Norsk
Blog
For det som var, og det som er

For det som var, og det som er

Skrevet av Babalu den 1 juni 2014 klokken 01:55

For det som var, og det som er
Slik går tiden, ja tiden
Tiden blir, og tiden kommer

Det som en gang blomstret, visner bort
Det som levde, det dør
De som føler, de dør også. Kanskje ikke bokstavelig, men allikevel.

Han vandret langs en ensom sti. Hvorfor han gikk på akkurat denne stien, eller hvordan han hadde kommet hit, det vet ingen. Ikke en gang han selv. Den bitre vinden snek seg under de tynne klærne. En vindtett jakke hadde vært lurt, men så lur var ikke denne mannen.

For denne mannen hadde et mål. Ikke å finne stiens ende, tvert imot. Målet var av en mer abstrakt substans. Men ja, denne vinden, for en sur vind det var! Gresset danset en lunefull dans, dens eleganse ble ikke brutt av den konstante luftstrømmens trang til å bryte med vante mønster.

Han hadde tatt et valg. Eller, de hadde tatt et valg.

Henne.
Han og henne.
Valget var gjort.

For på sin ensomme sti, hadde det på et tidspunkt vært en annen. De hadde delt den samme vei, og begge var sikre på sitt. For de skulle begge til samme mål. Men, igjen, tiden. Fortiden er ikke nåtiden, og framtiden kan ingen vite.

Trodde de.

Han stoppet opp, og studerte en vakker blomst som hadde vokst seg stor og sterk, midt på stien. Mannen klødde seg i skjegget, det mektige, sterke skjegget. For en slik blomst hadde han aldri sett. En blomst av alle regnbuers farger. Mannen smilte. Verden er vakker.

Men tilbake til henne. For stien begynte å dele seg på et tidspunkt. Verken mannen eller kvinnen merket det med første, men så oppdaget de at de gikk hver sin vei. Det spilte ingen stor rolle i begynnelsen, for stiene var såpass nærme at de kunne holde hender. De holdt hender.

Tiden gikk, og veiene delte seg gradvis mer og mer. Til slutt kunne de ikke røre hverandre. Det var for seint å snu. De måtte følge veien videre. Han så på henne. Hun så på ham.

En tåre.
Flere tårer.
Begge gråt.

Hvordan ble det slik? Ingen vet, verken hun eller han. Det bare ble slik. Med tårevåte øyne vinket de adjø til hverandre. For begge måtte vandre sin egen sti. De kunne ikke snu nå.

Den tomheten.
Hvor kommer den fra?
Smerte. Den bitre følelsen.

Sånn ble det. Kanskje var det rett, kanskje var det feil. Et valg var tatt. Men blomsten! Den blomsten ja. Alle de fargene. Mannen studerte den nøye. Ned på kne. Lukte. Sanse. Føle. Den utlyste en aroma av de sjeldne. Akkurat som en regnbue.

Dagene gikk, og blomsten døde. For slik var jo tiden. Den hersker over oss alle. Mannen vandret videre. Den sure vinden hadde gitt seg. Solen skinte. Det virket som bedre dager skulle komme. Mannen smilte. Om det var et trist eller gledefylt smil, det vet ingen. Ikke en gang mannen.

Han skulle ikke glemme at han hadde delt stien tidligere. Kanskje ville veiene deres krysses? Ingen vet. Ikke han. Ikke henne. Tiden vil vise. Kanskje var det meningen at det ble slik, kanskje ikke. Mannen grublet for seg selv.

Han hadde en bok.

Tempora mutantur, nos et mutamur in illis.

Et fremmed språk. Han kunne ikke lese den. Allikevel, så bar han den med seg. For en bok er alltids en bok. Fylt med setninger og ord. Morfemer og morfer. For det var slik en bok skulle være. Ord som danner setninger, og setninger som danner bøker. Med disse verktøyene skrev man historie, for å kjenne sin historie, er å kjenne seg selv, skrevet eller uskrevet, i våre egne sinn.

Mannens skjegg vokste seg sterkere. Knivskarpt, men samtidig lunefull i sin framtreden. Han smilte. For seg selv. For andre. For oss. For livet. Han vandret videre. Stien viste vei.

Videre vandring på denne vei
Slik skal det være, for både deg og meg

Nattens vokter
Dagens tjener

Mannen gikk
Mannen gikk
Slik gikk denne mann
For denne mann gikk slik

Han fortsatte, for han hadde et mål. Og slik fortsatte tiden å spille en rolle. For det er slik tiden skal være.

HQ