(9. klasse <3)

Blodplast

Omsider vil alt falle. Alt vil ødelegges.

Lite pekte på at denne dagen skulle bli mer spesiell enn andre. Vi hadde høstferie. Blader og plastposer sveiet rundt i en kjølig østvind, mens barn og voksne drev så altfor uskyldig rundt og holdt på med sitt. Også han. Uskyldig. Lite var det som pekte på at denne farlig normale oktoberdagen skulle være så annerledes enn andre normale oktoberdager. Han hadde ikke stått opp den morgenen, den oktobermorgenen, og tenkt noe annet enn det han ellers gjorde. Sett for seg ting han ellers ikke gjorde. Om han enn hadde holdt seg i kassen den dagen. Faen.

Jo, det er slik. Jeg er bestekameraten til han. Såkalte bestekameraten. Jeg traff han et par dager før dagen, han var kanskje litt mindre rufsete på håret enn vanlig. Ikke godt å si, for tiden er hår så altfor stokastisk rufsete at man kan ergre seg grønn. Ja. Det var igjen blitt søndag da jeg traff han. Kanskje var vi på den mest uønskede plassen for et par tenåringer å være på en søndag formiddag. Nei, ikke kirken. Heller ikke gravplassen. Enn ikke gravplassen. Vi hadde bestemt oss for å prøve noe nytt. Eller; han hadde bestemt. Jeg hadde gått med på. Iveren i øynene da vi møttes nede ved kaien. For ikke å ødelegge på stemningen halte jeg frem tjuepakken og rakte en bort til han. Vi kom raskt på vår normale glid, han og jeg. Spaserte langs og på tvers i gatene, pratet om vidt og smalt. Spøkte om butikker vi kunne rane, banker vi kunne sprenge og hva vi ville gjøre med utbyttet. Trodde jeg. Mens vi gikk sparket vi sammen annen hver på en plastboks, type ukjent. Om han nå kunne sparke... Den var hvertfall av plast.

Blant båter og trålere stanset han plutselig. Jeg var midt i et smil. Et raskt blikk til høyre. Han rakte hånden sin ned i den ene store jakkelommen han hadde. Blikk til venstre. Opp av jakken halte han opp en nesten normal pose i plast. En plastpose. Jeg kunne ikke helt ane hva den innehold, men jeg var jo ikke dum heller. Jeg tok hendene ut av lommene og drog litt i buksene. Hendene hans fiklet i plasten. Jeg ville ikke virke dum, så stilte ikke noen spørsmål. Prøvde å nikke litt der det passet, og la kanskje på et par-tre ukvemsord for mye. Man måtte holde hodet og språket kaldt. Kunne ikke vike. Han tok litt av innholdet, helte det langs en tørr bordoverflate som om det var en miniatyrmodell av en snødekt fjellkjede.

Skjermet med kroppen slik at snøen ikke skulle falle ned fra fjellet. Jeg fulgte nervøst og ivrig med. Ja, kanskje forvirret. Nei. Måtte ikke vike. Han skar en liten grimase, ristet litt på skuldrene, og bøyde seg over. La hodet delvis på snei, førte høyre pekefinger opp til nesen og stengte for den ene inngangen. Etter det som den gang virket som en evighet, strakte han seg opp igjen. Enn om han nå fortsatt kunne strekke seg. Han gjorde i stand en ladning til. Hodet med DC-luen nikket forventningsfullt mot meg, mens øynene nøye betraktet hver minste rykning. Tanken på å feige ut landet i hjernen min, men forlot igjen cirka null komma svisj sekunder senere. Etter noen strakser bøyde jeg meg opp igjen, og merket etter jeg hadde gjort en svær grimase at jeg fikk tårer i øynene. Han lo. Nesten som om det var i sakte film, eller slow motion, han lente seg bakover mens han slo seg på låret. Alle de hvite tennene viste. Jeg hadde hørt om disse tårene. Ikke er man redd, ikke er man lei seg. Heller ikke har man vondt. De bare kommer.

Jeg hadde merket at jeg var litt mer svimmel enn vanlig da jeg trasket hjemover den kvelden. Forresten, hvorfor skulle det være rosa elefanter på hustakene? Eller bestemødre som stakk hodene sine opp av kommelokk? Det var jo helt søkt. Sykt.

To dager senere. Dagen. Jeg hadde med kattepoter sneket meg inn, opp trappen og ned i sengen forleden natt. Uten å bli fersket av gamlingene. Med ett våknet jeg fra min sedvanlig dårlige søvn. Mobilen. Jeg fomlet ut etter den, trykte et par ganger på midtknappen. Det skjer. Jeg må ha. Kan ikke vike. Hva faen er det han sier? Må ha vært det opiatet forleden dag. Men nå? På denne tiden? Tulling, tenkte jeg, før jeg igjen sovnet. Uten å sjekke klokken. Den var seks minutter over seks.

Frisk og fin våknet jeg, bedre form enn ellers. Hadde helt glemt meldingen tidligere på morgenenen. Herregud, sola hadde jo ikke på langt nær begynt å stå opp. Hjernen er ikke laget for å fungere på den tiden. Likevel, jeg kunne ikke la være å høre ekkoet av kuler som blir stappet ned i et magasin... Etter dusj, frokost, mengder med dataspilling og andre ungdommelige usosialiteter, var det faktisk tid for trening. Jeg heiv meg på sykkelen og trødde meg opp mot Elixia. ...Et ladegrep som ble tatt. Som ly fra det elendige været, tok jeg godt på meg den svarte hetten min. Den andre hadde bare en smal åpning til øynene. Jeg begynte å nærme meg virkelig nå. Treningssenteret var kun et steinkast herfra. Jeg syklet gjennom sentrum. Hoppet likegyldig ned en fortauskant. Jeg holdt på å falle, så vidt det var greide jeg å benke opp styret. Et par hundre meter fremme så jeg klart og tydelig blålys som blinket. Hvem enn på jord ville få et epileptisk anfall bare av å se på de i noen sekunder. Nysgjerrig først. Jeg syklet sakte nærmere. Enn om jeg hadde gjort det. Nå var det tydelig. Herregud. Han hadde en sort hette med en smal åpning til øynene over hodet. Jeg kjente han igjen på klærne. Over den ene skulderen hadde han en bag, i hånden holdt han en pistol. Rundt han var det tre konstabler som siktet tilbake. To av dem knelte bak hver sin bildør, den tredje nærmet seg sakte mens han fomlet bak i beltet etter det jeg antok måtte være et sett med håndjern. Verden holdt pusten.

Jeg nærmet meg enda mer, og ropte mot han. Enn om jeg hadde gjort det. Altfor brått vendte han om mot meg, først kun med seg selv. Politiet hadde også enset meg, men holdt fortsatt et stødig sikte mot han. Deretter med pistolen. Enn om han... Skudd. Herregud med skudd. Blod. Skrik. Kroppen roterer rundt i alle mulige mest unaturlig tenkelige retninger, og den svarte pistolen blir kastet høyt opp i luften. Sakte, faller den. Jævlig sakte. I et stort knas lander den på asfalten og blir knust i minst en million deler. Plastikk.

Vi lever i det 21. Århundre. Krig raser rundt hele kloden. Nyheter, radio og alt som heter media dreier seg om dette fenomenet. "Stopp krig, kjemp for fred, slipp våpenet." Hold kjeft.

Du har kanskje sett det selv. Du kan til og med ha opplevd det. Kanskje ikke døende ekte, rett foran deg, men likevel. Kanskje så nærme som sist lørdag. Tenk deg om. Du og noen kompiser går sammen denne dagen, for å ha det moro. Hva finner dere på? Først går dere opp i gutterommet og fyrer opp en runde med Call of Duty, eller kanskje Battlefield. Alle er enige om at det er en god idé. Dere er ikke lite hyppige på skytefingeren, og øynene er klistret til skjermen. Flere tusen tomme hylser singler nedover gata. Han ene har allerede skrudd opp volumet for å ekstra godt høre den deilige lyden av en gedigen skarpskytterrifle som fyres av. Bortsett fra et elendig stemmeskuespill fra ropende sersjanter i høytaleren, er det ikke mye som blir sagt. Tydeligvis er ikke ord nødvendig for å kose seg, for det gjør dere. Hardt.

Noen etasjer under finner vi gjerne en liten gjeng litt eldre ungdommer. Gutter sitter i sofaen med hver sin jente på armen. De vil også ha det gøy. Med en blikkveksling er det tydelig hva som må gjøres. Filmkveld. For lengst er billappen i boks, så det er bare å frese opp til videobutikken. Det første man får øye på er en rekke plakater av mandige menn med solbriller og våpen. De går i singlet, og tricepsene strutter til alle mulige kanter. Med actionfilm og godsaker i armene tar dere turen hjem. Blikk flyr galant over en reklame for den nye og vellagde dramaserien. Den viser en kjedelig og sikkert dannet dame som smiler mot deg med altfor hvite tenner.

Da filmen etter et overepisk slag er ferdig, og helten vinner over skurkene mot alle ods, er alle glade og fornøyde. Samtlige er enige om at helten i filmen er hva som betegner en skikkelig mann. Alle burde bli som han.

Om du tenker deg litt om ser du enkelt at begge episodene ovenfor bygger på en og samme ting. Krig er underholdning. Tenk så gøy å løpe rundt i gatene med ekte våpen! Endelig kan nettopp du være dagens helt. Verden er jo egentlig bare en stor krig. Hva er da poenget med disse underholdningsmediene? Hvorfor ikke bare få tak i sitt eget våpen? En undersøkelse viser at kun 80 % av dagens ungdom mellom 12-24 år ville gått ut i krig. Litt mindre skremmende er det blant de litt eldre; 90 % av menn og kvinner fra alderen 40-60 år ville delta i kampen mot det onde. Dette vil si at vi til sammen har en feilprosent på 30. Overraskende er det at ikke flere ville utført denne ærefyllte bragden av en handling - krig er tross alt underholdning.

Spillkonsoller og TV-er er dog ikke helt unødvendige. De fører til sterkt samhold blant folk, som er en god egenskap en bør ha med seg når en endelig kommer seg ut på slagmarken. I tillegg til dette skaper de begge et forbilde for alle som benytter seg av dem; brukeren vil være helten på skjermen. Myndighetene har den siste tiden innsett dette. For å forsterke effekten har de kuttet drastisk ned på alt annet enn actionspill/filmer. Kort sagt er det forbudt å gi ut mesteparten av underholdning som ikke går under kategorien "action" eller lignende. Kun de selskapene med ekstra mye penger slipper ellers gjennom.

Flere og flere land verden over innser hvor bra det er med krig. Nå som flere og flere av innbyggerne i landa innser det samme, er det viktig med ressurser og midler til å skaffe det riktige utstyret som trengs. En genial idé som kun Frankrike og Belgia til nå har fått frem, er å bruke skattepenger på våpen, ammunisjon og krigsutstyr. En meget fornuftig tanke, kontra den helt idiotisk intensjonen om å sløse bort halvparten av inntekten til landsborgerne på unyttige ting som veier og sykehus. Et par naboland, spesielt Sveits, har sett seg skeptiske til dette. De er en av de få nasjonene til å gjøre det. Forskere spår at med tiden vil dette endres. Når mangfoldet av land i Europa skifter om på bruken av skattepenger, vil også selv motstanderlandet Sveits gi etter for presset. Om de ikke gjør det vil siste løsning være å vende dem om - om nødvendig - med makt. Helvetes frihetsforkjempere.

Det finnes en rekke fordeler ved å utføre kampen på slagmarken istedenfor på TV-en. Å løpe rundt i felten er ikke bare, bare. Det er tungt arbeid. Det vil si at du forbrenner ellers unødvendige kalorier ved å gjøre dette. Sitter du derimot foran en spillkonsoll, vil du ende opp som et gedigent beist av et menneske, med en syltynn høyre pekefing. Nå kan du gjøre akkurat det du alltid har gjort, bare enda morsommere, ved å gå ut i krig. Bildet vil være klarere enn noen TV kan prestere; med ultrarealistisk fysikk og meget heftige eksplosjoner. Nå kan du virkelig oppleve kulene fly rundt deg. Gjørmen er så ekte at du faktisk kjenner den på nevene og i ansiktet. Utstyret får du selvfølgelig gratis. For et heftig sett med underholdning må du ellers ut med 30-40 drøye laken. Altså. Trening, realisme på høyeste nivå, i tillegg til ikke-værende kostnader! Nå skjønner du kanskje hvorfor sju av ti på verdensbasis har funnet livets virkelige glede i krig.

Er du en av de resterende tre? Klikk deg inn på www.jegvilkjempe.no i dag og bli med, du også!

Det var allikevel nok

Føttene lekte med vannet. På en liten, gammel brygge, hvor ingen båter sto festet til. De var alene, de to. Bare noen hester på enga bak dem gresset frimodig, mens et par fisker hoppet i vannet i det fjerne. Det var uvisst hvorfor de satt der. De fleste ville nok forstå det, ettersom de var stormforelsket i hverandre, akkurat som et par turtelduer. Det var trolig grunnen.

Etter hvert som de dyrket sin kjærlighet til sin elskede, sank sola lenger og lenger ned. Etter mye om og men sovnet hun med et smil i armene på ham.

Da hun våknet neste morgen, var han borte. Hun vendte febrilsk på hodet i alle retninger. Hva er vel viktigere enn meg for ham? Alt hun fant var solen, som allerede stod høyt på himmelen. Klokka måtte ha passert middag. Raskt fikk hun på seg undertøyet, som hadde ligget dødt på bryggen hele natten gjennom. Hun tok veien over enga, og gikk direkte mot byen. Ettersom det er veldig krevende å gå med høyhælte sko i slikt terreng, bar hun dem i den ene hånda. Med den andre holdt hun enden på kjolen, så hun ikke skulle snuble i den. Nå begynte hun å småløpe. Uten noe som helst hinder undervegs bortsett fra blomster å se på, var hun i landsbyen på et blunk. De støvete gatene ble trampet på utallige ganger. Av løpegutter, bankere, revolvermenn og hester. Det måtte ikke være lett å være den gaten, tenkte hun. Egentlig hadde hun ikke noe mål. Tanken på at han forlot henne mens hun sov oppsøkte hodet flittig. Av den grunn følte hun seg uvel. Hva gjorde han? Hvorfor? Hun gikk med bestemte steg mot saloonen.

Smilende løp han tilbake til bryggen med en bukett blomster i hånden, hvor han ventet å finne sin kjære. Mens hun sov hadde han vært en tur i skogen, hvor han hadde plukket en hel del bær. Han hadde hørt at damer elsket å bli overrasket slik med noe godt om morgenen. Dette fungerte nok i teorien, men om damen ikke er til stedet blir det vel heller vanskelig. Smilet forvandlet seg raskt til et mer sørgelig utrykk, og øynene som just hadde kikket stolt ut under bremmen, endret seg til å ligne blikket til en uskyldig, liten kattunge. Blomstene og kurven med bær gikk i bakken. Noen forsvant ned i sprekkene, og ned i det stille vannet, mens resten lå som små perler på bryggeplankene.

Whiskyen var allerede helt oppi. Hun kneppet opp kjolen slik at utringningen ble betydelig større, løftet glasset, og styrtet det i en halv slurk. Hun gav tegn til at bartenderen skulle helle oppi mer. Slik fortsatte det. Ingen vet hvor mange runder hun kastet ned.

Veien tilbake over enga føltes lang. Han følte seg tom. Stadig knuget han om luft med venstrehånda, selv om han visste det ikke ville gjøre noen forskjell. Han ankom landsbyen, og skulte ut over gaten som en gang hadde lignet en varm sandstrand. Nå minnet den mer om en mørk, trist sandkasse. En kald vind løftet opp sandkorna, og fikk dem til å bevege seg i alle mulige retninger. På venstre side, smalt en lem hardt igjen for et vindu. Lyden fikk den uendelige stillheten til å våkne. Han orket ikke mer, han ville hjem.

Da han ankom huset, så han at gardinene foran soverommet var trukket for. Han hørte noen lyder. Usikkert åpnet han ytterdøra. Inne var det tomt. Han gikk videre, mot soverommet. Sakte. Undret seg om han våget dette. Han greide ikke kontrollere seg selv, hånda strakte seg automatisk mot dørhåndtaket, og åpnet døra slik at den stod på gløtt. Det var allikevel nok. Hun hadde sett ham. Han møtte blikket hennes et halvt sekund, og enset at hun var helt fra seg. Raskt kikket han ned. Han løftet hodet igjen. Det eneste han så var et sett undertøy ligge dødt på de støvete gulvplankene.
Uten å tenke, løp han ut. Over plenen, forbi benken. Forbi fortiden. Hadde han snudd seg, ville han sett henne stående i døråpningen med et laken foran seg, mens hun høylytt prøvde å stoppe ham. Det gjorde han ikke. Han var helt knust. Tårene rant nedover kinna, og blandet seg med svetten som lå over hele ansiktet. Beina hans løp tilbake til den mørke, triste sandkassen, og inn i landhandelen. Han røsket av seg skjorta, knyttet den til en pose og fylte den med flasker. Mannen bak disken så skremt ut, og våget ikke blande seg inn. Han fløy ut av landhandelen, og tilbake over enga. Mot lykken. Mot fortiden.

Hun hadde falt sammen, midt på plenen. Hun våknet av regn som pisket henne på den bare ryggen. Hun måtte ha ligget der lenge, gresset rundt henne var neddynket med vann. Ansiktet var tildekket av gjørme, men hun brydde seg ikke. Bare reiste seg, og begynte å løpe. Hun visste ikke hvorfor, men beina hennes førte henne automatisk mot enga hun hadde gått over uttallige ganger. Lykkens eng.

Hun gikk mot bryggen, og ble møtt av noen tomme flasker som lå strødd rundt. Den ene holdt hånda hans et løst grep om. Den var halvfull. En muskuløs rygg struttet opp mot en tung, grå himmel. Det hele var så grått, så fargeløst. Nesten. Hodet lå trykket ned i en utvasket dam av røde bær.

Slenger meg på Litestorm, her er det jeg har dataen. Ikke så veldig mye å si... Ikke her jeg sover, forresten. Et bilde sier jo mer enn tusen ord, så jeg slenger ved tre stk. Da har jeg vel omtrent 3044 nå, omtrent. Høhø.

Er kanskje litt sen med dette, men who cares.

Lørdag, 21.02.2009, skjedde noe litt rart. Jeg satt og åt sammen med familien, da brodern plutselig ropte på meg. Jeg gikk bort til der han stod ved vinduet, og gjett hva som hadde skjedd utenfor?

I krysset utenfor huset mitt hadde en svær trailer fra Q-meieriet mistet en hel del melkeprodukter! Håhå.

Jeg for ut med en gang, selvsagt, uten hverken sokker, jakke eller belte. Med et stort flir på trynet og hendene som bukseseler løp jeg bort til åstedet. Jeg begynte selvsagt å sette til side det som var helt av sjokolade melk og jus d'orange, mens en ekstremt sinna trailersjåfør bannet og gnålte om at han ikke hadde en anelse om hva som hadde skjedd.

Trallene som melka osv. stod på inne i traileren, hadde selvsagt ikke bremser på hjula, og de var bare holdt fast av en ekstremt gammel stropp. Opp den lille bakken skjedde det, minst 4-5 tonn melk rant i full fart mot tilhengerdøra, som selvsagt gav etter. Dette resulterte i en ca. 20 meter lang melkevei.

Politiet ble tilkalt, og jeg hoppet og danset i regnet av fryd, med armene fulle av Q-meierietprodukter. Nå skulle kjøleskapet fylles! Senere på kvelden kom en hel del folk i biler og fyllte sekker og spann med melk, yoghurt og BioQ (faktisk veldig god!).

Gud så lang tid de brukte på å rydde opp! Heldigvis ble ingen skadd.