Snart voksen, på tide å ta seg sammen?

Jeg har siden 2005 vært periodevis aktiv på Gamereactor.no. "Hvem er ES, en gammel bruker? Hæ? Han har jeg aldri sett" - spør du deg selv. Det kan nok stemme. De siste årene har vært spesielt lite viet til gamingverdenen og da dette forum. Jeg har alltid spilt med og hos venner, men har ikke følt for å skrive om spill jeg spiller hos kompiser, jeg har også fokusert på andre interesser og fritidsfordriv. Nå helt nylig fikk jeg meg en jævlig fin og slank PS3, så nå er jeg plutselig litt mer engasjert igjen. Så, det forklarer hvorfor jeg er å se her.

Nå mistet jeg nesten fokus, dette var en liten digresjon, men en grei innledning på en noe haltende blogg, eller tekst om du synes ordet "blogg" er støtende eller forkastelig.

Jeg er 21 år. En voksen alder vil jeg si. Er det på tide å ta seg sammen? Har jeg tatt meg sammen? Jeg prokrastinerer, legger meg for seint, er for trøtt hver morgen og har i blant mest lyst til å leke med lego fremfor å spise grønnsakene mine. Barndommen henger igjen. Er det noe særegent med voksenlivet, noe som kan fortelle meg at nå har jeg gjort det og det, eller er sånn og sånn, så nå er jeg voksen? Det ville jeg likt å vite, så jeg tenker, muligens filosoferer, litt over dette teamet i skrivende stund.

Sex. Sex er voksent? Eller..? Nei. Hva med penger? Egne penger? Nei. Hva med jobb, bil og leilighet? Det nærmer seg, til tross for at en kan begynne å øvelseskjøre i 16 års alderen, og mange kids bor nærmest i egne leiligheter ved å ha enormt store rom eller deler av hus for seg selv. Jobb er også en greie som mange har, i alle slags aldre. Alt fra lille Chong på fire som holder på med barnearbeid til gamle Trond på 90 som ikke vil gi seg som vaktmester.

Utdanning. Det er litt voksent ved at en ikke kan gå på høgskolen eller universitetet når en er 6 år (om en ikke er spesielt begavet/ hjerneskadet). Men jeg sier bare at det er litt voksent, for jammen går det mange mennesker på diverse studieretninger som ikke fører noe sted. De menneskene kunne like gjerne ha sittet på gulvet hjemme hos mamma og lekt med legoklossene sine.

Selv er jeg høyst sannsynlig ferdig utdannet til sommeren, noe som blir aller tiders. Sykepleier av alle ting. Det er vel litt voksent? Daglig ser jeg mennesker på sitt mest sårbare og svake, hvor blant annet jeg kan hjelpe dem med å få det bedre. Dette krever vel en slags grad av voksenhet? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Egentlig så vil jeg spørre dere alle, uansett om du er åtte år, eller seksti; er det noe spesielt som definerer det å psykisk være voksen? Moden? Er det visse refleksjoner og erfaringer en har gjort seg, sivilstatus, utdanning, eller noe annet som bestemmer hvor voksen en er? Og er det i det hele tatt nødvendig å føle seg voksen, eller å være det?