Assassin's Creed: Syndicate

London trenger oss! Den som kontrollerer London kontrollerer nemlig hele verden. Det er et faktum Templar Grandmaster Crawford Starrick er smertelig klar over, og han gjør det han kan for å beholde grepet om samfunnet. Han har en finger med i spillet i børsen, politikken, vitenskapen, ja stort sett alt som er. Han bruker til og med den fryktede Maxwell Roth og hans Blighters-gjeng til å kontrollere den organiserte kriminaliteten. Det er i så måte tøffe vilkår søsknene Evie og Jacob Frye møter når de ankommer London. Byens innbyggere vet ikke hvem som har tatt over kontrollen, ei heller hvem som har kommet for å få slutt på det.

Samtidig er Assassins-orderen presset. I løpet av nesten hundre år har de ikke kommet noe nærmere i å feste sitt eget grep om London. Tanken er at Evie og Jacob skal endre dette, ettersom de har blitt trent opp helt fra fødselen med dette målet i tankene. De er en dynamisk duo. De vet begge hvordan man slåss, og mens Jacob evner å inspirere vanlige folk i gatene har Evie satt seg inn i diplomatisk politikk i samtiden. Rent spillmessig er tanken at radarparet skal gi oss flere muligheter enn noen gang før i serien.

På overflaten er likevel mye ved det samme i Assassin's Creed-sammenheng. Du kastes ut i en stor, åpen verden, som du kan utforske i ditt eget tempo. Sideoppdrag og hovedoppdrag, venner og fiender, bygninger å klatre på, ja du kjenner tegninga. Underveis møter man kjente personligheter som Charles Dickens, Charles Darwin og Karl Marx, og samtidig som du opplever en nøyaktig gjengitt London fra Viktoriansk tid (ca. 1840 til 1900) tjener du inn penger for å kjøpe og oppgradere utstyret ditt.

Noen nyheter er naturligvis på plass likevel, som for ekslempel hestevognene i gatene. Dette er nytt i Assassin's Creed-sammenheng, da alminnelige borgere har brukt sine egne ben til å forflytte seg rundt i de tidligere spillene. Hestevognene fungerer på sin side mer som bilene i spill som GTA. Ikke bare endrer de bybildet dramatisk, de kan også stjeles og brukes av deg for å komme deg raskere fram.

I tillegg til hestevognene har Evie og Jacob også fått en såkalt "rope launcher" bygd inn i hanskene sine, som på tilsvarende vis endrer måten man beveger seg rundt på. Ved å bruke tauet kan man mye raskere komme seg opp på toppen av bygninger, uten all klatringen serien har vært kjent for tidligere. Eksempelvis kan man ta seg fra bakken og opp til toppen av Big Ben i løpet av et minutt eller to, til forskjell fra den tidkrevende klatreøkten dette ville krevet dersom man skulle brukte den gamle metoden. Dette fører til at fokuset på klatring er langt mindre, og at det mest som foregår har et høyere tempo enn før.

Samtidig er kanskje den største nyheten at man har to hovedpersoner denne gangen. På samme måte som i Grand Theft Auto V kan man hoppe mellom dem når som helst, så lenge man ikke er inne i et spesifikt oppdrag. Tilsvarende er noen oppdrag myntet på Evie, mens andre må gjennomføres av Jacob. Når det gjelder penger og "skill points" deler de to imidlertid alt, og det kan være lurt å utnytte tospannet til å bygge opp to spesialisere figurer med nokså ulike egenskaper. Eksempelvis kan man fokuserer på stealth-egenskaper for Evie, mens man tildeler Jacob egenskaper som gir han rå styrke.

Når det gjelder personlighetene deres har vi ikke spilt nok til å lære dem å kjenne skikkelig ennå, men de fremstår som interessante og troverdige. Sånn sett står de litt i kontrast til den overordnede Assassin's Creed-hisotien, som begynner å bli rimelig vanskelig å følge hvis man ikke har fulgt alle spillene slavisk. At de er bror og søster tilfører også en annen dimensjon. De har et genuint bånd mellom seg, samtidig som de ønsker å gå sine egne veier.

Som jeg var inne på er et godt tips å utvikle Eive og Jacob i forskjellige retninger, og når sant skal sies ønsker Ubisoft i større grad enn før å vise at Assassin's Creed kan spilles på to ulike måter. Man kan være brutal eller snike seg i skyggen. Dette tosidige fokuset manifesterer seg i nyheter innenfor begge stilarter. Eksempelvis kan de lære seg egenskaper som gjør dem dyktigere til å kle seg ut og snike forbi fiender usett. Faktisk kan man bli så flink til slutt at man blir fullstendig usynlig for omverdenen i en begrenset periode, noe som selvsagt oppfordrer til en snikete spillestil. Når det er sagt vil man da gå glipp av det forbedrede kampsystemet, så det beste er å gjøre litt av hvert. Det nye systemet er strømlinjeformet og gjort enklere i bruk, slik at Jacob eller Evie lett og ledig kan bytte mellom kniver, batonger, knyttnever eller skytevåpen i flytende bevegelser. Med litt øvelse, og noen oppgraderinger, innser du at selv store grupper kan tas hånd om nokså enkelt, slik at man ikke alltid må holde seg i skyggene.

London er en stor by, og i spillsammenheng betyr dette fremdeles at det finnes mange fallgruver for opplevelsen. Kollisjoner, både med folk og gjenstander, er fortsatt et problem, og kamera er fremdeles ikke alltid på din side. Det skal nevnes at vi prøvespilte en tidlig versjon på en PS4 debug-konsoll, men samtidig er dette problemer som har vært tilbakevendende for serien i mange år nå. Vi holder derfor ikke pusten for et ferdig produkt som har fjernet alle frustrasjonsmomentene. I stedet krysser vi fingrene for at det blir færre av dem enn før, og skal vi tro utviklerne vil fraværet av en flerspillerdel sikre at Syndicate ikke får katastrofelanseringen forgjengeren Assassin's Creed: Unity hadde.

I den grad man kan trekke en konklusjon av utvalgte deler av et uferdig spill, kan vi si at Assassin's Creed: Syndicate ser ut til å bli et godkjent spill. Ikke banebrytende, men absolutt godkjent. Det lener seg på den velprøvde, og tross alt fremdeles populære formelen, fjerner noen mindre bestanddeler og legger til noen andre. Ubisoft holder seg for det meste til det trygge, men ikke i så stor grad at det blir kjedelig for de som har sansen for Assassin's Creed. Hvis du har mistet interessen for flere år siden sprøs det imidlertid om Syndicate vil overbevise deg, og vi tviler litt på at spillet vil få den overveldende positive kritikken Ubisoft på mange måter trenger etter Unity-skandalen i fjor.