Sonic Boom: Fire & Ice

Det har gått så altfor mange år siden forrige gang Sonic hadde skikkelig fotfeste mens han være ute på løpetur. Det siste Sonic-spillet jeg synes var morsomt var faktisk Sonic Adventure, som ble sluppet til Sega Dreamcast! Det spillet hadde også sine svakheter, men det var i hvert fall underholdende.

I nyere tid har vi derimot fått den ene fiaskoen etter den andre. Sist ut var havariet Sonic Boom: Rise of Lyric, og på tross av mottagelsen tok det ikke lang tid før påfyll ble annonsert i form av Sonic Boom: Fire & Ice. Sega gikk selvsikkert ut og hyllet sitt eget spill opp i skyene, og nå som vi har fått sjansen til å teste dette kan vi slå fast at de var helt på bærtur. Her burde de heller bøyd hodet i skam og satt seg i skammekroken.

Det er vanskelig å skjønne seg på det. Sonic trenger desperat en ny start. Han trenger et nytenkende kvalitetsspill å fylle hovedrollen til, for å blidgjøre fansen etter de foregående spillene i serien. Sonic Boom: Rise of Lyric og Sonic Boom: Shattered Crystal er tross alt de minstselgende Sonic-spillene noensinne! Ja, det er tydelig hva som må til for å stable Sonic-serien på beina igjen, men i stedet går Sega i samme felle enda en gang. Jeg gikk på med friskt mot og satte Sonic Boom: Fire & Ice i min 3DS-konsoll, men innså tidlig at dette var akkurat det jeg hadde fryktet. Nok en gang får vi ikke et spill som gjør ære på arven fra seriens glansdager, men eller noe man prakker på sin verste fiende.

Når det er sagt har i hvert fall utviklerne forsøkt å gå tilbake til Sonic-røttene her. Til forskjell fra tidligere kombineres 2D med fart og plattfomaction, og dét er et skritt i riktig retning. De har også truffet med designet, og jeg ble nesten umiddelbart forelsket i de fargerike miljøene som sendte tankene tilbake til Geen Hill Zone. Med gode vibber fra det glade 90-tallet i bakhodet øynet jeg håp til å begynne med. Stemmeskuespillet var til og med bra, og mellomsekvensene ble derfor underholdene. Særlig Dr. Eggman fremstår som herlig grotesk på måten bare han kan, og det er i grunnen en skam at resten av spillet ikke lever opp til det samme nivået. Faktisk når det ikke opp til de tynne knærne hans engang.

Selv om jeg liker designet er ikke grafikken i Sonic Boom: Fire & Ice mye å skryte av fra et teknisk ståsted. Spillet fremstår som gammeldags og simpelt selv til 3DS å være, med figurdesign som mangler sjarm. Det er heller ikke så mye å hente i å spille på New 3DS fremfor den originale varianten, men spillet ser noe bedre ut med den nyeste konsollutgaven.

Det største problemet her er imidlertid ikke grafikken, men heller at jeg aldri har det noe morsomt mens jeg spiller. Ikke i det hele tatt faktisk. Som navnet antyder er den store nyheten introduksjonen av is- og ildmekanikker, og dette kunne vært et allright innslag hvis det hadde blitt gjort på en skikkelig måte. I stedet måtte jeg lide meg gjennom en møkkete innsjø av håpløse gåter som alle var bygd opp på samme måte, der man måtte ta i bruk de nye evnene. Du kan når som helst bytte mellom elementene, og for eksempel bryte ned hindringer foran deg, men mekanikken er så påtatt enkel at det bare blir pinlig. Det er hverken morsomt eller utfordrende, og fremstår heller som meningsløst.

Tails, Knuckles, Amy og Sticks gjør for øvrig alle opptreden i Sonic Boom: Fire & Ice, som spillbare karakterer med sine egne spesialegenskaper. Disse egenskapene trengs for å komme seg videre enkelte steder, og inkluderer eksempelvis at Tails må bruke flyfunksjonen sin for å nå en høy avsats. Amy kan på sin side knuse ting med hammeren sin, mens Knuckles kan grave seg ned under bakken. Man kan bytte mellom Sonic og de øvrige figurene når som helst så lenge man ikke er inne i en bosskamp.

De siste årene har ikke Sega klart å finne en tydelig balanse mellom plattform og action i Sonic-spillene. I Sonic Boom: Rise of Lyric ble spillet forvandlet til et nesten rent actionspill, der plattformdelene uteble og mesteparten av spillingen gikk ut på å banke opp roboter. I Sonic Boom: Fire & Ice er tilfellet motsatt. Her ligger nesten alt fokuset på plattformdelene, som ikke er inspirerende nok til å klare seg på egenhånd, mens slåssing mot fiender kun er en liten distraksjon. Totalpakken blir derfor hverken fugl eller fisk, og uinspirert på alle kanter.

Det hjelper dessuten heller ikke at variasjonen er nærmest fraværende. Dette spillet pendler mellom å være veldig generøst og veldig snålt. Hver verden kommer med noen plattformliknende baner og deretter noen obligatorsiek utfordringer. Til å begynne med hadde jeg det ganske moro med dette, men når den samme prosedyren gjentas for hver eneste verden blir det fort kjedelig å delta i kappløp mot Dr. Eggman. Det var OK den første gangen, men ikke den femte.

Ja, det er i grunnen tragisk hvordan Sega fortsette å pumpe ut elendige Sonic-spill. Nå er det på tide å ta skikkelig grep, eller pensjonere den blå luringen for godt. Sonic Boom: Fire & Ice er ganske enkelt ikke bra, og det finnes utallige andre alternativer til 3DS som gir langt mer moro for pengene. Nå gjenstår det å se om jubileumsspillet Sonic Mania kan reise kjerringa. Det er knyttet til Sonics 25 årsjubileum, men til forskjell fra i barndommen har jeg for lengst lære meg å holde forventningene nede når det blå pinnsvinet snører på seg løpeskoene.