Årets spill 2019

Så er vi endelig kommet til den gjeveste prisen av dem alle, nemlig årets spill 2019. Mange verdige kandidater har tevlet og kjempet i ringen, og flere av dem har blitt nevnt også i andre kategorier, men til slutt er det bare ti spill som kan bli stående igjen på den tøffeste lista av dem alle.

Vi har tenkt og grublet så det knaket før vi alle avga våre stemmer. Her er listen over de ti beste spillene fra 2019:

9. plass: Star Wars Jedi: Fallen Order

Silje skriver:

De siste årene har vi fått en grei dose Star Wars-spill, men ingen av dem har levd opp til forventningene og skuffet mange. Respawn Entertainment har dog, etter min mening, funnet suksessoppskriften, for de blander nemlig inn litt Uncharted og Dark Souls inn i formularen sin, og resultatet er faktisk meget bra.

Man blir satt i Padawanen Cal Kestis' sko, og blir med på en reise gjennom utrolig detaljerte og livlige planeter. Spillet er ikke i nærheten å være et lite og lineært spill. Det er nemlig et 3D Metroidvania-spill, og lar oss utforske de interessante planetene som vi vil, i den rekkefølgen vi ønsker. Og backtracking lønner seg, for man kan stadig finne nye områder når man har låst opp nye evner, altså heftige Jedi-krefter.

Spillet minner om Dark Souls fordi det er plassert diverse checkpoints, eller meditatsjonspunkter som du kan ta ibruk for å blant annet låse opp nye evner, eller for å helbrede deg selv, men om du gjør sistnevnte så respawner alle fiendene i spillet. Når det kommer til kampsystemet kan det minne litt om Sekiro da det går ut på å tømme fiendens utholdenhetsmåler for å få inn de dødelige slagene. Man kan også, være rimelig kreativ med Jedi-kreftene sine, blant annet ved å sakke tiden og dermed bruke Force Pull til å dra Stormtrooperen inn i sitt eget skudd.

Fallen Order leverer en spennende historie, som følger Star Wars-formelen på visse punkter, med et lekkert kampsystem og spennende utforsking. Det er et spill som virkelig er verdt å sjekke ut, spesielt hvis du liker Star Wars.

8. plass: Kingdom Hearts III

John-Edvard skriver:

Det sies at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Om Kingdom Hearts III var verdt ventetiden er ikke alle enige om, men det kan i hvert fall forsvare en plass på denne listen. Kingdom Hearts III kom ut i januar og slo seriens egen salgsrekorder. Det sier noe om at dette var en tittel både gamle fans og nykommere var interesserte i, og det skal sies at tittelen leverer varene på mange punkter. Spillets visuelle gjennomføring er så sterk at Disney-rollefigurene som stammer fra 3D-filmer ser nesten like bra ut her i Kingdom Hearts III som i filmene. Musikk, stemmeskuespill og lyddesign lager en sammensydd presentasjonspakke som overgår det meste vi har sett tidligere. Samtidig er gameplayet, som blander klassisk Kingdom Hearts med nye triks, såpass solid at det er gøy flere i timer i strekk, selv om det skal bemerkes at det ikke har skjedd mye innovasjon siden Kingdom Hearts II.

Det er nok mye sant i internett-vitsen om at Kingdom Hearts-historien er mye sludder og vås. Selv om jeg personlig tror en del av skylden handler om historiefortellingen og ikke historien i seg selv, kommer man ikke unna at Kingdom Hearts III sin historie, som skal avslutte historier fra flere ulike spill med forskjellige rollefigurgallerier, er rotete. Dette gjelder både historien i seg selv og historiefortellingen. På tross av dette mener vi likevel at Kingdom Hearts III gjør det meste riktig og fortjener en plass på vår toppliste.

7. plass: Fire Emblem: Three Houses

Peter skriver:

Fire Emblem: Three Houses er seriens første slipp på Nintendo Switch-konsollen, og sniker seg inn på en 7. plass på vår liste over årets beste spill! Dette er et spill som på mesterlig vis klarer å kombinere rollespill og strategi-sjangeren. I Fire Emblem: Three Houses får man velge mellom tre forskjellige hus man vil følge på starten av sin reise. Valget av hus er avgjørende for hvordan din gjennomspilling blir. Det bestemmer nemlig hvilke personer du kommer til å bruke tiden din sammen med og knytte deg til.

Båndene til de man stifter bekjentskap med er spillets sterkeste kort. Man er med på å føre sitt valgte hus gjennom tykt og tynt, og med et såpass variert og komplekst rollegalleri er det vanskelig å ikke la seg fenge. Fire Emblem: Three Houses klarer på utrolig vis å lage det mest gjenspillbare spillet noensinne. Her er det historien til tre forskjellige hus å oppdage, og med såpass velskrevet historie og sjarmerende folk man treffer på sin reise får man lyst til å oppleve alt gjennom flere gjennomspillinger.

6. plass: Devil May Cry 5

Odd Karsten skriver:

Bang bang bang! Pull my Devil Trigger!

En personlig höjdare for meg dette året var det nyeste kapittelet i Devil May Cry-serien. Jeg prøvde å holde forhåpningene mine lave, men de leverte likevel. Kampsystemet har blitt forbedret siden sist, og man kan spille som 50% flere figurer enn i DMC4. Legger man til at historien er akkurat like kårni som DMC burde være (inkludert Adam Driver-lookalike V sine "poetiske" monologer) så er mye gjort.

Men det som virkelig sender DMC5 opp i himmelen for meg er ansiktsmappingen. Jeg har aldri før sett såpass livaktige ansikter i et spill som i dette. De har klarert "the uncanny valley" og hoppet rett over i nær fotorealisme:

Et par ekstra fjær i hatten fortjener de også for 1) at man kan dele en motorsykkel i to og bruke den som sverd. Jeg mener, hva faen? Hvorfor er det lov å finne på noe så kult?
Og 2) at man har muligheten til å se filmsekvensene i utviklerstadiet hvor skuespillerne og utviklerne bruker billige kostymer og actionfigurer for å lage referanserammer til sekvensene senere. Mye frivillig (og litt ufrivillig) komedie her!

5. plass (delt): Astral Chain

Michael skriver:

«Hvor er Bayonetta 3?» lød det hos mange da PlatinumGames annonserte enda et nytt spill etter vi alt hadde fått nyss om den hårete heksas oppfølger. Astral Chain er et spill som hadde mye å bevise i et år fylt av fantastiske titler som Sekiro og Devil May Cry 5. Heldigvis stod Astral Chain frem både som et av de sterkeste eksemplene på hvordan sjangeren skal håndteres og som et av årets beste spill.

Dette er på mange måter utviklerens største hyllest til seg selv, samtidig som det finner måter å innovere sjangeren med inspirasjoner fra de mest uforventede steder. For å banke opp monstre styrer man hovedpersonen og et utvalg av temmede beist, kjent som Legions. Utfallet er et kampsystem som lar deg skape ekstremt kreative opplevelser i samarbeid med spillet, noe som sørger for at repetisjon aldri inntreffer.

Spesielt likte jeg måten du kontrollerer hele spillet. Venstre spak til hovedpersonen og høyre spak til Legions er vanskelig til å begynne med, men om få timer har man en slik mestringsfølelse som gjør at en føler man kan danse gjennom kamper. Astral Chain er definitivt en Switch-utgivelse du ikke bør gå glipp av, og gjør seg vel fortjent til femteplassen på årets liste.

5. plass (delt): The Outer Worlds

Ingar skriver:

Da skaperne av Fallout: New Vegas først annonserte et space western-spill med klare retrofuturistiske trekk som kunne minne om Fallout: New Vegas, var det mange som spisset ørene og pusset brillene. Det hadde de all grunn til å gjøre, for The Outer Worlds har vist seg å bli et av årets mest fornøyelige spillopplevelser.

Ettersom koloniskipet ditt brukte 70 år lengre tid enn beregnet på å nå Halcyon-solsystemet, har romkolonien virkelig gått til hundene. De store megaselskapene eier alt og alle, og det hele fortoner seg som et overbyråkratisert samfunn der selv det å dø er straffbart (siden du da tross alt gjør skade på selskapets eiendom, nemlig deg selv). Nå er du solsystemets eneste håp. Vil du hjelpe folket til å kaste av seg selskapenes og byråkratiets åk, enten de vil det eller ikke, eller vil du bare gi blaffen og gjøre det som behager deg?

Det beste med The Outer Worlds er den store friheten spillet gir deg til å være akkurat den du vil være. Med knakende god dialog og muligheten til å justere ferdigheter slik du selv ønsker det får man et spill som virkelig gir deg den gode, gamle Fallout-følelsen. Den retrofuturistiske stilen kler space western-settingen godt, og ikke minst er rollefigurene du støter på en fornøyelse fra start til slutt. At spillet gir deg noen skikkelig vibber til TV-serien Firefly skader selvfølgelig ikke, og i bunn og grunn kunne spillet like gjerne gått under "The Unofficial Firefly Video Game". Det er utelukkende positivt, og The Outer Worlds oser av ren spilleglede.

4. plass: Control

Odd Karsten skriver:

To spiseskjeer Twin Peaks, en del gamle detektivhistorier, en klatt rare parapsykologiske hendelser, og en aldri så liten dose X-Files. Oppskriften må tilberedes i en finsk sauna så det er litt vanskelig, men resultatet er nok et sabla bra spill fra Remedy.

Det jeg digger mest med Control er nok settingen. Å måtte pusle sammen konteksten og hva som har skjedd før man dukket opp er en "trope" jeg ikke får nok av. Alt det mystifistiske spiller perfekt sammen med det jeg kun kan betegne som retro sci-fi og produserer noe unikt og vakkert.

Dernest kommer den analoge følelsen man får av å spille det. Litt som å leke med bestefars fasttelefon på et parkettgulv eller bygge modeller, gjør Control at man oppriktig lengter bittelitt tilbake til gamledager - i hvert fall helt til man kommer på at småting som røykeforbud og fraværet av asbest er noe man definitivt ikke bør ta for gitt.

At den fantastiske musikken til Old Gods of Asgard også dukker opp er intet annet enn en bonus.

3. plass: Sekiro: Shadows Die Twice

Anders skriver:

FromSoftware sin samling av brutale, men umåtelig populære spill fikk i år et nytt tilskudd satt i sengoku-periodens Japan. Historien er kanskje litt mer lettfordøyelig i forhold til Dark Souls og Bloodborne, men spillemessig er Sekiro like nådeløst. Det faktum at du ikke lenger kan kalle på hjelp fra en medspiller, tvinger deg virkelig til å lære teknikkene til fingerspissene. Sekiro baserer seg i all hovedsak på å parere motstanderens angrep og slite den ut før du setter inn et nådestøt. Dette leder til en formidabel innlæringsfase, med ufattelig mye død og frustrasjon. Men når man først lærer seg kampsystemet er Sekiro noe av det ypperste FromSoftware har levert. Det er helt vanvittig hvor tilfredsstillende det er å utmanøvrere en boss som for få øyeblikk siden brukte deg til å feie gulvet med. Kanskje mer tilfredsstillende enn i noe annet FromSoftware-spill til nå, men tanke på dette ene og alene er din gevinst.

Legger man til en spennende verden med det strålende level-designet utvikleren er kjent for, et ypperlig lydspor og flere interessante hjelpemidler du kan ta i bruk i kamp, har du et av de desidert beste spillene som er levert i år.

2. plass: Resident Evil 2

Eirik skriver:

Capcom startet 2017 fantastisk med Resident Evil 7: Biohazard. Deretter gjorde de monsterjakting allemannseie med Monster Hunter: World mot slutten av januar i fjor. Ville de virkelig klare å starte 2018 på utrolig vis med den ekstremt etterlengtede og opphypete Resident Evil 2-remaken på? Det kan du ta deg en Jill Sandwich på.

Resident Evil 2 satte nemlig ikke bare en ny standard for remaker og virkelig vise forskjellen på remaker og remastere, men viste også dagens survival-spill hvordan ting skal gjøres. Den ufattelige RE Engine fikk kjøttet i burgere til å se sikkelskapende saftige ut og kjøttet som kommer til syne når hodet til en stakkars politibetjent med bare halve halsen i behold skyves til side av en nysgjerrig Claire eller Leon til å se avskrekkende og ufyselig ut på en god måte. Det er uansett det indre som teller som både folk og zombier sier, og med moderniserte kontroller, en deilig blanding av skrekk, puzzles og action, et gåsehudskapende lyddesign, en porsjon ekstrainnhold og noen overraskelser for folk som trodde de visste hva som ventet er det bare ett meget omdiskutert spill som klarte å skape sterkere følelser i redaksjonen året som gikk.

1. plass: Death Stranding

Anders skriver:

Da Hideo Kojima brøt samarbeidet med Konami og startet for seg selv under Sony, var det mange som lurte på hva hans neste spill skulle omhandle. Etter å ha sett de første glimtene av Death Stranding var det få som ble noe klokere, og nå etter å ha spilt spillet i all sin prakt er spørsmålet fortsatt delvis ubesvart. Death Stranding er et spill som er uhyre vanskelig å forklare. Utenfra ser det ut som en grusomt repeterende "walking simulator", men den følelsen endrer seg totalt når man faktisk setter seg ned for å spille det selv. Det er noe surrealistisk givende med gang på gang å laste opp gods du skal levere videre, for så å traske ensomt ut i ødemarken. En følelse av rekreasjon og frihet, men også melankoli og tristhet. Du setter deg virkelig i fotsporene til hovedperson Sam Porter Bridges og hvordan han ramler seg gjennom den krevende naturen, i sitt mål om å gjenforene et splittet USA.

Her må du passe på hvor mye du bærer, hvor du går, hvordan været ser ut og kanskje også være med å bidra til å forbedre spillopplevelsen til andre mennesker rundt omkring i verden. Selv etter flere titalls timer er ikke dette kjedelig og opplevelsen forsterkes også enormt av glimrende skuespillerprestasjoner, en spennende historie, slående vakker natur og musikk som knapt kunne passet bedre til omstendighetene. Derfor er Death Stranding en av årets største overraskelser, og årets beste spill hos Gamereactor Norge.