A.O.T. 2

Med tanke på hvilken enorm suksess animeserien Attack on Titan ble da første sesong kom ut i 2013, er det utrolig at det skulle ta hele fire år før sesong 2 endelig ble lansert i fjor. Heldigvis slipper vi å vente like lenge på sesong 3, som kommer denne sommeren. Skulle ventetiden frem imot sesong 3 likevel bli for lang, kan man sette seg ned og varme opp med spillet A.O.T. 2, oppfølgeren til 2016-spillet Attack on Titan: Wings of Freedom.

Formelen som ligger i bunn for A.O.T.2 er, i likhet med forgjengeren, enkel og grei. Spillet er utviklet av Omega Force, selskapet som først og fremst er kjent for Dynasty Warriors-serien og alle spin-offene med samme formel vi har sett de siste årene, som One Piece: Pirate Warriors, Hyrule Warriors, Fire Emblem Warriors og Dragon Quest Heroes-spillene.

Attack on Titan-spillene snur imidlertid litt på Warriors-formelen. Der man normalt i Warriors-spillene løper rundt på slagmarken, og banker opp imot 2000 soldater i løpet av en kamp, skal du i A.O.T. 2 angripe noen få, men samtidig svært dødelige fiender, nemlig de menneskeetende kjempene serien er kjent for. Ikke løper du rundt heller, men i beste Spider-Man-stil kaster du deg veggimellom i heidundrandes fart takket være en gassdrevet anker-vaier-innretning kjent som Omni-Directional Mobility Gear, eller ODM Gear. Om drømmen din er å suse gjennom lufta i høy hastighet og drepe kjemper uten å bli spist eller most underveis, er dette spillet for deg.

I likhet med forrige spill er formålet i A.O.T. 2 å spille seg gjennom seriens største begivenheter. Denne gangen inntar du rollen som en egen rollefigur du selv utvikler i starten, og han eller hun følger begivenhetene i serien tett. Naturlig nok får du denne gangen spille gjennom begivenhetene i seriens andre sesong, men før du kommer så langt i spillets historiemodus må du spille deg gjennom første sesong.

Man skulle tro at mer innhold er et gode, men det er ikke nødvendigvis tilfelle. For de som aldri spilte Attack on Titan: Wings of Freedom er det selvfølgelig et pluss at man nå kan spille gjennom scenarier og hendelser fra begge sesongene, og er du i den kategorien får du absolutt mye innhold for pengene. På den andre siden er det egentlig veldig slitsomt for oss som spilte det forrige spillet å skulle gå gjennom, mer eller mindre, de samme oppdragene én gang til før vi kommer til det nye innholdet. Bedre blir det ikke av at første halvdel av første sesong (kjempene angriper, kidsa trener, byen Trost blir angrepet, Eren blir en kjempe, yada-yada-yada ...) har blitt oppsummert så mange ganger gjennom årenes løp at jeg som serieveteran begynner å bli litt lei. Det er tross alt grenser for hvor mange ganger man kan se begynnelsen av en film før du går videre på resten. Her burde man nesten hatt et system på plass hvor man kunne velge hvilken sesong man ønsker å spille gjennom.

At man må spille gjennom første sesong før man kommer til andre sesong gir en høy grad av gjenbruk. Dette er likevel ikke utelukkende negativt. Utviklerne har tross alt implementert en hel del forbedringer siden sist, og sluttresultatet er at vi sitter med et langt bedre spill enn det Wings of Freedom var. Samtidig føles det mer som at utviklerne har konsentrert seg om å pusse opp det gamle, fremfor å bygge noe grunnleggende nytt. Dette gjør at så lenge man spiller scenarier og historier fra første sesong, føles dette mer som en Definitive Edition av det første spillet enn en oppfølger som tar lisensen i en ny og bedre retning.

Forbedringene kommer først og fremst i form av alle de tekniske småproblemene man opplevde i forrige spill. Her var spillet preget av dårlig kamera, rotete HUD og et kontrollsystem som aldri fungerte helt optimalt. Alt dette er vesentlig bedre denne gangen. HUD-en er langt mer spartansk og oversiktlig, kameraet skaper sjeldent krøll for deg, og kontrollsystemet sørger nå for langt mer presis styring og angrep. At man nå bruker to separate knapper for hvorvidt vaierne skal festes i omgivelsene eller en kroppsdel på en kjempe er en slik liten, men vesentlig forbedring.

Spillet byr heldigvis ikke bare på forbedringer av gamle elementer, men også noen små nyheter. Du kan for eksempel bygge tårn rundt omkring på slagmarken, og hvorvidt du skal bygge forsynings- eller kanontårn er strategiske valg du må foreta midt i kampens hete. Nytt er også hook grip-angrepet, hvor man bruker kikkert for å sikte seg inn på en kjempe uten at den oppdager deg, trykker på angrepsknappen og suser i enda raskere fart mot kjempens nakke, i håp om et presist knappetrykk som sørger for en øyeblikkelig KO. Adrenalinrushet som inntar deg hver gang du fyker gjennom lufta på denne måten, for deretter å felle en kjempe i saftig blodsprut blir faktisk ikke mindre gjennom spillets gang, og her er intensiteten fra animeserien virkelig forankret.

En annen nyhet som Omega Force har promotert i forkant av spillets lansering er større sosiale funksjoner. Nå kan du gå på byen mellom slagene, kjenne på stemningen blant den gemene hop og etablere vennskap med rollefigurene fra serien. Dypere vennskap betyr nye evner du kan utstyre rollefiguren din med. Systemet stikker imidlertid aldri noe dypt, og samtalene tilføyer ikke noe vesentlig til helheten. Dermed føles alle de sosiale interaksjonene som et dårlig polert forsøk på å gjøre spillet større enn det det egentlig er.

Når det gjelder det grafiske kan spillet skilte med god bildeoppdatering og flyt, i det minste på PC. Animasjonene og detaljene på de enkelte figurene og kjempene er også noe forbedret, i det minste i kampsekvensene. Derimot er bevegelsesanimasjonene i de sosiale sekvensene utrolig stive og unaturlige, noe som senker kvaliteten på den ytterligere. Omgivelsene i spillet er heller ikke spesielt detaljerte, og teksturene er temmelig platte og billige. Det er også et irritasjonsmoment at selv om kjempene er store som hus og noen ganger ruver over hustakene i byene, ser man dem sjelden før man er tett innpå dem, noe som igjen er med på å senke innlevelsen og den helhetlige opplevelsen.

A.O.T. 2 er et spill som lanseres litt over to år etter forgjengeren, og det merkes at spillet med fordel kunne hatt nytte av en litt lenger utviklingsperiode. Det er ikke et ødelagt spill på noen måte - tvert imot sørger spillet for å polere mange av manglene ved originalen. Derimot føles A.O.T. 2 langt mer som en polert nyutgivelse av det første spillet, enn en selvstendig oppfølger som tar serien til et nytt nivå. Det er mer enn nok her til å tilfredsstille sultne fans med kjempestor appetitt, skjønt alle som hoppet over det første spillet vil få langt mer utbytte av denne oppfølgeren. Samtidig kommer man ikke bort ifra at det hadde vært lov å forvente mer, og det er ikke alle nyhetene i spillet som skaper en bedre spillopplevelse. Det holder enn så lenge, men det blir spennende å se hva spill som Extinction og Spider-Man får til med en noenlunde lignende formel senere i år.

PS: PC-versjonen av spillet er lansert på Steam allerede 14. mars, men er kun tilgjengelig på japansk, koreansk og mandarin. Engelsk tekst lanseres samme dag som konsollversjonene, altså 20. mars.