Norsk

Skrivedag - igjen!

Det var allikevel nok

Føttene lekte med vannet. På en liten, gammel brygge, hvor ingen båter sto festet til. De var alene, de to. Bare noen hester på enga bak dem gresset frimodig, mens et par fisker hoppet i vannet i det fjerne. Det var uvisst hvorfor de satt der. De fleste ville nok forstå det, ettersom de var stormforelsket i hverandre, akkurat som et par turtelduer. Det var trolig grunnen.

Etter hvert som de dyrket sin kjærlighet til sin elskede, sank sola lenger og lenger ned. Etter mye om og men sovnet hun med et smil i armene på ham.

Da hun våknet neste morgen, var han borte. Hun vendte febrilsk på hodet i alle retninger. Hva er vel viktigere enn meg for ham? Alt hun fant var solen, som allerede stod høyt på himmelen. Klokka måtte ha passert middag. Raskt fikk hun på seg undertøyet, som hadde ligget dødt på bryggen hele natten gjennom. Hun tok veien over enga, og gikk direkte mot byen. Ettersom det er veldig krevende å gå med høyhælte sko i slikt terreng, bar hun dem i den ene hånda. Med den andre holdt hun enden på kjolen, så hun ikke skulle snuble i den. Nå begynte hun å småløpe. Uten noe som helst hinder undervegs bortsett fra blomster å se på, var hun i landsbyen på et blunk. De støvete gatene ble trampet på utallige ganger. Av løpegutter, bankere, revolvermenn og hester. Det måtte ikke være lett å være den gaten, tenkte hun. Egentlig hadde hun ikke noe mål. Tanken på at han forlot henne mens hun sov oppsøkte hodet flittig. Av den grunn følte hun seg uvel. Hva gjorde han? Hvorfor? Hun gikk med bestemte steg mot saloonen.

Smilende løp han tilbake til bryggen med en bukett blomster i hånden, hvor han ventet å finne sin kjære. Mens hun sov hadde han vært en tur i skogen, hvor han hadde plukket en hel del bær. Han hadde hørt at damer elsket å bli overrasket slik med noe godt om morgenen. Dette fungerte nok i teorien, men om damen ikke er til stedet blir det vel heller vanskelig. Smilet forvandlet seg raskt til et mer sørgelig utrykk, og øynene som just hadde kikket stolt ut under bremmen, endret seg til å ligne blikket til en uskyldig, liten kattunge. Blomstene og kurven med bær gikk i bakken. Noen forsvant ned i sprekkene, og ned i det stille vannet, mens resten lå som små perler på bryggeplankene.

Whiskyen var allerede helt oppi. Hun kneppet opp kjolen slik at utringningen ble betydelig større, løftet glasset, og styrtet det i en halv slurk. Hun gav tegn til at bartenderen skulle helle oppi mer. Slik fortsatte det. Ingen vet hvor mange runder hun kastet ned.

Veien tilbake over enga føltes lang. Han følte seg tom. Stadig knuget han om luft med venstrehånda, selv om han visste det ikke ville gjøre noen forskjell. Han ankom landsbyen, og skulte ut over gaten som en gang hadde lignet en varm sandstrand. Nå minnet den mer om en mørk, trist sandkasse. En kald vind løftet opp sandkorna, og fikk dem til å bevege seg i alle mulige retninger. På venstre side, smalt en lem hardt igjen for et vindu. Lyden fikk den uendelige stillheten til å våkne. Han orket ikke mer, han ville hjem.

Da han ankom huset, så han at gardinene foran soverommet var trukket for. Han hørte noen lyder. Usikkert åpnet han ytterdøra. Inne var det tomt. Han gikk videre, mot soverommet. Sakte. Undret seg om han våget dette. Han greide ikke kontrollere seg selv, hånda strakte seg automatisk mot dørhåndtaket, og åpnet døra slik at den stod på gløtt. Det var allikevel nok. Hun hadde sett ham. Han møtte blikket hennes et halvt sekund, og enset at hun var helt fra seg. Raskt kikket han ned. Han løftet hodet igjen. Det eneste han så var et sett undertøy ligge dødt på de støvete gulvplankene.
Uten å tenke, løp han ut. Over plenen, forbi benken. Forbi fortiden. Hadde han snudd seg, ville han sett henne stående i døråpningen med et laken foran seg, mens hun høylytt prøvde å stoppe ham. Det gjorde han ikke. Han var helt knust. Tårene rant nedover kinna, og blandet seg med svetten som lå over hele ansiktet. Beina hans løp tilbake til den mørke, triste sandkassen, og inn i landhandelen. Han røsket av seg skjorta, knyttet den til en pose og fylte den med flasker. Mannen bak disken så skremt ut, og våget ikke blande seg inn. Han fløy ut av landhandelen, og tilbake over enga. Mot lykken. Mot fortiden.

Hun hadde falt sammen, midt på plenen. Hun våknet av regn som pisket henne på den bare ryggen. Hun måtte ha ligget der lenge, gresset rundt henne var neddynket med vann. Ansiktet var tildekket av gjørme, men hun brydde seg ikke. Bare reiste seg, og begynte å løpe. Hun visste ikke hvorfor, men beina hennes førte henne automatisk mot enga hun hadde gått over uttallige ganger. Lykkens eng.

Hun gikk mot bryggen, og ble møtt av noen tomme flasker som lå strødd rundt. Den ene holdt hånda hans et løst grep om. Den var halvfull. En muskuløs rygg struttet opp mot en tung, grå himmel. Det hele var så grått, så fargeløst. Nesten. Hodet lå trykket ned i en utvasket dam av røde bær.

HQ