igjen. This cold black er klassisk slipknot, og Corey screamer kjempebra, alikevel trenger også denne sangen å fordøyes litt før man liker den.

Wherein lies continue fortsetter litt i samme stilen som this cold black, mye screaming, men også mer melodiøse partier.

Så kommer den store bekreftelsen: etter å ha hørt denne sangen er det ingen tvil lenger, det nihodede trollet har vokst opp musikalsk.
Snuff er en aldeles legendarisk power ballade som blir udødeliggjort av Coreys fantastiske stemme. Om det er en låt jeg kan gråte av så er det denne, et mesterverk!

Så, etter snuff kommer plutselig kan hende den mest ekstreme slipknot sangen noensinne: tittelsporet all hope is gone. Lynraske blastbeats, og nesten deathmetal-aktig riff, driver sangen frem til vokalen kommer inn. Dette er kanhende for ekstremt for det store publikum, men for en skikkelig metalhead er dette mekka! Om du i likhet med meg ikke liker låta med første gjennomhøring, så hør den flere ganger, da blir den drittøff.

Om du kjøper special edition plata får du med 3 bonussanger derav alle er rolige. En av dem er en nyinnspilling av låta vermillion pt. 2 fra forrige studioalbum og er absolutt hvert å høre.

Plata i sin helhet er imo kjempebra, kvalitet tvers gjennom! VG får skrive hva faen de vil om albumet, men jeg skal ikke nøle med å si at jeg synes dette er bedre enn både self-titled og Iowa.

I ren stil går også albumet mer unna tidligere utgivelser. Det er mye mindre såkalt nu metal enn tidligere, mye mer lyttervennlig enn f.eks Iowa. Men samtidig såpass ekstremt at fansen ikke har noen grunn til å bli skuffet.

Dette anbefales på det sterkeste for alle metalfans der ute, og liker du ikke metal, så sjekk ut låta snuff på youtube:)
Karakter:

6/6

HQ