Vår siste dans

Så det var slik verden skulle ende. Hvem skulle trodd det? Eller, det var jo på mange måter opplagt. Tegnene var til stede helt fra starten av. Angrepene skjedde hyppigere. Flere folk døde. Om menneskeheten bare hadde oppdaget det i tide.

Jeg satt nede i kjelleren, mutters alene. Slik hadde det vært i syv måneder nå. Tiden stod stille. Altfor stille. Jeg begynte å gå tom for mat. Å lete etter mat var ikke et alternativ. To bokser med hermetiske tomater var alt jeg hadde igjen. Det ville ikke holde meg gående lenge.

Jeg fantaserte stadig vekk om mat. Jeg lukket øynene, og så for meg et stykke saftig biff. Medium stekt, med fløtegratinerte poteter på siden. Herlig. Jeg hadde på en måte dannet meg en meny for hver uke i hodet. I dag var det biff på min drømmemeny, i morgen er det kyllingvinger og ris. Jeg gledet meg mest til fredag, for da skal jeg fantasere om hjemmelaget pizza. Favoritten min.

Skjegget hadde også begynt å gro ganske godt. Jeg mener, selv om jeg egentlig ikke har den mest overbevisende skjeggveksten, er det utrolig hvilken progresjon det har fått over tid. Slike ting er morsomme, når det er lite å velge mellom underholdningsmessig.

Plutselig, helt ut av det blå, kom det en dundrende lyd i overetasjen. Alt støvet som har søkt tilflukt sammen med meg, skvetter til, og svever i panikk rundt omkring i rommet. Lyden beveger seg videre mot døren ned til kjelleren. Det blir helt stille i noen sekunder. Støvet svever fortsatt lydløst. Hva er det som skjer?

Døren åpner seg, og en skikkelse trer fram. Jeg famler i mørket, i et desperat forsøk på å finne den sløve jaktkniven min. Skikkelsen går sakte ned trappen. Nærmere. Nærmere. Hvor er kniven blitt av?!

Nei. Det er ingen vits. Jeg kryper på alle fire mot det høyre hjørnet, i påvente på min skjebne. Skikkelsen kommer seg helt ned trappen, og viser sin sanne form i det lille stearinlyset mitt.

Min verste frykt hadde blitt en realitet. Der sto den. Skapningen, som var en del av menneskehetens undergang. Det var slik det skulle ende. Dette, var min skjebne. Det var slik livet skulle avsluttes. Døden sto for tur. Bøddelen var kommet.

Menneskehetens tid var omme. Flodhestens æra sto for tur. For det var nettopp det denne skapningen var. En flodhest. Vi visste om farene. Lenge hadde det blitt sagt at flodhesten var et av de dyrene som var farligst i verden, men lite visste vi om hvilke konsekvenser dette skulle få. Alt skjedde så fort. I løpet av fire år var Europa under flodhestenes styre, og i løpet av ti år, var alle nasjoner kontrollert av disse blodtørstige dyrene. Vår ignoranse fikk sine konsekvenser.

Flodhesten sto rett foran meg, med stirrende øyne. Den mumler noe uforståelig på hippopansk, flodhestenes språk, mens den inspiserer meg. Den ler litt, og smiler et ondskapsfullt smil. «Lille menneske, er du klar for din siste dans?» Jeg kikket ned i bakken. Det var det flodhestene kalte sitt oppdrag; den siste dansen. Flodar Hestnes II, deres leder, innførte dette begrepet i starten av angrepene. Målet var å skremme menneskeheten. De gikk til og med så langt som å kidnappe mennesker, for så å tvinge dem til å danse en siste dans, før de ble henrettet.

Slik hadde vår brutale virkelighet blitt. Jeg beveger blikket mitt oppover igjen. Nervøsiteten begynner å avta. For det var ikke noe mer å gjøre. Vi kjempet tappert, men denne gangen tapte vi. «Hva venter du på? Skal du ikke danse?» Jeg sier ingenting. Uansett hva jeg gjør, vil utslaget bli det samme. Jeg blir sittende. «Hm, jaja, du får sende en hilsen til dine døde venner.» Flodhesten tar fram en pistol, og peker den mot mitt hode. Øyeblikket føltes som en evighet. På pistolen kunne jeg skimte setningen: «Hiplur happlu, floderenes halpla.» Oversatt til norsk, ville det bety «verden skal bli vårt vannhull.» Jeg smiler. «Jeg er klar,» sier jeg. Flodhesten ler. «Ha en fin tur.» Et skudd avfyres, men det er ikke jeg som går i bakken. Flodhesten faller på siden. Blodet renner og treffer føttene mine. Hva i alle dager har skjedd?

Bak liket kan jeg skimte en annen skikkelse. Jeg måper, idet jeg kan se hva det er. Nok en flodhest. Den går mot meg, og setter seg ned ved siden av meg. Den finner fram en sigar, tenner på, og tar et kraftig drag før den blåser ut all røyken. «Kjip dag?» Flodhesten inhalerer, og blåser ut. «Eeh, ja, det kan du si,» svarer jeg. «Navnet er Sigve,» sier flodhesten. «Hyggelig å møte deg.» Jeg burde nok ha introdusert meg selv, men jeg var fortsatt litt usikker på situasjonen. «Slapp av, krigen er over. Du er fri. Flodar Hestnes II har falt. Den siste dans har blitt avlyst.»

Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Hva er det Sigve mener? Jeg følte en slags blanding av frykt og glede. Var det løgn, eller var det sannheten? Alt ble bare surr i hodet mitt, alle følelsene slo inn med en gang, og jeg falt i bakken, bevisstløst.

Jeg våkner opp på i en sykeseng. Ved siden av meg står Sigve, sammen med et menneske. De forklarer meg hvordan krigen hadde utviklet seg det siste halve året. Noen av flodhestene hadde dannet en opprørsgruppe, og sammen med menneskene, greid å ødelegge Flodar sitt kommende imperium. Jeg feller noen tårer. Tårer av ren glede. For det var ikke slik det skulle ende. Menneskeheten skulle ikke gå under, men i stedet, leve side om side med flodhestene.

Livet danser videre.