Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Black Widow (Disney+)

Black Widow

Med en god blanding av action, humor og spenning har Natasha Romanoff og familien ingen problemer med å være startskuddet for en ny fabelaktig reise mener Eirik og Ingar.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Eiriks mening:
Natasha Romanoff er uten tvil en av de mest underbrukte personene i MCU. Til tross for å være en av de første som dukket opp i filmene har hun gått elleve år uten en egen film, og de fleste gangene hun har vært på skjermen går karakterbyggingen ut på hvordan forholdet til Bruce Banner er. Man kan derfor trygt si at det er sannelig på tide at Black Widow får rampelyset for seg selv, og gledelig nok er den bra også.

HQ
Black Widow (Disney+)

For elsk eller hat det: selv om Black Widow ikke er en opphavshistorie føles den passende nok som Iron Man. Med en ofte glimrende blanding av heftige kampscener, hysteriske ordvekslinger og nysgjerrighetspirrende mystikk kompenserer filmen litt opp for at Disney og Marvel fortsatt sliter med å subtilt ta opp samfunnstemaer som diskriminering og familie. Det er liksom litt lettere å overse at hovedslemmingen sier at kvinner er den mest overflødige ressursen i verden når frøken Romanoff sin gjenforening med "søsteren", Yelena Belova, stadig fører til diskusjoner og one-linere som gang på gang får meg til å le.

Dette skal spesielt Florence Pugh ha mye ære for siden hennes tolkning av Yelena er en ypperlig kontrast til Natasha. Mens sistnevnte er litt James Bond med sin profesjonalitet og stivhet er søsteren mer Mission Impossible med sin løssluppenhet og mer gateaktige stil. I starten fryktet jeg at det kunne bli litt vel mange kommentarer, men måten Yelena bringer humor til de mest alvorlige temaer og tar noen meta-vitser på bekostning av søsteren letter jevnlig på stemningen. Sleng inn Rachel Weisz og David Harbour som foreldre med et dysfunksjonelt forhold, så har du en flott kombinasjon som bringer en fin sjarm til eventyret selv om enkelte scener bommer på humor-merket i en ellers overraskende mørk historie.

Ikke at dette er en humor-film, for Black Widow slår meg mer som en slags spion-thriller som gjør flere ting annerledes enn de fleste andre MCU-filmene. Bare det faktum at søstrene faktisk ikke har superkrefter eller er nærmest udødelige, men kun topptrente spioner fører til særegne situasjoner. Alt fra hvordan de kommer seg fra A - B til måter floker løses blir nesten mer hverdagslige på en måte. Hadde det ikke vært for at vi nærmest vet hvordan det går siden filmen finner sted mellom Captain America: Civil War og Avengers: Infinity War ville spenningen for hva som skal skje vært ganske høy en rekke ganger, men der har du også ett av filmens problemer.

Dette er en annonse:

Black Widow klarer ikke helt å bestemme seg for hva den ønsker å si eller skal være. I det ene øyeblikket prøver den å få Natasha sin barndom til å virke forferdelig før den to sekunder senere forsøker å le det vekk eller skifte tema. Å se hvordan hun begraver fortiden som en iskald femme fatale mens søsteren prøver å takle det med humor er som tidligere nevnt artig til tider, men samtidig gjør kontrastene filmen urytmisk og ujevn. At vi i tillegg får servert noen tidshopp som liksom skal være lure, men som vanligvis bare skal forsikre seg om at vi forstår hvorfor noe skjer når det like gjerne kunne blitt hintet til eller sagt i en setning blir det en del rot.

Slik kan jeg uansett leve med når det endelig blir mer tid til å se mer av de heseblesende action-scenene hvor de smidige damene bruker sine edderkoppaktige stiler til å overvinne folk på imponerende vis. Særlig møtene med Taskmaster er kule å se i aksjon siden vår maskerte venn virkelig gir god motstand ved å etterape både enkene og resten av Avengers-gjengen. Litt kjedelig er det at Marvel som vanlig, og denne gangen bokstavelig talt, skal ha de gode til å kjempe mot slemminger som ligner på dem selv, men bare det å se referanser til hver Avengers gjør det hele mer interessant.

Når det er sagt trenger du ikke å ha sett de andre MCU-filmene for å underholdes av Black Widow, noe som både er bra og dårlig. På den gode siden er det faktum at filmen står på egne ben ganske forfriskende siden alle kan nyte mesteparten av hva som skjer og føle seg tilfreds når rulleteksten har gått over skjermen. Samtidig får dette, og en veldig "sett det før"-aktig historie, kapitellet til å virke unødvendig. Marvel skal få lov til å lage filmer som ikke bygger opp et allerede eksisterende univers, men da bør plottet helst ikke være såpass overfladisk som her. Med en tradisjonell slemming som egentlig bare er ond for å være ond er det ikke lysten til å se hvordan dette går som fester blikket mitt til skjermen.

Heldigvis er det andre ting som gjør det. Som sagt er jo Black Widow en ganske underholdende film. En fremragende miks av action og humor, heftige kampscener og et dypere innblikk i hva som skjuler seg bak Natasha Romanoff sitt ofte iskalde ansikt får omtrent to timer til å gå ganske raskt. Du bør bare ikke forvente noe banebrytende historiefortelling og universbygging selv om et par scener både før og etter rulleteksten pirrer nysgjerrigheten. Akkurat som Iron Man gjorde i 2008 fungerer Black Widow mer som en god oppvarming til noe større i fremtiden samtidig som den er god underholdning i seg selv.

Dette er en annonse:

7/10

Black Widow (Disney+)

Ingars mening:
Verden er et merkelig sted. For bare et par år siden kunne jeg høre folk si de begynte å bli lei alle disse superheltfilmene. I 2021 er det derimot ingenting som forteller meg mer at verden er på vei tilbake mot en normal tilstand enn å kunne gå på kino og se en Marvel-film. Black Widow har teknisk sett den store æren av å sparke i gang fase fire av Marvels filmunivers, selv om pandemien har sørget for at TV-serier som WandaVision, The Falcon and the Winter Soldier og Loki har tjuvstartet på fasen allerede før filmen kunne rulles ut.

I Marvel-filmsammenheng er det nesten latterlig at det har tatt så lang tid å få på plass en Black Widow-film. Første gang vi ble introdusert for Scarlett Johanssons tolkning av rollefiguren var i Iron Man 2 så tidlig som 2010, og siden den gang har hun vært med i hele åtte Marvel-filmer (hvis man teller med scenen etter rulleteksten i Captain Marvel). Mye tyder på at hennes solofilm også blir siste gang vi får se Johansson i rollen. Det er synd, for Black Widow har mye godt på lager som gir meg lyst på mer.

Vi følger Natasha Romanoff i en tid der hun er på flukt og forsøker å ligge lavt for å unngå myndighetenes årvåkne blikk. Hennes skjulte tilværelse tar brått slutt idet hun kommer i kontakt med en kjent og kjær person fra fortiden. Dermed må Natasha begynne på en reise som skal sørge for et endelig oppgjør med sin traumatiske bakgrunn, en jakt som inkluderer hjelp fra blant andre hennes tidligere medagent Yelena (Florence Pugh) og den avdankede russiske superhelten Red Guardian (David Harbour).

Med filmer som Lucy på CV-en har ikke Scarlett Johansson alltid imponert like mye som actionheltinne, men Black Widow viser henne fra sin beste og mest slagkraftige side, noe som viser at hun absolutt kan levere varene så lenge manus og regi er på plass. Her får man en actionfylt og tøff film som har en god balanse mellom rolige og ettertenksomme scener på den ene siden og heseblesende eksplosjoner og biljakter på den andre siden. Valget av musikk gjenspeiler denne balansen på en god måte, enten det er nytolkninger av kjente sanger i åpningssekvensen eller den utsøkte filmmusikken fra Lorne Balfe (som i spillsammenheng har levert musikken til blant annet Assassin's Creed III og Beyond: Two Souls). Johansson er imidlertid ikke den eneste som utmerker seg som actionheltinne i filmen, for Florence Pugh setter superstjernen i skyggen hver gang hun er på lerretet. Her er det virkelig lov å håpe at en ny Marvel-stjerne er født som vi får se mer av i årene som kommer.

Med Natashas bakgrunn som tidligere russisk agent er det duket for en herlig øst-mot-vest-følelse over filmen som gir lettere assosiasjoner til klassiske spionfilmer fra 70- og 80-tallet. Black Widow viser at Marvel kan måle seg med Bond, Bourne og Ethan Hunt i spionsjangeren hvis de vil. Selv om Black Widow ikke er en ren agentfilm er det nok av slike elementer her til å gi spionglade kinogjengere valuta for pengene. Actionscenene er tøffe og velregisserte, selv om enkelte spesialeffekter ikke sitter like godt og noen scener har en litt for tydelig grønnskjerm i bakgrunnen til at det blir troverdig.

Marvel-filmer pleier som regel å ha et visst glimt i øyet og noe humor, men Black Widow legger seg på en langt mer alvorlig tone som kler både rollefiguren og filmen godt. Faktisk er filmen på sitt svakeste når den prøver seg på humor. Her er det særlig Red Guardians rolle og hans kobling til Natasha og Yelena som benyttes som kilde, men her bommer filmen ofte på ballen. Det blir aldri direkte flaut eller kleint, men det skaper en dissonans som ikke tjener til filmens fordel. Black Widow er best når den får lov å være Marvels black ops-film og ville vært enda bedre om den kunne forblitt det fullt ut.

Hvorvidt man liker Black Widow som film vil til en viss grad avhenge av hva man forventer. Hvis man ønsker en nyskapende Marvel-film som kan være like kreativ og innovativ som WandaVision eller Loki vil man dessverre gå skuffet ut av kinosalen. Hvis man derimot vil ha en godt sammensatt actionfilm med spionfilmelementer som passer godt for litt popcornmoro vil Black Widow gi deg en god opplevelse. På sett og vis kan filmen oppleves som for lite og for sent, men Black Widow er likevel en herlig superhelt-actionfilm som gir Natasha Romanoff en velfortjent plass i rampelyset.

8/10

Black Widow (Disney+)
07 Gamereactor Norge
7 / 10
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Black Widow

Black Widow

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu og Ingar Takanobu Hauge

Med en god blanding av action, humor og spenning har Natasha Romanoff og familien ingen problemer med å være startskuddet for en ny fabelaktig reise mener Eirik og Ingar.



Loading next content