Norsk
Fotball (eller: En historie om kjærlighet)

Fotball (eller: En historie om kjærlighet)

Skrevet av Predator den 17 februar 2017 klokken 00:43

«Walk on, walk on, with hope in your hearts, and you'll never walk alone."

Med tanke på at ukens tema i stafettopplegget er kjærlighet, var jeg umiddelbart litt interessert i å bidra til både aktivitet, så vel som å legge til min allerede altfor store liste med tidligere publiserte blogger. Ingen av valgmulighetene interesserte meg noe særlig, så jeg gjør det simpelt; jeg skriver om noe jeg elsker. Og er ikke det selve grunnlaget for kjærlighet?

Temaet for kveldens skrivesesjon er noe som har betydd veldig mye for meg på veldig kort tid. Jeg har på det som føles som rekordtid blitt lidenskapelig investert i fotball, noe som virket som høyst usannsynlig for bare tre år siden. Jeg var da blant folket som var anti-fotball, og for å trekke det litt lenger var jeg anti-sport. Jeg så ikke poenget med å se en gjeng gutter løpe rundt på en gressmatte for å jage en lærball, og sparke den i et annet mål. Jeg var naiv, jeg var trangsynt, og jeg var dum. Jeg nektet å gi det en sjanse, for det betydde at jeg måtte investere meg i 90 minutter jeg heller kunne bruke på alt annet enn fotball, liksom. Jeg holdt meg gladlig uvitende om sporten og hva den hadde å tilby.

Nå er året 2017, og fotball har blitt en stor del av min hverdag, ikke bare på kampdager. Jeg leser nyheter, rykter, og andres meninger på et daglig basis for å holde meg oppdatert på hva som skjer i de største ligaene, men selvfølgelig hovedsakelig den engelske, da det er den jeg følger mest tett, og ser på ukentlig. Mer spesifikt er det Liverpool det dreier seg mest om. Liverpool er laget jeg følger, Liverpool er laget som har gravd seg inn til hjertet mitt og slått seg ned der permanent. En fotballkamp med Liverpool kan avgjøre mitt humør, fra dyp sorg til den vakreste lykke - det er ingen tvil om at fotball bringer med seg en berg-og-dalbane av følelser.

Så hvordan har det seg at jeg gikk fra å ikke ofre sporten en eneste tanke, til å se på det som en av mine største interesser? Det hele startet i 2014-15-sesongen. Jakten på ligatittelen hadde endt med sorg, Luis Suarez var solgt til Barcelona og erstattet med blant annet gamlefar Rickie Lambert, Steven Gerrard nærmet seg slutten på sin karriere, og Brendan Rodgers var vår manager. Ved sesongsstart var jeg like lykkelig uvitende om hva som foregikk, men jeg merket at jeg begynte å følge litt mer med på internett for å få med meg enkelte resultater - mer spesifikt Liverpool, da min storebror også er en lidenskapelig fan av klubben, så det falt litt naturlig. Likevel var det ingen lyst der til å faktisk se en kamp, min interesse sluttet ved pur statistikk. Dette sluttet den tiende februar 2015, en dag av stor betydning for meg. Jeg og min bror var på middag hos vår far, og det viste seg at Liverpool spilte kamp mot London-laget Tottenham den kvelden. Min bror sa klart ifra at nå skulle jeg finne meg i å gi fotball en faktisk sjanse i stedet for å avvise det. Så han satt meg til helvete ned i sofaen og vi så kampen sammen. Den endte 3-2 til Liverpool, med et sjeldent mål av flopp-spissen Mario Balotelli syv minutter før slutt. Jeg fant meg selv investert, interessert, og ikke minst påvirket av jubelen foran og bak TV-skjermen; fotball var følelsesmessig pregende, så mye skjønte jeg så tidlig.

Helt siden har interessen blitt til lidenskap, og fotball har som allerede nevnt blitt ekstremt viktig for meg. Liverpool er ikke bare et lag jeg følger, det har blitt en del av min identitet. Det er viktig å få frem at fotball ikke bare er en sport med masse overbetalte mennesker som sparker en lærball, slik er det bare på papiret. Fotball er lidenskap og dedikasjon. Det er noe å se frem til når ukene er tung og dagene er lange. Det er noe å feire, det er noe å sørge. Liverpool har siden den dagen i 2015 fått meg til å nesten miste besinnelsen av lykke, men også å felle tårer av dyp skuffelse og sorg. Når du først har blitt revet med av all galskapen som fotball fører med seg, vil du aldri gå tilbake til tidligere tanker om feltet - slik har jeg erfart personlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å skjønne hvor trangsynt jeg var i så mange år, og jeg er selvfølgelig glad for at broren min valgte det riktige så mange år siden. Liverpool har demonstrert for meg alt jeg elsker med fotball - dramatiske kamper, lidenskapelige comebacks, raskt, flytende, offensivt spill. Det er en match som er laget i himmelen, selv om det fører med seg mange tårer og, som Europaliga-finalen mot Sevilla i 2016 og hele januarmåneden dette året, som har vært stusselige, uinspirerte saker som resulterte i tap mot flere bunnlag og tap i begge cupene. Magien med fotball er at alle disse følelsene er verdt det. Jeg elsker Liverpool like fullt, og den sorgen jeg kjenner når ting går dårlig bare forsterker denne kjærligheten. 2-0-seieren vi hadde mot Tottenham forrige helg hadde ikke smakt like godt hvis vi ikke hadde hatt en så kjip periode i forkant, liksom.

Kjærlighet oser av fotball i mange situasjoner. Når du ser en manager som hopper på sidelinjen, enten av lykke etter et flott mål eller av sinne etter at spillerne ikke presterer godt nok. Når du ser et frispark som curler inn i lengste kryss, og den lykken i ansiktet når de feirer målet, kanskje omfavner de euforiske tilskuerne. Mitt sterkeste øyeblikk skjedde da Liverpool spilte mot vår nåværende manager Jürgen Klopp sitt gamle lag Borussia Dortmund i Europaligaen, og gikk fra å ligge under 1-3 og det som så ut til å være sikkert nederlag, til å gjennomføre et episk, heltemodig comeback og vinne kampen 4-3, det siste målet en dundrende header fra Dejan Lovren på overtid. Det er definisjonen på lykke, det. Definisjonen på kjærlighet. Jeg har aldri vært så fra meg av ren, pur, uhemmet glede. Hoppet rundt og slo ut henda som om det var jeg som scoret det målet. Det er øyeblikk som det som gjør sorgen du får med på kjøpet verdt hele pakka. Fordi det faktum at vi tapte finalen i samme konkurranse demonstrerer den store følelsesmessige kontrasten. Mens jeg jublet tidligere, var jeg på gråten da. Men det det man lever for i livet. Og føle på pure emosjoner.

Selv om Liverpool har vært særdeles under par i 2017, og er for tiden i en beinhard kamp om en enormt viktig topp 4-plassering, som potensielt kan ende med skuffelse, er jeg likevel så utrolig takknemlig og glad over å få være med på reisen. Jeg ville ikke hatt det på noe som helst annet vis. Min kjærlighet til Liverpool og ikke minst fotball generelt er stor, og jeg er glad jeg åpnet øynene den dagen i 2015. Jeg vet at årene fremover kommer til å bringe lykke, like sikkert som jeg vet de vil bringe smerte og tårer. Og det for meg bare til å glede meg enda mer til neste kamp, neste sesong, også videre også videre.

Fotball er vakkert, sosialt, sørgelig, lykke, noe å se frem til. Det er alltid der, og kommer alltid til å være der. Jeg har er fremdeles på starten av mitt kjærlighetsforhold til sporten og klubben i mitt hjerte, men jeg vet at det kommer til å vare livet ut. Og det faktumet putter et bredt og barnslig smil rundt munnen min.

HQ