Metroid: Samus Returns

Det var på tide. Av en eller annen grunn har Nintendo latt Samus Aran bli stående strandet igjen på en planet i mange år, et helt tiår uten et nytt spill i hovedserien, selv om Metroid-fans gjentatte ganger har bedt om hennes tilbakekomst. En klassisk etter-boka-tilbakekomst, vel å merke. Det historiedrevne eksperimentet Metroid: Other M imponerte ikke spillmekanisk sett, og etter at Metroid Prime: Federation Force også prøvde seg på noe nytt har de endelig lyttet til denne fangruppen. Dermed er Metroid: Samus Returns her, et sideskrollende eventyr på 3DS i forkant av hennes neste dyptpløyende førstepersons-odysse på Switch, Metroid Prime 4.

Nå, nok undring over hvorfor dette ikke har hendt før, for det som betyr noe nå er at Metroid-opplevelsen er tilbake i full mundur, og Mercury Steam virker å være det perfekte valget til jobben. Her er merkevarens karakteristiske spillmekanikk nemlig tilbake med en veldig passende moderne tvist. Med en kombinasjon av klassisk nostalgi og temmelig tøffe, men samtidig respektfulle nye ideer, er denne nyversjonen virkelig tilgjengelig for alle spillere, uavhengig av dine tidligere erfaringer med serien. Fans vil selvsagt nyte referansen og de mange små, nesten skjulte nikkene, slik som at man kan foreta spinn-angrep så snart man får tak i Charge Beam, hvordan man kan plassere bomber for å nå høyere terreng mens man er i Morph Ball-modus, eller den legendariske musikken som spiller i lavaområder. Men labyrintdesignet av høyeste klasse, sammen med de svært tilfredsstillende evnene som dusørjegeren skaffer seg gjennom oppdraget, sørger for en svært overbevisende og fornyet Metroidvania-opplevelse. Særlig nå som vi knapt ser sjangeren utenfor indie-scenen.

De to nye spillmekaniske hovedelementene passer Samus som hånd i hanske. Kontrings-slagangrepet, som virker å være mest viktig i første halvdel av spillet, føles både naturlig og belønnende, samtidig som det tilbyr en interessant, velintegrert måte å kontre flere typer fiender når de havner i nærkamp på. I alle fall så lenge du reagerer raskt og i tide.

Den andre er så god at vi gjerne ser den videre i fremtidige spill i serien: 360 graders sikting. Selv om det kanskje føles litt uvanlig den første timen for gamle Metroid-fans, gir det langt mer mening jo lenger du spiller, og det åpner opp for en hel rekke nye kamp- og gåteløsningsmuligheter. Spesielt under 360-graderssiktingen, men også i andre situasjoner, føles Samus' positurer og animasjoner like stilfulle som spillet føles modernisert, samtidig som det kjennes tøft, smidig, nyttig og ikke lenger tungvint takket være old-school-mekanikker.

Med CQC-kontringer og fri sikting med den ene hånden, pluss den vanlige overfloden av oppgraderinger (rustning, stråler, Morph Ball, missiler og et par nye ideer i tillegg) i den andre har du redskapene du trenger for å utforske det intrikate kartet som er stappfullt av hemmeligheter og skjulte korridorer, med sine egenskap-låste dører eller områder som krever oppfinnsomhet for å nå, hvor belønninger i form av missiler og energiutvidelser venter på deg. Legg til de nye Aeion-evnene, nok en gang passende og stilfulle, og du har mange, mange parametere å ta hensyn til, selv om det hele virkelig er tilgjengelig og lett å forstå.

Alt dette tatt i betraktning føles dette sjelden som en nyversjon: stort sett vil du tro at du spiller et fullstendig nytt tilskudd. Et par nye moderne tillegg som kan føles irrelevante for fansen, i det minste til å begynne med. Noen av eksemplene på dette er kart-scanneren (en av de nye Aeion-funksjonene), teleporteringspunktene, og muligens hurtigsjekkpunkt-systemet. Likevel gir alt dette en mer behagelig opplevelse, for det meste. Det føles litt som en spoiler å vite at det finnes en skjult oppgradering i nærheten, men det er også kult å skanne rommene som i Metroid Prime på jakt etter knuselige blokker, og det toner ikke ned utforskningsfølelsen så veldig mye ettersom du fortsatt må finne veier og løsninger for å få tak i belønningene dine. Det samme kan sies om teleporteringen; man må fortsatt returnere til steder man har vært før, så det er bare en måte å reise raskere mellom områder du allerede har utforsket på. Og hurtigsjekkpunktene kan vise seg å være nyttige i møte med et Metroid-rom om du ikke ønsker å gå tilbake til det forrige lagringspunktet (som noen ganger ligger langt unna). I denne forbindelse er muligheten for å legge til egne merker på kartet et kjærkomment tillegg.

Derimot vil du, skjønt ikke bare på grunn av de nye navigasjonsmulighetene, sjelden føle den vanlige trangen til å nå det neste lagringspunktet på samme måte som du gjorde i for eksempel Super Metroid eller Metroid Prime. Spenningen når du møter bosser tones også ned. Du vil heller ikke oppleve den samme absolutte frykten som når SA-X jaktet på deg i Metroid Fusion. Det er ikke et spørsmål om vanskelighetsgrad, som etter vår mening er velbalansert, men mer et spørsmål om ikke å oppnå det virkelig spenningsskapende og mystiske designet man finner i andre tilskudd. Kanskje dette faktisk har noe å gjøre med at dette er en nytolkning av seriens andre spill, ettersom det er tydelig at talentet til å skape litt mer spenning er til stede.

I den forbindelse er Metroid-jaktingen det kjedeligste designvalget her. Det er en drøss med muterte skapninger som du må finne og jakte ned rundt omkring på kartet for å få tak i DNA-sekvensene deres og videre låse opp nye områder, og selv om samle-en-drøss-tilnærmingen åpner opp for mer åpen, frittgående navigasjon (så mye som man kan, gitt dine nåværende evner og hindringer), er selve møtene ofte kjedelige og gjentakende, langt ifra kvaliteten man merker i resten av opplevelsen.

Utover det er dette et virkelig fornøyelig og gjennomført Metroid-spill, og når det kommer til det visuelle gir ikke bare 3D-gjenskapingen en imponerende stereoskopisk dybdeeffekt; det gir også utviklerne muligheten til å skape langt rikere omgivelser, fulle av detaljer over flere lag, og en sterkere identitet sammenlignet med de gamle bakgrunnsmønstrene (man finner store, åpne rom eller endeløse korridorer som går innover i bakgrunnen). Teksturkvaliteten må tåle et skudd i baugen, men spillet er glattpolert, rent, og nok en gang må det nevnes at animasjonene imponerer. Når både musikken og de veltilpassede lydeffektene sitter som støpt også er det ikke tvil om at presentasjonen imponerer.

Spillet er velbalansert, du får evner raskt, og i øyeblikket du begynner å føle deg mektig vil vanskelighetsgraden stige betraktelig, slik den bør. Samus returnerer akkurat når fansen tregner det, og hun gjør det på den best mulige måten: en klassisk, ren Metroid-opplevelse med et bredt utvalg av velgjennomtenkte, smarte og moderne tillegg som utspiller seg bedre enn noensinne. Det er et bedre Metroid-spill enn de siste tolkningene, og Mercury Steam har bevist at de har talentet, kjærligheten og respekten for å bringe serien til både gammelt og nytt publikum. Vi ser dem gjerne håndtere flere sideskrollende tilskudd ... eller hvorfor ikke spillet som fortsatt er innhyllet i mystikk: Metroid Prime 4.