Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts

Den morsomme duoen med bjørnen og fuglen har kanskje ikke vært Rares mest suksessrike serie, men ikke desto mindre har den vært vidt etterspurt. Etter å ha parkert bakdelen i den lave stolen tar en tydelig nervøs Salvatore Fileccia roret. Han er, som spillets hovedprogrammerer, ikke vant med å stå foran en stor forsamling fremmøtte journalister.

Maskinen startes opp, og øyeblikkelig blir det klart at dette er Banjo-Kazooie født på ny. Grafikken er lys og fargerik, og Banjo ser fortsatt like klumpete og brautete ut som han var på Nintendo 64. Grafikken er fortsatt kantete, men ikke dårlig eller pinlig. Den er laget i klassisk stil med samme ikoniske grafikk. Midt i en kjempestor verden står Banjo og tramper utålmodig i bakken. Han etterlater store fotspor, og rundt ham står den ene tegneseriebygningen etter den andre.

Dette er Showdown Town, som fungerer som spillets samlingspunkt og der de seks forskjellige spillverdenene tar sitt utgangspunkt. Fileccia innleder presentasjonen med å vise to av Banjos nye angrep og hvordan man kan samle inn musikknoter til å kjøpe oppgraderinger. Umiddelbart ligner det den samme typen plattform og puzzle som vi tok til oss på nittitallet, men akkurat når denne tanken begynner å streife meg åpner Salvatore Fileccia godteposen. Banjo-Kazooie 3 dreier seg nemlig i stor grad om en ny og fullstendig integrert fysikkmotor som gjør seg gjeldende for samtlige av verdens objekter. Vi ser først hvordan fuglen Kazooie kan stikke ut av ryggsekken og på magisk vis få gjenstander til å sveve omkring i beste jedi-stil. Men det er først da Fileccia drar inn i den første av de seks verdenene, Nutty Acres, at spillet åpner seg for alvor.

Den palmeaktige øyen er designet etter et gjennomgående ønske om å få verdenen til å se kunstig ut, så man kan se hvordan gresset er sydd sammen med store sting og en glasskuppel som holder øyen innesperret. Ved å trykke på en knapp hopper Fileccia plutselig til et slags verksted der han begynner å fikse på et fartøy med et noe rart utseende. Lekende lett tar han komponenter, flytter rundt på dem, fjerner noen og setter inn nye. På svært kort tid har han laget en bil som suser av sted over den grønne øyen, og ettersom han også satte på heliumfylte ballonger begynner bilen så smått å sveve. Det vil si helt til ballongene sprekker og bilen faller ned i vannet. En hurtig tur innom verkstedet igjen, som til enhver tid er tilgjengelig ved å trykke på D-paden, gir bilen et par oppblåsbare bobler på siden og en propell i front slik at den svevende racerbilen nå er blitt en båt.

Når jeg kikker meg rundt i rommet kan jeg se hvordan alles øyne står på stilker. Det Rare har skapt her er en fullstendig fri og nærmest absurd fleksibel mulighet for å lage akkurat det fartøyet man kan forestille seg. Enten det er bil, båt, fly, helikopter eller alt midt mellom er det tydeligvis kun fantasien som setter grenser. I et verksted der man kan sette sammen fartøy på kjent LEGO-vis, er det mulig å bygge fartøyet med tradisjonelle grunnblokker bestående av forskjellige metallkuber og stolper. Moroa tar derimot helt av når man skal utstyre bilen med motorer, bensintanker, våpen og tilhørende ammunisjon og ikke minst en rekke gøye gadgets. Hodet mitt holder nesten på å sprenge, og fingrene kribler etter å gi meg i kast med leketøyet.

Fileccia vil likevel først vise hvor avgjørende dette blir for spillet og dets mange oppdrag. På toppen av øya får han et oppdrag der han skal samle inn femten kokosnøtter fra en plantasje i nærheten før tiden går ut. Som hjelp får han en ferdiglaget bil som kan suge opp kokosnøttene, men da det ikke er nok plass til alle kokosnøttene må han flere ganger tilbake for å lesse av. Det vil si, helt til han mot slutten hopper inn i et helikopter som på genialt vis kan ta tak i en stor tønne med en krok, og samle opp alle kokosnøttene på kjempeenkel måte.

Etter presentasjonen løper jeg ned til de oppstilte konsollene som et ivrig barn. Jeg drar kjapt til verkstedet og begynner å designe det ultimate fartøyet. Med en påsveiset selvutslettelsesmekanisme, en fjær som gjør at bilen kan hoppe på kommando og jetmotorer med vinger som kan foldes inn og ut er jeg klar for action. Ja, for ikke å glemme et par raketter da. På øya prøver jeg å gi det merkverdige fartøyet en omgang og lærer kjapt hvorfor bildesignere ikke rekrutteres rett fra gata. Fartøyet er vaklevorent, og styringen er ikke mye bedre i luften, samtidig som både bensin og ammunisjon kjapt brukes opp. Tilbake til tegnebrettet.

Jeg prøver å leke med et par av de ferdiglagde designene som gir meg litt bedre innsikt i kløktig oppbygging. Det viser seg kjapt at komponentene har både fordeler og ulemper. Ettersom alle brikkene kan ødelegges, gjelder det å utruste fartøyet med harde deler. Disse veier samtidig mye mer og påvirker både fysikk, bensinforbruk og hastighet. Det hele handler om prioriteringer, da et lite og lett minihelikopter gjør seg bedre enn en massiv tank med tonnevis av våpen i mange oppdrag.

Dagens absolutte høydepunkt kom da Rare satte opp en rekke konkurranser mellom de fremmøtte journalistene. Selv om Fileccia fortsatt ikke var villig til å avsløre altfor mye om spillets onlinemuligheter, fikk vi allikevel muligheten til å konkurrere i fire forskjellige moduser over det lokale nettverket. De to første var en slags "kongen på haugen" der vi skulle holde oss innenfor en sirkel som konstant bevegde seg, mens de to andre var henholdsvis et racerløp og en slags sumobryting der vi skulle dytte hverandre ut av en ring. Etter først å ha spilt gjennom dem ved å velge samme ferdiglagde fartøy fikk vi frie tøyler til å lage det beste våpenet for å vinne banene.

Ikke overraskende konstruerte flere av oss, inkludert undertegnede, massive krigsmaskiner som var proppet med våpen, motorer og andre dingser. Det viste seg derimot kjapt at David hadde en god sjanse mot Goliat. De mindre fartøyene kunne manøvrere mye bedre, og var nærmest et umulig mål for rakettene mine som var plassert åndssvakt høyt oppe på monstertrucken min. Til gjengjeld fløy de små spirrevippene rundt som sprettballer når de først fikk luft under vingene, og her kunne jeg få glede av min massive vekt.

Selv om flere av våpnene, spesielt de morsomme fjærene som også kan brukes til å dytte bort motstandere, ikke fungerte fullstendig etter sin hensikt og fortsatt manglet litt finpussing, fyltes salen med latter når den ene åndssvake konstruksjonen etter den andre prøvde å dytte de andre ut av sumoringen. Her satt vi, en gjeng fullvoksne journalister, og lekte med LEGO i et virtuelt univers som til og med lot oss prøvekjøre de tvilsomme kreasjonene.

Dette elementet er nesten ubeskrivelig morsomt, og ikke minst innovativt og velfungerende. Hvis Rare klarer å integrere det på en god måte i oppdragene slik at kreativitet virkelig belønnes, står vi foran en helt ny plattformopplevelse. Selv om det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål, ikke minst rundt mer tradisjonelle plattformelementer og muligheter på onlinefronten, er Banjo-Kazooie 3 det hittil beste beviset på at Rare har gjenoppdaget magien fra Nintendo 64-tiden. Det er lenge siden et spill har satt min mest verdifulle eiendel - fantasien min - på så store prøver. Jeg elsker det!