Norsk
Mine ti favorittspill II. 10-06

Mine ti favorittspill II. 10-06

Skrevet av Predator den 19 november 2016 klokken 10:38

Etter at jeg har opplevd en stor vekst i min spillinteresse de siste månedene, ble jeg fristet til å skrive en stor og lang hyllest til de beste spillene jeg har spilt. Jeg skrev en liste om samme tema i 2010, og tidene har forandret seg. Noen av spillene jeg skrev om da er fremdeles her, med en del nye tilskudd og plasseringer. Dette er min definitive hyllest til de spillene som har definert meg og min spillsmak og påvirket meg på forskjellige måter. Disse spillene er ikke bare anbefalninger. De er spill enhver person som liker dette herlige mediumet spille og oppleve for seg selv.

10. Resident Evil 4 (Capcom, 2005)
«Not enough cash, stranger...»

Capcom redefinerte flere sjangere på én gang i 2005. Med sine innovative designvalg og gameplay-trekk introduserte de en helt ny måte å oppleve skytespill i tredjeperson på, samt skrekkspill generelt. Så viktig var Resident Evil 4, og spillets slagkraft og spillbarhet er fremdeles like framtredende da som nå. Jeg personlig opplevde ikke Resident Evil 4 før det ble relansert på PlayStation 4, over 11 år siden spillets opprinnelige lansering. Likevel var opplevelsen bedre enn det meste annet jeg har spilt.

Resident Evil 4 er en så intens og dyster reise at man er helt andpusten da spillet er over. Bøndene i det spanske landskapet du tilbringer tiden din i lar deg aldri få noe annet enn en kort pause, og det føles hele tiden som du blir totalt innelukket av dem, da de kan være over deg, under deg, ved siden av deg - overalt. Kameraet, som du aldri har full kontroll over, gjør det vanskeligere å ha fullstendig oversikt over hvor du har fiendene dine, og når du kun kan skyte mens du manuelt sikter inn, blir intensiteten høynet til det fulle. Atmosfæren er spillets sterkeste trekk, og den blir perfekt skapt av skumle omgivelser, som en primitiv landsby langt inn i skogen, mektige slott med gotiske trekk, også videre. Du vet aldri hvor spillet tar deg, og galleriet med fiender, mengden våpen som kan oppgraderes, også videre, gjør at spillet er en helt overlegen berg-og-dalbane som holder deg på kanten fra bokstavelig talt første til siste sekund.

Resident Evil 4 er et mesterverk som fortjener å bli opplevd av alle og enhver.

09. Gone Home (The Fullbright Company, 2013)
"Dear Katie...so much has changed."

Gone Home har kanskje blitt det mest framtredende og mest kritikerroste eksemplet på den store bølgen av «gå-simulatorene» som har kommet de siste ordene, med flere eksempler som Dear Esther, Everybody's Gone to the Rapture og Firewatch som har blomstret på indie-markedet. Da Gone Home ble lansert på PlayStation 4 nesten tre år siden sin opprinnelige lansering på PC, lastet jeg det ned av ren nysgjerrighet. Aldi har jeg vært så glad for den impulsen, fordi Gone Home er et spill som har betydd veldig mye for meg på kort tid.

Av alle spillene på denne listen, er Gone Home det mest unike og det mest innovative etter min mening. Dette er kun fra et historieformidlingsperspektiv, men Gone Home er virkelig så enestående på dette punktet, synes jeg. Gone Home forteller en kort, emosjonell historie uten at du som spiller virkelig gjør mye. I en tid hvor spill vil bli så teknologisk avanserte som mulig, så dype og kompliserte som mulig, og så store og lange som mulig, er det rett og slett forfriskende med et spill som dette, som kun er ute etter ett viktig element med spill; fortelle en historie. Og The Fullbright Company forteller sin historie med den dypeste ærlighet og den vakreste sårbarhet. Enda mer imponerende er det faktum at historien fortelles uten noe som helst form for interaksjon mellom karakterer; du opplever alt mens du vandrer gjennom et hus og ser på gjenstander, leser brev, dokumenter, små beskjeder skrevet fra et familiemedlem til et annet, også videre. Spillet er primitivt i sitt gameplay og grafiske standpunkt, men det har så lite å si når den emosjonelle resonansen er så sterk, og forholdet du føler du får til disse karakterene du aldri møter blir såpass stort.

Gone Home er en av de sterkeste opplevelsene jeg noensinne har hatt i spillsammenheng, og jeg ikke få sagt hvor mye jeg anbefaler det. Det er et av dette tiårets store, store spill.

08. Super Mario World (Nintendo, 1990)
«In this strange land we find that Princess Toadstool is missing again! Looks like Bowser is at it again!"

Barndommen til undertegnede kan oppsummeres i ett ord som bærer så mye tyngde og relevans for så mange forskjellige personer; Nintendo. For en person født i 1996, noen år før ankomsten av PlayStation 2 og Xbox, var Nintendo selskapet som brakte oss glede og den flotteste fantasi på TV-skjermen. Med Super Nintendo Entertainment System og en GameBoy Color i hus, var jeg like frelst som de fleste, og selv om det skulle en viss PlayStation 2 for å virkelig gjøre meg interessert i spill, var det Nintendo som startet reisen. Og Super Mario World er fremdeles et av mine store favorittspill.

Super Mario World har ikke mye til historie, prinsessa må reddes av den den italienske rørleggeren med en stor midje og en bart som skriker etter en trim. Men World er rent perfekt i sitt gameplay, og utsøkt i sitt design. Nintendo gjør for det meste alt særdeles bra i sine 2D- og 3D-baserte Mario-spill, som er kjent for å feire gameplay på sitt pureste og sitt morsomste. Men det et eller annet med World sitt design, musikk, lengde, hemmeligheter, og rett og slett store sjarm som gjør at det er min klare favoritt i serien, og vel så det. Jeg kan når som helst sette meg ned med Super Mario World og bli fraktet tilbake til tiden før jeg gikk på skole, og bare ble fortapt i denne verdenen, og letet etter nøkler som ville frakte meg til nivåer som var gjemt bort, lo mens jeg spiste opp fiender med Yoshi for så å spytte dem ut igjen, også videre. Super Mario World sitt design er gjennomgående fantastisk, og det har virkelig bestått tidens test. Problemet med mange eldre spill er at du ser viktigheten de kanskje har hatt, og hvor inspirerende de var for fremtidige opplevelser, men Super Mario World er det fantastiske eksemplet som leverer like mye ren og skjær underholdning nå som da.

Hvis du bare skal spille ett Super Mario-spill i ditt liv - noe jeg virkelig ikke anbefaler uansett - så er World det du bør velge.

07. Fallout 3 (Bethesda Game Studios, 2008)
«Freedom is the sovereign right of every American."

Mens jeg vokste opp, og nymotens konsoller som PlayStation 3 og Xbox 360 ble lansert, gikk det raskt opp for meg at spillene som så ut som de var av mest interesse for meg personlig, og som fikk best kritikk, generelt hadde aldersgrenser som utelot meg fra å spille dem. Den beryktede 18-årsgrensen var min store fiende i mange, vanskelige år, da jeg gang på gang måtte se spesifikke spill bli lansert, vel vitende om at det kom til å ta mange år før jeg fikk oppleve de. Det var derfor en gledens dag da jeg, som en 15-åring, fikk endelig lov til å kjøpe mitt første spill med 18+ klistret på omslaget. Spillet var Fallout 3, og opplevelsen var virkelig spesiell.

Det åpnet øynene mine for en virtuell opplevelse full av grov vold, temaer jeg ikke fullstendig forstod, elementer som bruk av narkotika, og ikke minst dype systemer som jeg måtte bruke tid på å sette meg inn i. Fallout 3, et av de klart beste rollespillene jeg har spilt, har alt som trengs for å lage en minnesverdig opplevelse; harde valg, en stor, interessant verden, mange varierte våpen, historier du bryr deg om, et bredt utvalg av sideoppdrag, og brukervennlige menyer og systemer. Fallout 3 er virkelig en komplett opplevelse, pakket inn i en dyster, desperat verden uten lover, moral og rettferdighet. I dette post-apokalyptiske USA er det hver mann, zombie og muterte dyr for seg selv, og jeg vil ikke ha det på noen som helst annen måte. Med den innovative «VATS»-mekanismen som lar deg velge hvilken kroppsdel du har lyst til å skyte på, og med et helt briljant bruk av gammel, 50-tallsmusikk som for eksempel Bing Cosby, har du en opplevelse som jeg personlig elsker.

Det blir rett og slett ikke stort bedre enn Fallout 3 når det kommer til vestlige rollespill.

06. BioShock (Irrational Games, 2007)
«I chose something different. I chose the impossible. I chose...Rapture.»

BioShock, kanskje det spillet fra forrige generasjon som er designet best, er noe av det mørkeste og mest uhyggelige du kan få tak i, hvertfall når det kommer til skytespill i førsteperson. BioShock har litt av alt i sitt DNA: Måten du utforsker omgivelsene på, inkludert å vende tilbake til tidligere besøkte områder har klare trekk fra spill som Super Metroid og Castlevania: Symphony of the Night. Designet på byen rundt deg er som tatt rett ut fra en Ayn Rand-bok. Det hele er satt til en skrekkfokusert, utskytningstung opplevelse som føles totalt unik.

BioShock er satt i en dystopisk by under havet, Rapture. Med klare art deco-trekk som passer settingen perfekt, føles byen som en karakter i seg selv. Ken Levine og hans team har et øye for detaljer man sjelden ser, og det viser seg i hvor oppslukt du blir av å vandre rundt i denne falne byen. Det hjelper jo selvsagt at alle innbyggerne har blitt så avhengige av det fiktive narkotiske stoffet «Adam» at de har blitt redusert til gale, primitive skapninger drevet kun på en dyrisk sult etter mer av stoffet. Dialogen, musikken, atmosfæren, bruken av magi-liknende krefter er alt av øverste klasse, og du føler en håpløshet og en nervøsitet for hva som venter deg som er ulikt mye annet man kan spille. I tillegg er historien og måten den formidles på blant det beste man kan finne i sjangeren, om ikke den beste, etter min mening. BioShock er unikt, skummelt, nervepirrende, mørkt og ikke minst underholdende. Det har så mange overraskende vendinger og minneverdige karakterer at jeg ikke kan rettferdiggjøre hvor bra det virkelig er med denne teksten. Øyeblikket når du møter din første Big Daddy, og oppdager at de kun angriper deg hvis du gjør det første trekket, er noe av det mest tankevekkende du kan oppleve i et videospill.

HQ