Det er så vakkert, så vakkert. Muramasa: The Demon Blade er et av de lekreste spillene jeg har spilt i år, med fargerik, håndtegnet grafikk, bakgrunner som beveger seg i flere plan, og elegant animerte spillfigurer.
På mange måter minner Muramasa meg om de gamle japanske spillene fra Super Nintendo-dagene. På denne tiden var det de japanske spillutviklerne som var konger. De leverte uovertrufne spillopplevelser med todimensjonal grafikk, mens de vestlige utviklerne hang et lite hakk bak når det gjaldt kreativitet i sitt grafiske uttrykk.
Japanerne behandlet til tider den todimensjonale grafikken som kunst, og var eksperter på å formidle følelser med enkle animasjoner, bruk av farger, og et ekstra lite pennestrøk her og der.
Men etter hvert som 3D-grafikken fikk innpass, ble det mindre plass til det artistiske i spillenes uttrykk, og det tekniske kom mer i fokus. Og de vestlige spillutviklerne ble stadig større mens japanerne nå begynte å henge etter.
Det er kanskje litt av grunnen til at jeg har blitt så glad i Muramasa. Idet jeg rusler rundt fra høyre til venstre i brett etter brett, føles det som jeg spiller en ukjent perle fra gamle dager. Muramasas detaljerte bakgrunnsgrafikk og figurer er laget med kjærlighet og omtanke. Det er et gammelt tradisjonelt håndverk laget av kunstnere, i stedet for det matematiske håndverket 3D-spillene er.
Også spillmessig henter spillet inspirasjon fra gamle dager. Jeg får valget mellom å være ninjaen Kisuke eller prinsessen Momohime, som begge må reise rundt i japan på jakt etter magiske sverd. Det er flere som er på jakt etter de samme sverdene, nærmere bestemt demonsverdene, mytologiske våpen med ekstremt mye makt.
Nivåene er todimensjonale og jeg beveger meg mot høyre og venstre og bekjemper fiender underveis. Det er et klassisk spilldesign, inspirert av titler som Golden Axe, Guardian Heroes og Double Dragon. Hvert nivå er delt opp i mange mindre brett, og på hvert brett dukker det som regel opp fiender eller gjenstander eller personer. Og mot slutten av nivået blir det naturligvis en bosskamp.
Det føles litt forfriskende å utforske en todimensjonal verden igjen. Men det har også sine ulemper ettersom spillet blir litt ensformig etter hvert. Å gå fra brett til brett og slåss mot de samme fiendene på nytt og på nytt mister litt av gløden underveis, til tross for vakker og variert bakgrunnsgrafikk, og snart blir slåsskampene rutine.
Slåssesystemet er godt integrert i Wii-kontrollen. Man kan blokke og angripe med forskjellige teknikker, samt hoppe ganske høyt opp i luften og fortsette kampen der. Spillet bruker ikke abstrakte teknikker som i andre slåssespill der man må pugge ulike bevegelser med spaken og knappekomboer, faktisk brukes nesten bare en eneste knapp i kombinasjon med styrespaken til de fleste angrepene og blokking. Det er lett å lære, og det sitter ganske bra etter litt trening.
Alle kamper foregår med sverd, og det lønner seg å bruke ulike typer og skifte sverd ofte i kamp. Sverdene har en energi som svekkes ved bruk, og klarer ikke lenger å parere hvis du bruker opp energien deres, så flittige bytter mellom ulike sverdtyper er viktig. Beregner du byttingen riktig blir du belønnet med et nyttig spesialangrep.
Kampsystemet er gjennomført og bra, men sammenlignet med ekte slåssespill føles det kanskje litt for luftig og lett til tider. Jeg flyr opp og ned og sidelengs i luftangrep og denger løs på seks fiender på en gang, uten at kontrollen blir presist nok til at jeg klarer å planlegge en slåsskamp mer enn to-tre sekunder frem i tid. Det er litt lite kraft i angrepene, og jeg skulle ønske kampene var litt mer hardtslående og spektakulære.
Musikken og lydeffektene akkompagnerer det grafiske nesten helt perfekt. Vi snakker litt svulstig japansk musikk, med fløyter og tradisjonelle instrumenter blandet i hop med mer moderne rytmer. Lydsporet er kanskje litt anonymt, men det blir aldri slitsomt, og passer godt inn i spillets stemning. Positivt er det og at Ignition Entertainment har beholdt de japanske stemmeskuespillerne.
Muramasa er et spill du blir forelsket i. Det har en detaljrikdom og egenart i grafikken som nesten har blitt glemt av dagens spillutviklere. Det er som et vakkert maleri i bevegelse. Et konsentrert lite slåsse- og eventyrspill som kommer til å sjarmere deg i senk. Men etter å ha badet i alle de vakre bildene i noen timer, roer forelskelsen seg dessverre.
Likevel, årets vakreste actioneventyr på Wii, og et obligatorisk kjøp for alle Wii-eiere som liker anime, manga og japansk spillkultur.
Selv om bildene fra spillet er vakre, er det enda penere når det beveger seg. Se traileren her: