Assassin's Creed: Syndicate

Velkommen til London i år 1868. Den industrielle revolusjonen går mot slutten og London er verdens navle. Med monarkiets og kirkens sviktende makt har Tempelridderne infiltrert hver eneste krik og krok i byen og styrer fra bak kulissene. De hersker på gateplan samtidig som de bruker statspersoner som marionetter. Dette er hva som møter deg når spillets protagonister, tvillingene Jacob og Evie Frye, ankommer byen.



Jacob og Evie er oppdratt av snikmordere for å bli snikmordere. De har det i blodet og følger snikmordernes trosbekjennelse til punkt og prikke. Når de ankommer London bestemmer de seg for å ta tilbake kontrollen over byen fra tempelridderne. Planen er å vende den kriminelle underverdenen mot tempelridderordenen.



For å gjøre dette må man ta kontroll over de syv bydelene i spillet. Hver bydel har et varierende antall sektorer og sitt eget erobringsoppdrag. Overtagelsen inkluderer blant annet å frigjøre barnearbeidere og å drepe et spesifikt mål. Når alle oppdragene er gjort i en sektor får man muligheten til å delta i en gjengkrig, for å utrydde all motstand i sektoren en gang for alle. Klarer du dette vokser gjengen din i størrelse. Samtidig er alt knyttet opp mot hovedhistorien i spillet, og derfor føles sideoppdragene mindre som uinspirerte tillegg enn de ofte har gjort tidligere i serien. Jeg sier bare «Revelations»...


I fjor fikk vi se et enormt Paris i Assassin's Creed: Unity. Bydelene var store og de bugnet av markører for sideoppdrag, løp, samleobjekter og kister. Det ble rett og slett for mye og jeg merket at jeg mistet motet hver gang jeg åpnet kartet. London er enda større. Skal vi tro hva nettet sier er Ubisofts London hele 30 prosent større en fjorårets Paris, men samtidig føles byen mindre, og dette på en positiv måte. Gatene er bredere, og fulle av kjøretøyer i form av hest og kjerre. Dessuten går togene rundt omkring i ett sett. Samtidig er spillet utrolig pent og detaljnivået er i en klasse for seg selv. Bildeoppdateringen holder seg stor sett stabilt på 30 fps. Den synker noen få ganger når det skjer mye på en gang, men er straks tilbake på stabilt nivå. Det er verdt å merke seg at jeg spilte på Playstation 4.



For å takle byens størrelse får man tidlig utlevert en «taugønner», i mangel av et bedre ord. Med denne kan man fort kommet seg til toppen av en bygning eller bro, og man kan skyte ut en line over store avstander for å kunne flytte på seg raskere. På denne måten får man en stor by med alle goder det medbringer, samtidig som man kan forflytte seg raskere rundt enn i samtlige andre AC-spill. Ikke blir man lasset ned av kartmarkører for alt mulig heller. Det fortsatt flust av sideoppdrag, men de er spredd bedre utover det større kartet og blir først tilgjengelige etter hvert som man får fremgang i spillet.



Det gikk varmt i tastaturene i redaksjonen i kjølvannet av fjorårets AC: Unity-lansering. Spillet var uferdig ved slipp og klagene lot ikke vente på seg. I tillegg til dette hadde spillet også åtte år gamle klagepunkter mot seg. Det er alltid for små og for få endringer fra et Assassin's Creed-spill til det neste. I Assassin's Creed: Syndicate er heldigvis bugs tilnærmet ikke-eksisterende, og i hvert fall aldri ødeleggende. Jeg har sett en kar sitte to meter over kjerra si mens han råner rundt i Westminister, og jeg har drept noen folk som bestemte seg for å stå oppreist i død tilstand eller flagre litt rundt før de landet på andre siden av gata, men jeg har ikke vært borti store bugs av typen vi så i fjor. Det største problemet er heller en konstant feil og ikke en bug, og det går på kollisjonene mellom hestevognene. De fremstår som stive, unaturlige og merkelige, og selv om hestene tilsynelatende er laget av kjøtt og blod spruter gnistene når de krasjer i hverandre. Totalinntrykket er likevel at dette spillet er ferdig, selv om det har noen få tekniske feil. Ubisoft lærte av fiaskoen fra i fjor og har nå gitt oss et tilnærmet feilfritt spill, rent teknisk.



Dette er positivt, men hva med mekanikkene? Har det skjedd noe der? Vel, med unntak større bevegelsesfrihet takket vare taugønneren, er mekanikkene som tidligere. Nå skal det nevnes at mye har skjedd siden det første spillet kom for ni år siden, men som klagekoret sier har det dessverre skjedd for lite mellom hver nye utgivelse. Rent teknisk er det samme greia denne gangen også. Endringene er små og få, men for første gang siden Assassins Creed II er jeg faktisk imponert over hva Ubisoft har fått til likevel. Selv om endringene ikke er radikale, har de større konsekvenser denne gangen.



For det første er gatene bredere enn tidligere ettersom hest og vogn var det nye, hippe fremkomstmiddelet rundt 1870. På grunn av dette måtte Ubisoft gi oss en ny måte å navigere mellom hustakene på, siden avstandene ofte er for store for selv de spenstigste av parkour-manøvre. Taugønnern er til god hjelp her og den er også morsom å bruke. Ved flere anledninger følte jeg meg nesten som en primitiv Spider-Man der jeg kastet meg mellom de høye byggene og over de store åpne plassene. For det andre er kampsystemet kraftig overhalt. Dette skjedde allerede i Unity, der kampene ble vanskeligere og fiendene sluttet å oppføre seg som motstanderne i en dårlig Kung-Fu film fra 70-tallet. Slik er det også i Assassin's Creed: Syndicate. Alle kan finne på å fly på deg på én gang, og de er ikke redde for å trekke pistolen sin mens fire andre hamrer løs på deg med kniver og knokejern. Sniking ble oftere enn tidligere en nødvendighet i Unity og har blitt et enda større element i Syndicate, ettersom det er betydelig lettere å dø når du har glupe fiender å sloss mot.



Som jeg har nevnt er det nå mulig å ta til gatene med hest og vogn. Jeg var spent på hva dette ville gjøre med spillet. Spent, men litt skeptisk. Vi har jo allerede hatt hester i tidligere titler, så jeg tenkte at det ikke kunne være så nytt som Ubisoft skulle ha det til. Så feil kan man ta. Gatene i London er nemlig bygget for dette. Folk går ikke i veien for deg lenger, men holder seg heller til fortauet, og jeg fant fort ut at hest og kjerre var en genial måte å komme seg fort fra A til B på. Det er også morsomt å leke litt GTA: Assassin's Creed Edition. Når det er sagt føles altså kjøringen litt stiv, og animasjonene er ikke verdens beste. Spesielt ikke ved frontkollisjoner. Jeg synes dette er litt rart, ettersom Rockstar klarte å skape en god følelse med hest og vogn i Red Dead Redemtion allerede for over 5 år siden. Hvorfor klarer ikke Ubisoft det samme?


Det er også et ferdighetstre her i likhet med Unity, hvor man kan bruke erfaringspoeng på å skaffe seg nye og forbedrede evner. Man ender nok opp med alle til slutt uansett, men underveis i spillet kan det ha litt å si hva man velger. Skal du tåle mer, blir bedre på sniking, eller en mester i kamp? Selv valgte jeg å bli litt bedre i alt. Jacob og Evie har hvert sitt ferdighetstre som man oppgraderer individuelt. Man får poeng likt, men kan bruke dem forskjellig. I tillegg til dette har også gjengen din et eget ferdighetstre hvor man blant annet kan oppgradere leder- og kampevner, samt skaffe seg mer penger til safen på togbasen din. Ja, du leste riktig. Basen din i spillet er et tog!



Den største nyheten er imidlertid muligheten til å bytte mellom to protagonister. Man kan spille som både Evie og Jacob, og man kan bytte mellom dem når som helst utenfor oppdrag. Omtrent 75 prosent av spillets oppdrag spilles som Jacob, med større fokus på slåssing, mens de resterende 25 prosentene spilles som Evie. Hun har et større fokus på sniking, og dynamikken mellom tvillingene er uten tvil god. De er et klassisk eksempel på søskenkjærlighet og de er blant de mer interessante personlighetene til nå i serien. Vittigheter plumper ut i tide og utide fra Jacob, og Evies syrlige reaksjoner er ofte vel så morsomme. Samtidig har de begge sine alvorlige sider også, og en menneskelighet ved seg som gjør historien mer interessant. Jeg bryr meg faktisk om dem, noe jeg ikke har gjort siden i Assassin's Creed-sammenheng siden Ezio var i sentrum.



Spillets mekanikker og funksjoner er uten tvil viktige, men like viktig er historien og selve snikmordoppdragene. Historien i spillet er et godt steg opp fra tidligere i serien. Fortellingen har et sidestykke i nåtiden, men det som virkelig betyr noe er tvillingenes eventyr i London. Det er en spennende historie som er godt fortalt. Som med alle spill i serien er det et minefelt av spoilere, så jeg vil ikke gå noe mer inn i den. Jeg kan imidlertid nevne at de aller fleste sideoppdrag er knyttet tett opp mot selve hovedhistorien, noe jeg liker veldig godt. De føles ikke bare som fyllkalk, men gir heller mer dybde til selve fortellingen. Dessuten digger jeg hovedskurken Crawford Starrick, og ved flere anledninger fikk jeg gåsehud mens han briljerte på skjermen. Tommel opp til Ubisoft!



Alt i alt er Assassin's Creed: Syndicate et veldig bra spill, og blant de beste i serien. Det er fortsatt snakk om relativt få og små endringer fra tidligere, men denne gangen er de gjort såpass godt at jeg ikke gikk lei underveis. Spillet er mørkt og brutalt, men har også gode og muntre øyeblikk, samt en overraskende engasjerende historie. Det er pent og stort og detaljrikdommen er fantastisk. Feilene fra i fjor er i hovedsak borte, og ikke finnes det noen låste kister eller mobilapp ved siden av heller. Spillet fokuserer kun på enspilleropplevelsen og det er i grunnen like greit. Alt fokus mot én modus gir oftere et bedre resultat, noe dette spillet er et eksempel på. Assassin's Creed Syndicate er spillet fansen har fortjent i mange år, men ikke har fått før nå.