Bandai Namco tok turen til Oslo

Vi tropper opp på hotellet hvor utsendingen fra Bandai Namco holder hus for dagen, og støter nesten umiddelbart på utsendinger fra Pressfire. Det håndhilses og klemmes og er riktig så hyggelig, selv om vi alle innerst inne er inneforstått med at vi er rivaler, og at alt som skjer etter at vi trer inn på hotellrommet er (u)offisielt en konkurranse - Hvem kan være hyggeligst? Hvem kan spille best, og lengst?

Det viser seg at jeg har møtt utsendingen fra Bandai Namco før. Hun heter Tove, og jeg møtte henne da jeg var på House of Nerds for å sjekke ut Little Nightmares. Poeng til Gamereactor! Hun hadde også med seg pressekit for Dragon Ball FighterZ (som kom ut i dag), og gjett hvem som er tidligere sjefredaktør for den norske oversettelsen av Dragon Ball-mangaen? Det er meg det! Enda et poeng til oss.

Jeg og Odd Karsten slår oss ned og hiver oss i gang med Soul Calibur VI. Det er samme versjon som Sam fikk prøve hos Bandai Namco i Paris, så sånn teknisk har vi ikke så mye nytt og fornuftig å komme med. Bortsett fra at det er himla gøy! Jeg velger meg Sophitia, mens Odd Karsten spiller som Mitsurugi. Han hadde skrytt på forhånd av at han hadde spilt en del Soul Calibur, mens jeg aldri har vært borti serien. Han blir så klart ettertrykkelig knust. Jeg tar meg en kanelbollepause (og for noen nydelige kanelboller!) og Tove overtar plassen min. De spiller et par runder, bytter figurer, spiller litt til, men resultatet blir det samme. Odd Karsten får grisebank. Litt av en ilddåp for ferskingen altså! Han tar det med godt mot, og sier han fortsatt vil skaffe seg spillet når det kommer ut.

Så går vi over til Code Vein, og her redder ferskingen seg kraftig inn. Etter at jeg har dødd for 'nte gang, og ytret en del gloser som ikke bør ytres innenfor en 100 kilometers radius av andre mennesker (minuspoeng til oss, for å si det sånn), overtar Odd Karsten og gjør en kjempejobb. Vi kommer oss til bossen. Vi holder ut lenger enn Pressfire. Vi kommer mye nærmere å knerte bossen enn det de gjorde. Poeng til oss! Men til syvende og sist må vi slukøret se oss slått av den bevingede djevelen. Alle tre er litt skuffet, for Odd Karsten var himla nærme.

Tove spør oss hva vi synes om Code Vein. "Stressende," svarer jeg. "Kommer til å få slag hvis jeg må spille det selv," sier jeg, "men jeg kan godt se på."

"Kontrollene satt bra," sier Odd Karsten, "og det blir veldig rett å kalle dette spillet "Souls-ish". Bortsett fra noen små justeringer ligner de veldig på de standard Souls-kontrollene og hvorfor endre på noe som allerede fungerer?"

"'Gift'-systemet til figuren kommer godt frem i demoen," fortsetter han, "det viser at det er mulig å legge til seg flere spillestiler her, akkurat som i Souls-serien, etter hvert som en låser opp flere ferdigheter."

"Jeg synes at det at den AI-styrte partneren din kan ta av sitt eget liv (og du av ditt) for å gi det til den andre er en fiffig mekanikk. Dette gjør at man kan snike til seg et par minutt lengre livstid i en kinkig situasjon ved at partneren først leger seg selv og så sender helsepoengene 'videre' til deg.

Dette gjør at jeg er veldig spent på om det kommer en ordentlig co-op modus hvor en virkelig spiller kan ta over for den AI-styrte, for dette spillet tror jeg kan bli skikkelig gøy å dø i sammen med en venn."

Tove fra Bandai Namco sier ingenting om muligheten for co-op, og vi takker for oss. Hun ønsker oss velkommen tilbake neste gang hun er i Oslo og skal vise frem Ni No Kuni II: Revenant Kingdom. Jeg sniker til meg en kanelbolle til på vei ut døra. Jeg er fornøyd med den lille utflukten vår, og ber ferskingen oppsummere Code Vein som en grei avslutning på artikkelen vår:

"Bossen vi fikk prøve oss på ser jeg virkelig frem til å knuse når spillet kommer ut på "ekte", da demoen hadde et par problemer med framedrops som gjorde unnviking av angrep litt vanskelig. Dette gjorde at jeg døde. Masse. Så denne hevnen skal bli søt, merk mine ord! Og det er ikke noe jeg sier bare så dere ikke skal tro at jeg ikke er noe flink til disse typen spill, ikke i det hele tatt.

Til slutt: Vanskelighetsgraden er akkurat passe. Presis dodging må til for å overleve angrep, og nøye planlegging er ofte nøkkelen til å komme seg helskinnet gjennom et rom."