Filmanm.: Dr. Horrible's Sing-Along Blog

Tittel: Dr. Horrible's Sing-Along Blog
Regissør: Joss Whedon
Sjanger: Musikal(!)/tragikomedie/Science Fiction/Miniserie
Spilletid: 42 minutter
Utgitt: 2008

De geniale brødrene Joss-, Jed- og Zack Whedon kjedet seg under den omfattende WGA-skrivestreiken i 2007 og 2008. Resultatet? En film litt utenom det vanlige.

Filmen handler om den ikke-så-horrible Dr. Horrible spilt av Neil Patrick Harris. Dr. Horrible liker å se på seg selv som en superskurk. Noe han for den saks skyld er, selv om han kanskje ikke er så god til det; hans erkefiende, den selvsentrerte superhelten Captain Hammer (Nathan Fillion), står alltid i veien for han med sin overlegne styrke og sjarm. Men Dr. Horrible vet hva han vil; bli invitert inn i den prestisjefylte superskurkklubben «The Evil League of Evil» i det håp om at han ikke lenger skal bli stemplet som mislykket, og at Penny (Felicia Day) - en jente han ser hver dag på myntvaskeriet - endelig vil legge merke til ham.

Men da Captain Hammer redder Penny etter at et møte med Dr. Horrible går ute av kontroll, ser det ut til å utvikle seg - til Dr. Horribles fortvilelse - et forhold mellom de to. For å få medlemskap i «The Evil League of Evil», må Dr. Horrbile begå en grusom forbrytelse - nærmere bestemt et drap. Og hvem er ikke et bedre mål enn drittsekk og erkefiende Captain Hammer?

Ved første øyekast er filmen en komedie. Det er raske replikkvekslinger, og en generell familievennlig tone den første tredjedelen av filmen. Nathan Fillions karakter serverer mange gullkorn, og filmen virker på dette tidspunktet ganske så uskyldig. Er du dog kjent med Joss Whedons tidligere verker, er du klar over at død og tragedie spiller en stor rolle i filmene og TV-seriene hans. Dr. Horrible's Sing-Along Blog er intet unntak. Filmen forvandles straks til en mye mer seriøs og mørk film, der Joss Whedon tillater seg å tulle med forholdene vi har fått til de ulike karakterene.

Jeg har aldri hatt noe forhold til musikaler. Sangene virker vanligvis som unødvendige mellomledd som blir presset inn i en god film bare for å skape litt variasjon. Eller slik jeg ser på det: ødelegge den helt. Det er her Dr. Horrible's Sing-Along Blog setter spørsmål ved mine generelt negative holdninger til musikaler. Komponist Jed Whedon beviser at musikalsanger ikke trenger å være verken harry eller kjedelige slik de har vært i øvrige filmmusikaler jeg har sett.

Sangene i filmen er fengende, og det som overrasker meg mest, er hvor godt de passer inn, og hvor godt overgangen mellom scene og sang blir gjort. De første sangene er humoristiske; noen på en billig og enkel måte. I andre må du lese litt mellom linjene. Etterhvert som filmen går videre vil sangene blir gradvis dystrere og mørkere, og er avgjørende for å forstå karakterenes følelser. Endelig har jeg sett en film der musikalscene føles vitale for filmens tone og videre handling.

Ettersom filmen ble finansiert av Whedon-brødrene samt venner og familie, pluss det faktum at den originalt var ment for gratis Internett-streaming i en begrenset periode, er det ingen storslagne filmatiske elementer slik du ser i Hollywood-produksjoner. Likevel gjorde Joss Whedon det beste ut av situasjonen, og når man ser sluttresultatet, blir man overbevist over at han har storslagne ferdigheter som regissør - dette er langt unna et prosjekt laget av skoleelever.

Neil Patrick Harris gjør en solid rolle, selv om karakteren med de beste replikkene kommer fra Nathan Fillions karakter, Captain Hammer. Nathan Fillion leverer alltid i rollene som drittsekker, og Captain Hammer er nok hans beste hittil. Felicia Day skuffer heller ikke, og har i likhet med de andre hovedrolleinnehaverne en god stemme. Selv om hennes rolle alltid står sentral i historien, har hun ikke like mange replikker. Skuespillet sitter som hånd i hanske, og ingen skuespillerne er av verdensklasse - akkurat slik det skal være i en film som dette.

Dr. Horrible's Sing-Along Blog virker kanskje bare en typisk kjærlighetshistorie satt i en absurd setting, men den er så mye mer enn det. På drøye 40 minutter klarer Joss Whedon å gjøre deg glad i karakterene, og han får deg til å sitte klistret til skjermen så lenge filmen varer. Den får deg garantert til å le, samtidig som du sannsynligvis vil sitte igjen med den følelsen av tomhet du har når en dramatisk, mørk film er slutt. Dr. Horrible's Sing-Along Blog er en samling av det beste fra alle sjangrer, og selv om hovedhandlingen i utgangspunktet er enkel og ordinær, kan jeg garantere en solid filmopplevelse.

Filmen er i mine øyne fantastisk, men mangler noe av den filmatiske kvaliteten for å nå helt opp. Min karakter: 9/10.

Se traileren her.

Spoiler:The Hammer is my Penis.