Patapon 3

Fingertuppene mine er numme. Huden er ru, og håndmusklene er utslitte. Glansen fra skjermen reflekteres i vindusruta. Klokka er to på natten, men jeg får meg ikke til å legge vekk maskinen. Jeg klaprer taktisk på de forskjellige knappene. Firkant-firkant-firkant-sirkel. Pata-pata-pata-pon, pata-pata-pata-pon. Det gjør jeg om igjen, og om igjen, og om igjen. Jeg er i min tyvende time. Min tyvende time med de rytmiske krigerne fra Patapon 3.

De som er kjent med Patapon-serien kjenner følelsen. Japan Studio fikk braksuksess med Patapon da det ble lansert i 2008, og har allerede kvernet ut en svært avhengighetsdannende oppfølger. Nå er de rultne krigerne tilbake igjen, og denne gang er eventyret større enn noensinne.

Massiv knappeføring
Spillserien blander rytmiske kommandoer med strategiføring. Formlene er mange, og ved hjelp av flerfoldige knappetrykk må du forsvare, klargjøre og angripe med hæren din. Knappene representerer forskjellige trommer ved navn pata, pon, don og chaka. Slik har det vært siden 2008. Likevel holdt det andre tilskuddet høy standard, og sørget for at selv en urytmisk anmelder klarte seg gjennom de grafisk- og lydmessig imponerende brettene.

Japan Studio har også stått bak LocoRoco-serien, der de klarte det kunststykket å introdusere nye figurer og egenskaper til hovedfigurene uten å miste sjelen til forgjengeren. Patapon-serien er i så måte veldig lik, der vi har gått fra fanebærende Hatapons til fugleridende Toripons. De nye tilleggene har alltid vært nok til å holde meg interessert, og Patapon 3 er intet unntak.

Ny figur!
Patapon 3 plukker opp tråden fra forgjengeren, da hæren nettopp ble ferdig med å bygge en bro. Etter hvert kommer de over en mystisk boks som slipper løs syv onde ånder. Disse fiendene forstener hele hæren bortsett fra Hatapon og fire Hero patapons. En av de sistnevnte blir gjenopplivet som en Superhero Patapon. Tidligere har vi bare spilt som en ikke-tilstedeværende Gud for resten av hæren, men med Superhero Patapon får vi endelig en fysisk figur som slår på knappetrommene.

Som nevnt innledningsvis er det mange kommandoer å holde styr på, og alle ordre som krever fire tastetrykk vises nederst på skjermen. Vi begynner enkelt, der firkant-firkant-firkant-sirkel fører troppen fremover, mens sirkel-sirkel-firkant-sirkel signaliserer angrepskommandoen.

Færre pataponer, større ansvar
Hovedsakelig har du tre Hero Patapons å holde styr på. Idet jeg hørte dette ikledde jeg meg et breialt smil og en noe overlegen holdning. "Færre pataponer enn tidligere! Enklere! Mye, mye enklere!", tenkte jeg. Lite ante jeg om det som lå foran meg.

Hver av heltene har nemlig en skokk underklasser som du kan bytte ut og oppgradere som du selv vil. Deretter skal du velge hvilke egenskaper og utstyr den utvalgte klassen skal bruke. Mulighetene tar simpelthen aldri slutt, og de utallige menyene gjør meg rett og slett svimmel. Jeg har alltid ment at Patapon-serien har vært best på sitt mest tilgjengelige, men i Patapon 3 blir det innimellom unødvendig komplisert.

Uvurderlig mestringsfølelse
Heldigvis blir de forskjellige knappekombinasjonene naturlige etter hvert. Som med forgjengerne er det minst like viktig å lese rivalens angrepstaktikk som det er å holde rytmen, og det er nettopp dette som gjør Patapon så utrolig avhengighetsdannende. Du vet at slaget er tapt om du mister rytmen, og du vet at fienden er rask nok til å kvitte seg med deg og hæren din om du klumser til kommandoene.

Kort sagt er Patapon 3 et vanskelig spill å holde styr på. Det er ikke slingringsmonn her, og du må holde tunga rett i munnen for å vinne. Men det er her mestringsfølelsen ligger - følelsen av å være en rytmisk dronning, komplett med en hjerne full av knappelikninger selv en fysiker ville hatt problemer med å forstå. Det skader heller ikke at miljøene og fiendene oser av kreativitet. Det er aldri noe som er helt likt, noe som vil si at du bestandig må lete frem nye løsninger og plasseringer i troppen din.

Urettferdige henrettelser
Som før er det to måter å tape på - at fanebæreren dør, eller at hæren faller. Og her skjer det flere urettferdige henrettelser. Hæren klarer seg fint, siden jeg har oppgradert og utrustet dem til den store gullmedalje. Fanebæreren er derimot en målskive uten like, som har begrensede ferdigheter og ingen våpenmuligheter. Jeg føler at jeg blir straffet for at jeg ikke har oppgradert riktig, selv om det er veldig få måter å gjøre det på.

Deler av spillingen i Patapon 3 fremstår som en gjettelek. I strategispill er det gjerne en fordel å vite hvorfor man burde prioritere en kriger fremfor en annen, og disse spørsmålene blir aldri helt besvart. Men det blir bedre etter litt prøving og feiling, og når du begynner å finne nyansene i kampsystemet er det fint lite som slår det. Gleden ved å virkelig treffe, å utføre en rytmisk krig til perfeksjon, er uslåelig.

Større flerspillerfokus
Flerspillerdelen har blitt betraktelig større siden sist, og åpner for nettspilling på kryss av kontinenter. Man skal kunne gå frem og tilbake mellom en- og flerspillermodusen hele tiden, slik at du kan få hjelp om du sitter i baret. Om du spiller med flere brukere har man kun fire Hero Patapons, og her slipper man endelig den usedvanlig dødelige fanebæreren.

For å få tilgang til flerspilleren må du lage en egen klan, som deretter får en egen resultatliste. På den måten ser du alltid hvem av brukerne som har best rytmisk kontroll, så du har oversikt over hvilke områder de må jobbe med. Og her skinner den utrolige dybden i Patapon 3 frem.

Variasjon i flere ledd
I starten av spillet kan du velge mellom tre klasser - Shield, Archer eller Spear. Der finnes åtte underklasser, som åpnes ved å høyne nivåene. Når du treffer nivå 15 får du endelig låst opp de to hovedgruppene du valgte bort i begynnelsen, og da sitter du igjen med 32 undergrupper totalt. Det er så mye å gjøre her, og jeg nyter virkelig de mange valgmulighetene vi får presentert.

Når det er sagt er oppgraderingsprosessen lang og dyptpløyende. Til tider må man spille gjennom nivåene flere ganger for å finne alle tingene og tjene nok erfaringspoeng, og til å begynne med var dette noe irriterende. Men så kom jeg på at Patapon-serien alltid har vært slik. Det er dypt. Det er helt avsindig dypt. Men idet du ser hæren din bli bedre er det kun ett sted jeg vil være - i sofaen, med en flokk av storsjarmører på en ti centimeter lang skjerm.

Konklusjon
Som nevnt er det mye å styre med. Menyene er kompliserte, og oppgraderingsmulighetene er utallige. Men det er bare så fordømt underholdende. Musikken og grafikken sjarmerer meg sokkeløs - det er en fryd å se de krigstørste pataponene igjen.

Patapon 3 krever perfeksjon av spilleren, og om du ikke er begeistret for rollespill er nok ikke dette spillet for deg. Men dette er så til de grader spillet for meg, og her vil jeg nok dele syn med resten av Norges pataponister. Det er bare fire ord å si: pata-pata-pata-pon!