Så i løpet av den siste tiden har jeg tenkt en del på dette med hva egoisme er for noe, og i hvilken grad mennesket er egoistisk. For ikke så altfor lenge siden hadde vi en diskusjon om dette i klassen, og da som nå var jeg fast bestemt på at egoisme ikke bare er en del av menneskets natur, men selve menneskenaturen. Jeg mener det er viktig å skille mellom impulsiv egoisme, som for eksempel at du tar det siste kakestykket fra fatet selv om det er flere andre ved bordet som også mest sannsynlig har lyst på dette kakestykket, og rasjonell egoisme, altså at du for eksempel lar være å ta kakestykket eller spør andre om de vil ha det først, for å gi et godt inntrykk av deg selv og ikke bli oppfattet som en egoist (i utrykkets negative forstand selvfølgelig).
Mange vil kalle dette siste eksemplet for gavmildhet eller beskjedenhet eller noe annet som gjerne blir oppfattet som det motsatte av egoisme, men jeg mener nå at dette bunner i en medfødt egoisme som ligger i underbevisstheten, jeg vil kalle det menneskets overlevelsesinstinkt. I ekstreme situasjoner så tyr mennesker til ekstreme løsninger som ofte er egoistiske. Kannibalisme er et klassisk eksempel, det har ofte forekommet under sultkatastrofer som for eksempel i Ukraina på begynnelsen av 30-tallet. Når det er ingen annen utvei så er mennesker i stand til handlinger som går utover andre på en direkte negativ måte, men som regel så vil rasjonelle mennesker unngå å belaste andre først og fremst for sin egen sikkerhet og samvittighet. Dette mener jeg bunner i egoisme.
Hvis du har gitt penger til veldedighet, helt anonymt, så er dette fremdeles egoisme. Du gjorde det hovedsaklig for din egen samvittighet, selv om det var underbevisst at det var derfor du gjorde det. Hvis du har kommet i en situasjon hvor du har klart å redde livet til noen på impuls, så er dette en egoistisk handling selv om dette skjer i løpet av sekunder, og selv om du kanskje dør eller blir alvorlig skadet i redningsforsøket. Hvis du utsetter deg for ekstrem fare for å redde noens liv er du altså fremdeles en egoist, men hvis risikoen er stor for at du skal dø, så er dette er dårlig kalkulert handling fra din side (altså ikke en god handling). Samtidig kan alternativet føre til at du blir plaget av dårlig samvittighet for resten av livet, men dette kommer an på hvor rasjonelt du tenker.
Så for å trekke en linje til anarkisme, så mener jeg at dette kan være et argument både for og imot anarki (men først og fremst imot). Hvis du har et anarkistisk samfunn der det ikke finnes noen lover, så vil du i teorien kunne gjøre hva du vil. Anarkister argumenterer gjerne for at det ikke ville lønne seg for deg å plage andre, ved at du da utsetter deg selv for fare ettersom du blir upopulær blant flesteparten av befolkningen (som lever i harmoni med hverandre, ifølge anarkistene). Problemet er at mennesker ikke er rasjonelle nok, det er nok av voldelige individer som ikke tenker på konsekvensene av deres handlinger, og dette utgjør en stor fare for hele samfunnet. Derfor trenger man et objektivt organ til å opprettholde lov og orden (politi), selv om enkelte anarkokapitalister mener at man kan erstatte politiet med private, konkurrerende selskaper. Dette fungerer imidlertid dårlig av ulike grunner som jeg ikke gidder å gå nærmere innpå her og nå.
Det var egentlig bare dette jeg hadde lyst til å få ned på papiret. Håper noen er interessert i temaet, og har lyst til å diskutere.
Peace : )