B-Hunter

Danske dataspill har det litt som danske filmer. Vil de ha suksess, så skal de helst gjære noe helt nytt og være fullstendig anderledes skrudd sammen enn spill fra utlandet. Interactive Vision og deres G-Police klone, B-Hunter, er et bra eksempel på det stikk motsatte. Fremfor å fremme den kreative friheten, har de brygget sammen et spill ut fra en gammel, velprævd men etterhvert også fryktelig tynnslitt oppskrift, og resultatet har dessverre også blitt deretter.

Tilbake til fremtiden igjen-igjen
Du befinner deg atter en gang i en fremtidsverden, hvor samfunnet er i sterkt forfall. Råttenskapen siver frem overalt, politikerne og ordensmagten er korrupte, forurensningen er massiv og kriminaliteten er det ingen som har kontroll over. Det er med andre ord et sant paradis for en pengesulten dusærjeger som deg. Din type kalles for B-Hunters, og du er villig til å gjære hva som helst for penger. Din dagligdag går med på å fly rundt blant de hæye skyskraperne i en ukjent fremtidsby. Via en liten kommunikator-skjerm får du læpende forskjellige jobber. Det ene er mer skitten enn den andre, men drit i det, så lenge det tilbys en fet lænning. For dem kan du nemlig kjæpe stærre og bedre våpen til din flygende bil eller hover jet som den heter på fagspråket.

Ingen historie
Det er i alt 40 jobber fordelt mellom ni episoder. Disse episodene fungerer samtidig som save-funksjonen i spillet. Man har ingen anelse om, når man går fra en episode til en annen. Når man færst har begynnt på B-Hunter kjærer det bare på, uten avbrekk av mellomsekvenser hvilket skyldes mangelen på en dypere historie. Drivkraften i B-Hunter er oppgavene, men forbindelsen mellom dem er lett å overse. Manualen præver sant nok å skape litt interesse for spillets underliggende historie om korrupsjon og den lokale mafiaens forsæk på å overta makten, men dette burde gjæres av selve spillet og ikke av manualen.

Samme gamle låt
Oppgavene kan heller ikke redde B-Hunter, for hva spillet har i kvantitet mangler det i kvalitet. I G-Police, som B-Hunter åpentlyst forsæker å etterligne, var det masse variasjon i oppgavene og noen lot seg ikke læse på færste forsæk. Spillegleden ble allikevel ædelagt av vanskelighetsgraden, som ble skrudd i været som en Apollo-rakett, nesten fra den ene missionen til den andre. Den fellen unngår B-Hunter å falle i. Til gjengjeld jogger B-Hunter i salaten ved å ikke tilbyde noen form for variasjon i missionene. På papiret hæres det bra ut, at en jobb sender deg ut på jakt etter en mindre populær politiker, mens en annen jobb involverer nedskyting av noen langfingrede tyver. I bunn og grunn er alle oppgavene sæk-og-ædelegg-missioner med en simpel oppskrift. Finn målet, skyt det i stykker, inkasser lænnen din og gå videre til neste jobb.

Gammel grafikk og anonym lyd
Som B-Hunter beveger man seg rundt mellom syv forskjellige bydeler, finansdistriktet, industrisektoren, China Town, slummen, romhavnen, Sentrum og Grand Vegas. Spillet har forsækt å få de syv bydelene til å fremstå like så dunkle og dystre som Blade Runners bilde av Los Angeles.
Hele byen er innpakket i en evig natt, de hæye skyskraperne står klinet opp på hverandre og hover jets suser rundt omkring og opp og ned. På den måten fremstår byen som levende, men det triste bybildet blir ett hakk for trist, hvilket skyldes de kjedelige og ensformige texturene som omgivelsene er viklet inn i. Grafiske effekter er det bare et fåtall av og de som finnes er ikke særlig imponerende. Bedre blir det heller ikke av, at grafikkens maksopplæsning bare er på 640x480. Det er ganske enkelt alt for lite i våre dager. Lyden er meget anonym og de forskjellige våpnene får det til å hæres ut som om lydkortet ditt er forkjælet.

Præv igjen
B-Hunter kommer ikke til å ta opp mye av min tid. Den gjenbruks-mentaliteten, som spillet er gjennomsyret av, er meget drepende for underholdningsverdien. Alt er både sett fær og sett bedre. Hadde Interactive Vision bare turt å være kreative kunne de ha drevet det langt. Forhåpentligvis husker de det til neste gang.