Citizen Soldiers - Stephen Ambrose

Den nå avdøde amerikanske forfatteren Stephen E. Ambrose var virkelig interessert i krig. - På den måten at han ønsket å formidle historier videre til generasjoner som heldigvis ikke har opplevd krig, enten det er å være i krigen selv eller miste noen man elsker i krig. Du kan på en måte si det slik at Ambrose var en liten versjon av våre Asbjørnsen og Moe. Bortsett fra at Ambrose samlet ikke på eventyr, han samlet på fortellinger fortalt muntlig og skriftlig av veteranene fra andre verdenskrig. - Fortalt av de som virkelig var der. Dette er noe han har gjort med omtrent alle sine bøker, granskingen hans før og etter en bok er rett og slett enorm. Han var akkurat litt for ung til å bli med i krigen da den raserte verden på førtitallet, men dette har ikke stoppet han noen gang. Både inspirasjonen til boka, materiellet og historiene har han fått i veldig stor grad fra veteranen som han intervjuet, og det er mange. Han har jo selvfølgelig fått faktaopplysningene og bakgrunnsopplysningene fra andre kilder som leksikon og blant annet Eisenhower senteret i New Orleans. Boken er skrevet i Engelsk, så jeg velger å siterer i engelsk også. Dette er åpningssetningene;

- "This book is about the citizen soldiers of the U.S. Army and U.S. Army Air Forces in the European Theater of Operations (ETO) in World War II. It is not a comprehensive history of the campaign in Northwest Europe that began on D-Day and ended with Germany's surrender eleven months later. Although it includes some material on strategy, especially on the Eisenhower-Montgomery relationship and the Bradley-Patton-Hodges-Montgomery competition. Enough, I hope, to keep the reader abreast of the big picture-it is not a book about the generals. It is about the GI's, the junior officers and enlisted men of ETO-who they were, how they fought, why they fought, what they endured, how they triumphed."

"From the beaches of Normandy to the surrender of Germany."
Som tittelen for dette avsnittet, og som også står som en tittel til boka, så fint sier, handler boken om USAs hær gjennom krigen i Europa fra D-Dagen 6. juni 1944 (også kjent som "Operasjon Overlord" til Tysklands formelle kapitulasjon 7. mai. (Sovjetunionen krevde en ny signering i Berlin, 8. mai).
- Men som jeg siterte i slutten av forrige avsnitt handler boken mer om den vanlige soldaten. - Og ikke så mye om generalene, selv om Eisenhower som var "Supreme Commander" for de allierte styrker i Nordvest Europa nevnes noen ganger. Det samme med andre ledere som blant annet Montgomery som ledet de britiske styrkene, og Patton som ledet USAs 3. arme.

Boken starter rett etter D-dagen, mer bestemt 7. juni. Siden Ambrose allerede har skrevet en bok om D-dagen 6. juni 1944 er det virkelig ikke bryet verdt å skrive mer om dette. Derfor begynner han rett etter. De første kapitlene handler om den Amerikanske hærens og dens soldaters første problem etter ankomsten til Frankrike og Normandie. - Skyttergravene og alle de massive hekkene som var plantet over hele Normandie. Jeg skal ikke
gå så veldig innpå alt Ambrose skriver, og fortelle om hver eneste lille ting,
men håper på å få gitt en viss formening av det største bildet
("the big picture"). Ambrose går relativt tett innpå alle de største
Amerikanske operasjonene under krigen i Europa, inkludert
sammarbeidsoperasjoner mellom britene og amerikanerne, slik som "Market Garden". Meningen med "Market Garden" var å komme seg gjennom mesteparten av Nederland, for å komme frem til Rhinen så fort som mulig, og håpet var til og med å få knekt den tyske hær til julen 1944. Så greit gikk det derimot ikke, og både amerikanerne og britene led store tap, og måtte tilslutt gjøre en veldig vanskelig tilbaketrekking.
Ambrose har også greid å dytte inn et lite kapittel om sanitetsavdelingene og det ekstremt viktige og gode sanitetsarbeidet i hæren under krigen. Han hyller alle de gode sykepleierne, legene og helt ned til hærens og krigens virkelige helter, frontlinjas sanitetsarbeidere, eller de såkalte "medicsene". Dette var krigens virkelige helter, hvis jeg kan kalle dem for det. Etter å ha lest flere titalls sanne beretninger om motet til en "medic" er jeg nå overbevist over den utrolig gode jobben de vanligvis gjorde. Jobben deres å hjelpe skadde soldater, på bekostning av sitt eget liv, og mange var faktisk så innstilt på å hjelpe at de var mer enn villige til å løpe over et jorde mens de ble beskutt på for å hjelpe en skadd soldat.

Ardennene er en stor del av amerikansk krigshistorie, og "Battle of the Bulge" er viktig for de som var der. Under "Battle of the Bulge" gikk tysklands hær på sin siste store offensiv, en nokså feig en i mine øyne, siden flere tusen tyske soldater stjal klær, våpen og utstyr fra amerikanerne, for så å snike seg bak deres linjer og spre terror og frykt ved å kle seg ut som å være amerikanske såkalte "MP's" eller militærpolititet som det heter på norsk. På denne måten greide tyskerne å omringe flere amerikanske divisjoner, og det ble også tatt rekordmange amerikanske fanger som ikke hadde noe annet valg enn å overgi seg. Likevel var det flere divisjoner som ble igjen for å kjempe mot den veldig offensive fienden, blant annet fallskjermsoldatene fra 101st Airborne og legendariske "Easy Company" som Ambrose skrev om i sin 1992-bok, "Band of Brothers" som det for øvrig også er laget
en eksepsjonell BBC miniserie av, med blant annet
Stephen Spielberg og Tom Hanks i spissen.
Etter flere måneder kom Pattons 3. arme til "unnfangelse" og fikk knust de tyske styrkene bak de omringete amerikanske divisjonene, og en krig som hadde vært stillestående siden tidlig desember for amerikanerne kunne nå begynne igjen, og løpet mot Rhinen kunne fortsette.

Innen mars 1945 hadde amerikanerne greid å komme seg over Rhinen og inn i "the Fatherland", Tyskland. En amerikansk infanteridivisjon "snublet" tilfeldigvis over en intakt bro i Remagen, noe som akkurat da var et veldig sjeldent og usannsynlig syn, i og med at tyskerne visste at amerikanerne hadde planer om å krysse elven så fort som mulig, derfor hadde de sprengt omtrent alle bruene mellom vest og østsiden av Rhinen. Men i Remagen hadde noen tydeligvis noen tyske offiserer dummet seg ut, noe som senere kostet dem jobben. Etter intens kjemping på brua, og flere usuksessfulle sprengningsforsøk, greide denne lille amerikanske divisjonen å krysse Rhinen og holde brohodet på andre siden av den mektige tyske elven. Nå ble det naturligvis rushet amerikanske styrker til den lille tyske byen Remagen. Boken fortsetter mot
slutten med hvordan USA okkuperer Tyskland bit
for bit, og her brukes det også flittig flere sitater fra Ambroses intervjuer av
tyske veteraner. Boken ender med kapittelet "Victory" som rett og slett handler om de alliertes seier i Europa og VE-dagen (Victory in Europe-dagen), og blir i sann Ambrose stil etterfulgt av en epilog og noen sider med etterord.

Konklusjon
Jeg har ikke lest så utrolig mange bøker igjennom livet mitt, men jeg har da lest noe. - Og jeg kan med ærlighet si at dette er den boken jeg liker best og som jeg gjerne leser flere ganger (har allerede lest den to ganger), fordi dette er en såpass interessant bok, spesielt for meg som virkelig interesserer meg for andre verdenskrig. Er du totalt uinteressert i andre verdenskrig trenger ikke dette å være en dårlig bok, men den er nok slettes ikke fullt så interessant. Boken inneholder også noen sider med veldig detaljerte kart over amerikanske styrker, britiske styrker og tyske styrker pluss hvor frontlinja befant seg til bestemte tider osv. Dessuten er det tre partier i boka med noen sider med bilder fra krigen med bildetekst.

Karakteren jeg gir har jeg faktisk ikke vært i tvil om en eneste gang etter at jeg leste boka for første gang før jul, og jeg ble heller ikke noe mer kritisk andre gang jeg leste den i vinter i år. - Den fortjener en veldig god karakter, og det er ikke fordi akkurat jeg interesserer meg for krigen, men fordi Ambrose rett og slett er så sabla god til å skrive, og får med seg så mye uten å ødelegge den fine balansen som går igjen i bøkene hans mellom fakta og sitater/kommentarer. Boken blir interessant og underholdende uten å virke som en kjedelig faktabok (selv om det er skrevet som en dokumentar), og det er veldig viktig for meg, fordi jeg ikke vil lese en dokumentarbok. Vil jeg ha dokumentar, slår jeg opp i et leksikon eller slår på BBC på fjernsynet. - Vil jeg bli underholdt av en godt skrevet bok, med en veldig fin balanse mellom fakta, sitater, refleksjoner og underholding, velger jeg uten tvil Stephen E. Ambroses "Citizen Soldiers".

Terningkast 6.

Lagt til 2009-03-31 11:07:
Dette er altså en bokomtale jeg skrev som en lekse idag. Den ble nok alt for lang til å være en god bokomtale, men det er rett og slett umulig å skrive en kort omtale om en bok som det her. - Syns nå jeg iallefall. Har allerede latt være å ta med mye jeg skulle ønske jeg kunne tatt med. Så hvis noen gidder å lese alt, eller ihvertfall en liten del blir jeg glad for å få kommentarer, på godt og vondt. - Helst godt though.