Amnesia: Rebirth

Få indie-skrekkspill når samme nivå som Amnesia. Serien har nå i et helt tiår skremt et stort publikum, og hver utgivelse blir møtt med ganske positive anmeldelser fra både fans og kritikere. Det seneste spillet i serien, Rebirth, landet nylig, og uten å gå for mye i detalj her, synes jeg det står som et av seriens høydepunkter.

Reborth starter på dramatisk vis. Flyet som du boarder med din parter krasjlander i den algeriske ørkenens brennende sand, og etter å ha gjennomsøkt vrakdelene er det ingen personer å finne. Det er heretter opp til deg å finne de forsvunne passasjerene og avsløre de skumle mysteriene som området byr på. Du spiller som forskeren Tasi Trianon, som gjennom går et moderat hukommelsestap etter den traumatiske styrten, og etter hvert i fortellingen begynner hennes tapte fortid sakte å komme tilbake til henne.

Noe som umiddelbart slo meg var hvor variert Rebirth føles sammenliknet med andre moderne skrekkspill. I stedet for å forbanne ens eksistens i et hjemsøkt hus dypt i en mørk skog, velger Rebirth en mindre konvensjonell tilnærming til sine lokasjoner. Du kommer til å krysse glohet sand, alien-liknende undergrunnslaboratorer og andre underlige dimensjoner takket være en merkelig enhet du har rundt håndleddet. spillet føles som et friskt pust og illustrerer at de samme, gamle klisjeene ikke er nødvendig for å levere gode skrekkspill.

Som i tidligere Amnesia-spill vil du miste forstanden om du befinner deg i mørket for lenge. Mye av tiden i Rebirth går ut på å vandre rundt i mørklagte korridorer og huler, så du vil ofte befinne deg i mørke. Den frykten Tasi føler når hun snubler gjennom mørket viderebringer spillet på en effektiv måte til deg som spiller. Jo mer tid du tilbringer i mørket, desto mer horrible bilder vil blinke i hodet ditt og ubehagelige lyder vil hjemsøke trommehinnene dine. Helt seriøst, det føles noen ganger som om du har fått ørene fylt med Pop Rocks, og det er nesten fysisk ubehagelig.

For å kunne komme seg videre og samtidig holde mørket på avstand, må du sørge for å ha en god beholdning av fyrstikker og lightergass. Å tenne en fyrstikk eller lampen din kan kortvarig opplyse veien for deg, men du har knapt med ressurser og må prioritere når du skal bruke dem. En stor del av min gjennomspilling gikk ut på å snuble gjennom mørket uten noen idé om hvor jeg var eller hva som lurte i mørket. Det ga meg en følelse av sårbarhet, og var nok det mest uhyggelige aspektet Rebirth hadde å by på.

Men det er dermed ikke sagt av jaktscenene ikke ga meg gåsehud. Etter hvert innser du at du ikke alltid er alene i skyggene, og du blir tvunget til å flykte fra noen ganske grusomme vesener. I disse øyeblikkene styrter du gjennom kullsvart mørke, og det kan føles ganske klaustrofobisk da du tvinges ned gjennom både smale korridorer og må skvise deg gjennom trange sprekker. Pulsen min var høy, men jeg skulle ønske det også var en konsekvens forbundet til din karakters død, for spillet tar deg enkelt bare tilbake noen øyeblikk hvis du blir fanget eller mister forstanden. En form for straff ville heller gjort disse scenene enda mer intense.

Spillets tempo bremses en del med en rekke puzzles, kanskje for å unngå å gi spilleren hjerteinfarkt. For det meste synes jeg disse er intelligent designet, og de dukker opp akkurat ofte nok til at de føles forfriskende, i stedet for gjentakende og kjedelige. En gang måtte jeg for eksempel lage ammunisjon til en forlatt tank, og i et annet måtte jeg tråkke på trykkfølsomme plater for å navigere en labyrint. Du får heller ingen hint, og det kan godt hende du setter deg fast, men dette er jo for det meste positivt, da det ikke er noen enkle løsninger og spillet krever at du virkelig bruker hodet.

Historien kan spilles gjennom på seks til åtte timer, hvilket jeg føler er rikelig for et lineært skrekkspill, men jeg skulle ønske man fikk muligheten til å velge kapitler når man er ferdig. Om man kunne gått tilbake og finne manglende collectibles hadde spillet fått en smule gjenspillingsverdi. Disse papirlappene bygger videre på spillets univers, men kan være vanskelige å finne når du konsentrerer deg om å overleve.

Jeg opplevde ingen glitcher eller frame rate-problemer, men jeg snublet over et markant teknisk problem. Da jeg prøvde å loade spillet cirka halvveis gjennom, fant jeg ut at filen var blitt korrupt, og jeg ble nødt til å spille gjennom de siste tre områdene på nytt. Det var ganske irriterende, og jeg fryktet hele tiden at det ville skje igjen, men det gjorde det heldigvis ikke.

Hvis det ikke allerede er tydelig, så nøt jeg virkelig å spille gjennom Amnesia Rebirth. Med en skremmende visuell side og et glimrende lyddesign siver frykten på skjermen ut i stuen din, og de forskjellige puzzlene gjorde undere for pacingen. Rebirth burde virkelig stå høyt på din ønskeliste til Halloween om du er ute etter puzzle-fokusert skrekk som ikke er redd for å gjøre ting litt annerledes.