Skylanders Giants

Skylanders Giants er et plattformspill i eventyrsjangeren, og er en direkte oppfølger til Skylanders Spyro's Adventure som ble sluppet i 2011. Spillet gir oss et gjensyn med både Spyro og Cynder, samt en rekke andre Skylandere.

Det hele begynner med et introklipp hvor vi ser våre helter i en leketøysbutikk, innpakket og forlatt på en hylle. Disse figurene er de samme som man samler på ute i den virkelige verden og som bringes til live via portalen som følger med begynnersettet. Når jeg leser bak på esken får jeg vite at leketøyene har hjerner, altså at de lagrer fremdriften sin selv, og plutselig får jeg flashback til en liten film kalt Small Soldiers (Småsoldater) fra 1998. Det lover bra.

Spillets skurk, KAOS, slippes på mystisk vis fri og finner på enda mer mystisk vis en fungerende portal som han bruker til å reise til Skylands. Planen hans er å ta over Skylands og gjøre seg selv til keiser nå som Skylandskjempene er trygt pakket bort. Etter at han er forsvunnet dukker et svevende hode opp og forteller meg at jeg er en Portalmester og at jeg må hjelpe kjempene med å redde Skylands fra skurkens onde planer. Fyren ser ut som en blanding av Zevs og Odin (Zodin? Odevs?), og går under navnet Eon. Han fungerer som guide og historieforteller gjennom hele spillet. Han ber meg plassere en Skylander på Portal of Power og så er vi i gang.

Jeg har tre Skylandere til rådighet. Cynder, fra Spyrospillene, Jet-Vac, en ørn med turban og en Ghostbusterlignende støvsugersak på ryggen, og Tree Rex, avkommet til en neshornbille og en ent på steroider. Jeg velger å begynne med Tree Rex og må si meg storfornøyd med det. Etter å ha trampet meg gjennom første kapittel, som er en veldig grundig (og da mener jeg VELDIG grundig) opplæringsdel, og et lite stykke bakgrunnshistorie, og bekjempet min første boss har jeg etterlatt meg en ganske bred sti av total ødeleggelse. Jeg liker stilen hans, og fortsetter å bruke ham gjennom resten av spillet, og bytter bare til de andre to når det er nødvendig for å løse spesifikke oppgaver, eller når jeg dør. Som ikke er så himla ofte. Sånn alt tatt i betraktning. Etter at første kapittel er fullført får jeg servert enda en kuttscene med litt mer bakgrunnshistorie. Scenen, som involverer en hær av roboter, er så lik deler av Hellboy 2: The Golden Army at det umulig kan være en tilfeldighet. Ikke at det er negativt!

Historien i spillet er veldig enkel: For tusen år siden ble Skylanderkjempene forvist til jorden etter å ha bekjempet en mektig robotkonge og hæren sin. Nå truer en ny fare Skylands, og kjempene må på ny bruke kreftene og evnene sine til å bekjempe ondskapen. På veien mot målet må man selvsagt ta noen omveier for å skaffe til veie både det ene og det andre, blant annet deler til skipet man reiser med, nøkler, magiske steiner, kompanjonger og så videre. Man må selvfølgelig også gjøre forskjellige oppdrag så man kan tjene opp erfaringspoeng og oppgradere evnene sine. Noe som alltid er gøy. Måten man gjør dette på er ved å bekjempe fiender, finne skjulte områder, samle inn skatter og fullføre målene for oppdragene. I løpet av oppdragene møter man mange forskjellige rare og morsomme karakterer som av og til blir med deg videre på reisen, deriblant flere bosser du har beseiret. En av disse er Brock, en fyr som har holdt en hel by gissel og arrangert arenakamper med uheldige turister kun for at folk skulle like ham. Og er det så galt da?

Spillet tar i bruk en blanding av slåssing, utforsking og oppgaveløsing for å få deg dit du skal. Brettene er forholdsvis korte og det tar ikke lange tiden å fullføre et kapittel. Noe som er veldig greit hvis du har lyst til å spille litt før du må gjøre lekser eller legge deg. Men selv om brettene virker veldig begrenset i omfang, lønner det seg å bruke litt ekstra tid på å løpe rundt og teste om det går an å hoppe ned her eller der, eller sprenge seg gjennom vegger eller flytte på den steinen som ser ut som den blokkerer en sti. Det kan være det venter en legendarisk skatt eller en meget fancy hatt på den andre siden.

Det tar ikke lang tid før jeg innser at jeg liker dette referansetunge spillet som henter mye inspirasjon fra Kameo: Elements of Power, Ratchet & Clank, Treasure Planet og til og med konkurrenten Pokémon. Noen ting minner meg også om Legacy of Kain, WoW og bøkene til R.A Salvatore (drows, anyone?). Merkelig, men sant. Karakterene og fiendene jeg møter er fryktelig søte og sjarmerende, og jeg føler meg litt slem som moser horder av dem i hytt og gevær. Men må man så må man. Grafikken er grei, omtrent hva man forventer av et slikt spill, men omgivelsene og stilen er rett og slett ganske så fornøyelig. Sterke klare farger, fine bakgrunner, morsomme detaljer, interaktive objekter og en hel masse som kan knuses til pinneved - deriblant kasser, kister og møbler. Musikken er passende optimistisk pompøs og Disney-inspirert, og harmonerer godt med resten av lydbildet. Det er verdt å nevne at Hans Zimmer (ja, DEN Hans Zimmer) komponerte musikken til det forrige spillet.

Men noen småting er det som ødelegger for den totale spillopplevelsen. Det fastlåste kameraet for eksempel. Det gjør det veldig vanskelig å få ordentlig oversikt over omgivelsene og fiendene dine, samt gjør at styringen blir litt stiv og unaturlig. Noen av replikkene og stemmeskuespillet er til tider meget uinspirert, men det kan ha med det dårlige lokaliserings- og oversettingsarbeidet å gjøre. Det blir mye norsk og engelsk om hverandre. Hvorfor ikke bare kalle en drow en svartalv? Og når man får en av bossene, en slags blanding av Megatron og en Bionichle kalt Erobrotron, til å høres ut som Sossen Krogh etter en whisky- og sigarkveld for mye, burde man skjønne at noe er galt. Hvis du ikke vet hvem Sossen Krogh er applauderer jeg deg. Vet du derimot godt hvem det er, vel... det er menneskelig å feile. En annen ting som også ødelegger flyten i spillet er at man må se introscenen til Skylanderen man velger, hver gang man bytter figur. Og allerede i første kapittel er det oppgaver man ikke får løst fordi man ikke får med den spesifikke Skylanderen i begynnersettet. Dette er meget irriterende hvis man liker å fullføre et brett 100 prosent med en gang. Men, gotta catch ´em all, ikke sant?

Når det er sagt, så tror jeg nok Mario og Pokémon har grunn til kikke seg nervøst over skuldra, og kjenne frysninger ned langs ryggraden i det Skylanderne puster dem i nakken. Det ser ut til at Skylanders har kommet for å bli.