Arcania: Fall of Setarrif

Jeg har kommet i kontakt med mange dårlige rollespill i min karriere som gamer. Rollespill hvor historien såvidt henger sammen, hvor figurene er todimensjonale og innhold som magi, udøde og monstre blir beskrevet med tamme sci-fi unnskyldninger, som om en fantasiverden trenger noen begrunnelse. Ja, Sacred 2, jeg ser på deg. Av de dårlige rollespillene, derimot, er det ett som jeg faktisk liker, tross alle mangler og feil, og det er Gothic-serien. Gothic 4: Arcania var en skuffelse som tok serien vekk fra det fansen forventet.

Arcania: Fall of Setariff er en uavhengig utvidelse til Arcania: Gothic 4. Den følger opp de løse trådene i det forrige spillet og gir oss et nytt kapittel å følge. Det er interessant å merke seg at utvikleren Spellbound har valgt å droppe Gothic fra tittelen, så det er tydelig at kritikken mot forgjengeren traff en nerve. Kanskje de sparer navnet til et spill som fortjener Gothic-stempelet mer. La oss håpe.

Arcania: Fall of Setariff er en solid oppfølger. Der er nok av sideoppdrag, huler, kroker og hovedoppdrag til å holde deg opptatt i noen timer. Som med tidligere spill i denne "serien" så er det detaljrikdommen som først og fremst imponerer. Grafikken er utrolig pen, og du blir ikke lei av utforske landskapet. Spillet putter deg i en veldig organisk verden hvor hver sten og trestump ser ut som den hører hjemme. Interiøret i husene skaper en illusjon av at folk faktisk bor der, og at det ikke bare er tomme kulisser. Omgivelsene i Fall of Setariff holder på denne illusjonen veldig bra, og om ikke annet føles ArcaniA som en troverdig verden.

Dessverre overføres ikke den følelsen til historien, figurene og oppdragene. Til og med bonden som ville ha meg til å berge han fra demoniske ulver leverte replikkene sine uten innlevelse eller følelse. Du blir ikke motivert til å hjelpe folk som ikke bryr seg om de lever eller dør. Ofte har figurene også helt feil stemmer til personligheten deres. Dette er intet Dragon Age eller Skyrim for å si det sånn.

Kampene berger spillet litt, heldigvis. Du starter fullt utstyrt og i ganske høyt nivå, men det er likevel utfordrende å slåss mot monstre helt fra begynnelsen av. Du blir lett tatt av dage, spesielt hvis du er som meg og prøver deg på en demonulv før du har funnet ut hvordan alt fungerer. Når du begynner å bli varm i trøya, derimot, blir det litt for lett. Jeg sprang rundt som trollmann og skjøt lyn på alt som rørte seg. Det tok ikke mange skudd å felle selv de mektigste fiendene. På et tidspunkt ble jeg teleportert ned i en underjordisk ruin full av mannevonde skjeletter. Jeg ble litt nervøs til å begynne med, men når jeg innså at de falt lett for mine føtter forsvant spenningen. Arcania: Fall of Setariff er en slaktefest, så hvis du liker denslags har du kommet til rett sted.

Ellers er det lite å si om Arcania. Historien er uengasjerende, figurene fremstår sjeldent som mer enn nikkedukker og sideoppdragene følger den klassiske drep så og så mange monster-modellen. Lydsporet er tilstrekkelig, men fremstår ofte som veldig repeterende.

Jeg vil kun anbefale Arcania: Fall of Setariff til de som ble underholdt av Gothic 4: Arcania og ønsker å fortsette spillopplevelsen. Du kan nemlig importere figuren din og fortsette der du slapp. Er du derimot en Gothic fan og ønsker en lignende opplevelse som Gothic 2 eller 3 så bør du tenke deg om to ganger før du plukker opp Arcania: Fall of Setariff eller forgjengeren. Jeg vil heller anbefale at du, som meg, reinstallerer Gothic 2 og venter på at Piranha Bytes skal komme på banen igjen og utvikle Gothic 5.