Need for Speed: Shift

Need for Speed: Shift er den nyeste bidraget til serien, og det minner svimlende mye om stilen man introduserte i Need for Speed: Pro Street. Gateløpene og den kvalmende dårlige handlingen er byttet ut til fordel for ren kjøreglede og karriere-modus. For å bekrefte at du er en racingentusiast tester spillet dine kjøreferdigheter og sier deretter at du trenger litt automatisk kjørehjelp. Til tross fra min tilegnede kjøreerfaring fra Race Driver: Grid, foreslo spillet at jeg måtte sette alle kjørehjelpemidler på max, og toppe det hele med en lett vanskelighetsgrad. Heldigvis er det mulig å endre på disse forslagene så man slipper å sove seg til en førsteplass i hvert eneste billøp.

Deretter kjører man et løp der man får penger til den første bilen, et beløp som bestemmes ut fra plasseringen man kommer på. Så fort man har vunnet dette løpet er det bare å velge en bil man kan vinne flere løp med. I tillegg til å vinne penger, får man tildelt poeng avhengig av hvilke bragder man gjennomfører i løpet. Disse poengene baserer seg på to kjørestiler - aggressiv eller presis. Dette påvirker ikonet som endrer seg etter man har klart å samle sammen nok poeng til å øke kjøregraden sin et par-tre hakk. Man låser også opp "bonuser", som ekstra garasjeplass og fancy felger og lakktyper. Man blir også tildelt stjerner basert på pallplassering, mengde poeng og innimellom et tilleggsparameter som "kjør raskere enn 185 km/t". Stjernene gir deg tilgang til nye baner, nye biler og nye nivåer av alt sammen.

Det første løpet med ny bil er alltid spennende. Bilene står oppstilt ved startlinja. De ser svært bra ut og reflekterer omgivelsene, selv om gjenskinnet hakker litt. Ellers er alt godt animert, og det lyder virkelig bra; følelsen av å stå ved siden av ti andre biler på startlinja er ufattelig realistisk. Når det starter, gjelder det naturligvis å ha rett turtall før man suser avgårde. Fysikk er blitt et viktig element i serien, så bilen har en tyngde og masse, og holdes ikke holdes på veien av magiske skinner. I tillegg beveger informasjon på skjermen seg i takt med ujevnheter og svinger, og det hele ser svært bra ut. Om man gasser på får man tunnelsyn, og alt i cockpiten blir uklart og man fokuserer langt frem, noe som er en kul effekt. Skulle du være så uheldig å krasje, vil det ikke gjøre særlig store skader på bilen, men det vil sørge for at alt blir sort-hvitt og uklart i noen sekunder, akkompagnert at hjerteslag som pulserer i ørene. Man blir desorientert, og om man ikke henter seg raskt inn kan det fort koste deg muligheten til å ta pallplass.

Etter gjennomført løp belønnes du for dine bragder og du kan oppgradere og justere på bilen din. Neste løp velger du selv. Det er noen baner det er begrensninger på, som for eksempel at man må ha rett bil for å kunne delta, men stort sett er det bare å sette i gang. Det finnes litt forskjellige moduser også, deriblant "Car battle" som er en-mot-en-racing der det gjelder å komme fem sekunder foran sin konkurrent, og "Drift" der målet er å røyklegge banen mens man sklir så stilfullt som mulig rundt svingene.

Need for Speed: Shift er uten tvil et betydelig bedre spill enn det Need For Speed: Undercover noen gang var, og det er i og for seg et bra spill, men jeg sitter likevel med følelsen at jeg kunne spilt et annet spill og hatt det gøyere. Grafikk og fysikk er på ingen måte dårlig - det er bare det at de er bedre i Colin McRae: Dirt 2 og Gran Turismo 5: Prologue. Å bygge seg opp en karriere som racingsjåfør er ikke direkte kjedelig i Need for Speed: Shift, men det er mer personlig og kulere i Race Driver: Grid. Belønningssystemene det bys på er noe overdrevne, noe som gjør at man hele tiden får en eller annen belønning selv om man ikke kjører spesielt bra.

Dersom Need for Speed: Shift hadde kommet i stedet for Need for Speed: Pro Street, så ville dette vært et fabelaktig steg for serien. Nå - to år senere - er det nok litt for lite, litt for sent.