Tilbakeblikk: En gammel barndomshelt

Mario har vel nesten siden spillhistoriens opprinnelse vært plattformkongen og spillfigur nummer en for mange personer. Selv om jeg er en liten Nintendo "fænboi" selv, så har jeg også vært glad i Playstation i alle år og har mitt første møte med den fine lille grå boksen, kjært i minnet. På denne maskinen fant jeg på de utroligste ting: jeg skatet med Tony Hawk, hadde slåsskamper med dinosaurer, var jagerfly pilot eller infiltrerte områder med verdens heftigste spion. Men det er en skikkelse jeg husker spesielt, en jeg likte veldig godt å bli med på eventyr i mange timer med. Playstations svar på Super Mario, Sonic, Link, MacGyver og Action-Man. Denne barndomshelten gikk under navnet: Crash Bandicoot.

Naughty Dog har produsert litt av hvert opp gjennom årene, nå i det siste er vel The Last of Us rimelig kjent for allmennheten, men også Uncharted serien og Jak and Daxter ringer nok noen bjeller. En av deres første spill handler dog om en rev ... trodde i hvertfall jeg når jeg var mindre. Nei, Crash Bandicoot er en genmanipulert punggrevling med blå shorts og brune sko. Det første spillet i serien er enkelt og greit kalt opp etter hovedpersonen og starter med at du blir skyldt opp på en strand. Du møter snart en maske ved navn Aku Aku som fungerer som et skjold for Crash. Snart beveger du deg gjennom jungler, templer, broer til ingensteds, opp elver og stryk, maskinanlegg osv. På veien stifter du også bekjentskap med mange minneverdige bosser. Fra den feite høvdingen Papu Papu, den sinnsyke bikkja i tvangstrøye: Ripper Roo, den forvokste koalaen: Koala Kong, mafia-potoroen Pinstripe, vitenskapsmannen Nitrus Brio og til slutt står du ansikt til ansikt med slemmingen sjøl: Dr. Neo Cortex. Cortex er faktisk ansvarlig for eksperimentet på pungrottene, så ironisk nok er han skaperen til Crash. I tillegg har han tre ganger så stort hode som kropp og verdens ondeste latter. Etter at du beseirer Cortex møter du igjen kjæresten til Crash (hele spillet dreier seg hovedsakelig om å redde henne).

I Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back er (sjokkerende nok) Cortex på gang igjen. Denne gangen har han funnet krystaller med hemmelige krefter i en hule han tilfeldigvis falt ned i etter at du beseiret han i forrige spill. I dette spillet er banene du besøker, i et "Warp Room" i motsetning til det første spillet der du gikk fra bane til bane på øya. Etter 5 baner i et "Warp Room" får du møte bossene, nok en gang en sprø samling av individer, blant annet er Ripper Roo tilbake, ellers møter du Komodo brødrene, definisjonen på badass: Tiny Tiger og Cortex's vitenskapsmann N'Gin, som må være denne spilleseriens svar på Per Ulv eller Team Rocket. I dette spillet er også kjæresten til Crash byttet ut med søsteren hans: Coco, som stadig vekk hacker seg inn i systemet til Cortex og gir Crash tilbakemeldinger via en holografisk prosjektor. Når du har samlet 25 krystaller dukker Cortex opp med verdens ondeste latter igjen, siden han har lurt Crash til å samle krystaller for han og nok en gang møtes dere i duell. Cortex blir denne gangen sendt inn i et meteorfelt og romskipet hans: Cortex Vortex blir enten værende i rommet eller sprengt i fillebiter, avhengig av om du har samlet nok gjennomsiktige edelstener ved siden av krystallene.

I det tredje spillet i serien: Crash Bandicoot Warped, er det tatt utgangspunkt i at du sprengte romskipet og delene av det faller ned på jorden og sprenger hull i en dør til en lukket hule. Dette fører til at Uka Uka blir sluppet fri. Uka Uka er Aku Aku's onde tvillingbror og samarbeider med Cortex's og det byr selvfølgelig på nye onde planer. Crash, Coco og Aku Aku slår seg sammen og denne gangen skal du stjele tilbake krystallene fra Cortex. Spillet foregår i en tidsmaskin som gjør at du kan dra frem og tilbake i tid. Banene er f.eks. fra middelalderen, fremtiden, under vann, på den kinesiske mur, i templer og på motorsykkelsetet. Oppskriften er relativt lik som det forrige, det er fem baner i hver sone og en boss til slutt. Her møter du nok en gang Tiny Tiger og N'Gin og også N'Trophy og Dingodile. Til slutt er det Cortex nok en gang og denne gangen sammen med Uka Uka. Heldigvis dukker Aku Aku opp og nøytraliserer broren sin så du og Cortex kan slåss i "fred" (sett bort i fra at du må unngå maskene som snurrer, skyter laserstråler og sprenger rundt omkring i rommet). Som ved de fleste siste bosser så er spillet slutt etter Cortex og har du fullført spillet 100 % venter en sluttscene som er rimelig festlig.

Det "siste" spillet i serien er Crash Team Racing, Crash Bandicoot versjonen av Mario Kart 64, og selv i fare for å bli skutt her, så mener jeg at CTR er bedre enn Mario Kart 64.
Her slår både gode og onde seg sammen for å bekjempe den nye trusselen: Nitrus Oxide som planlegger å gjøre hele jorden om til en enorm parkeringsplass. Du kjører rundt i forskjellige verdener, fra strender til store slått og kjører race på ulike baner. Har du kjørt nok baner får du møte bossen i området og her får du gjensyn med Ripper Roo, Papu Papu, Komodo Joe og Pinstripe, før du til slutt får kjøre mot Oxide (som jukser så klart). Du kan kjøre for å samle fargede stener (som låser opp nye karakterer du kan kjøre med) eller du kan kjøre mot tiden i Time Trials.

Dette er de fire spillene jeg definerer som Crash Bandicoot spill, de spillene som symboliserer denne fantastiske spillfiguren. Etter Crash Team Racing tok andre spillselskaper over serien og de siste spillene som er laget har jeg helst ikke lyst til å nevne noe særlig, i fare for veldig trang til å slå hodet i veggen. Derfor prøver vi å glemme... hva de enn kan kalles og heller fokuserer på de første spillene, disse fire spillene jeg vokste opp med og har fryktelig mange minner fra. De dagene jeg kom hjem fra skolen og slo på Playstation, eller ble med en venn hjem og vi hentet hver vår brus og konkurrerte i Crash Team Racing, er dager som kanskje er mye av grunnen til at jeg er så interessert i spill som jeg er. Crash Bandicoot er rett og slett en herlig spillfigur. Han er som Link i Zelda spillene helt stum, med unntak av et "wow" når du blir sprengt i filler av en TNT eller pløyd over av en stor stein. Han er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men til gjengjeld kan han hoppe, skli, snurre, ta mageplask, svømme, ri på isbjørner, løpe fra kjempesteiner, kjøre motorsykkel eller kaste VELDIG kraftige epler. Han er tvers igjennom drit kul og helt på høyde med Mario etter min mening.

Det var med disse fire spillene jeg på ordentlig begynt å spille på Playstation konsollen og Crash Bandicoot og Solid Snake er kanskje hovedgrunnen til at jeg har vært tro mot Playstation ved siden av Nintendo i alle år. Fire fantastiske spill, et hav av minner å tenke tilbake på. Alle de sprøe karakterene, morsomme banene, heftige lydsporene, samt hovedpersonen selv, har ført til at det er med god grunn at disse spillene har fått en hedersplass i spillhylla mi.