Jeg hadde ikke forventninger til Resistance 2. I det hele tatt. Da jeg først fikk meg en Playstation 3 og satte meg ned med Resistance tok det ikke mange timene før jeg begynte å kjede meg. Resistance var et spill med en ambisiøs setting som dessverre ikke klarte å hevde seg i en sjanger der konkurransen er knallhard. Det var ikke det at det var direkte dårlig, det var bare litt intetsigende og umotiverende.
Derfor hadde jeg null forventninger til at Resistance 2 skulle være noe bedre. Idet jeg satte meg ned for å fortsette Nathan Hales historie tenkte jeg på E3, og den spillsekvensen Sony viste der med et gigantisk monster i en by. Spektakulært men som forventet. Jeg tenkte tilbake på en Sony-fest i Oslo noen uker tidligere der jeg prøvde spillet på en av maskinene der i fem minutter. Jeg ble konstant drept av usynlige fiender i et tåkehav, og avskrev hele spillet som søppel før jeg gikk og hentet meg en øl. Muligens er det ikke optimalt å spille skytespill på en bransjefest, men inntrykkene mine var ikke spesielt gode før jeg endelig slo på maskinen og gjorde meg klar for å fortsette kampen mot Chimera.
Resistance 2 begynner der det forrige sluttet. Vi befinner oss fortsatt i en fiktiv versjon av 50-tallet der et frytkelig virus har forvandlet store deler av menneskeheten til blodtørstige teknologimonstre som sprer seg som rotter. Menneskene kjemper tilbake mot umulige odds. Nathan Hale, helten fra forrige spill, har blitt smittet av Chimera-viruset og sendt til en forskningsbase. Det viser seg at han er en "sentinel", en betegnelse på mennesker som er immun mot det farlige viruset.
For å være ærlig er ikke historien det helt store i Resistance 2. Premissene for hele spillet er såpass teit sci-fi at en dypsindig historie bare ville vært totalt malplassert oppi den kreative actionsuppa som Resistance 2 faktisk er.
I stedet for å lage en dyp historie med masse filmsekvenser, er det Nathans egne opplevelser som står i fokus, og de opplevelsene består omtrent utelukkende av kamp mot Chimera. Insomniac har på forhånd skrytt av størrelsen på spillet, digre fiender og digre nivåer, og denne gangen har de klart å innfri det de lovte. Resistance 2 føles til tider mer episk enn Gears of War.
Det er øyeblikk i Resistance 2 som tar pusten fra deg, som når du kommer ut fra en trang korridor og ser en kveldshimmel fylt av gigantiske romskip. Eller det mektige synet av gigantiske krigsmaskiner som strekker seg opp mot skyene og tramper rundt deg. Eller de svære bossene, digre vesener som fyller hele skjermen og som jeg med en blanding av nervøsitet og glede sikter på med rifla mi.
Alle disse episke øyeblikkene er bundet sammen mye bedre enn i forgjengeren. Flyten i Resistance var rett og slett for dårlig til å være et actionspill, det var langt mellom høydepunkter og for mye dødtid og rutinekamper. I Resistance 2 har Insomniac fått til et solid nivådesign der man aldri rekker å kjede seg. I tillegg har de den nødvendige variasjonen i kampene. Fra et episk slag mot 30 Chimera-soldater via en nervøs sniking rundt i skogen der kamuflerte knivstikkende fiender ligger og gjemmer seg til en skrekkstemning der uferdige Chimera-rekrutter i pulserende organiske egg når som helst kan sprette hylende ut for å kvele meg. Kampene blir aldri rutine i Resistance 2, for stemningen og rammebetingelsene skifter hele tiden.
Dette bidrar våpenutvalget til. Som i Halo kan Nathan bare ha med seg to våpen, og disse bestemmes som regel av hva som er tilgjengelig på slagmarken der og da. Insomniac har vært kreative med våpenfunksjonene, for det er mange lure måter å drepe fiender på, og taktikken din avhenger av hvilke våpen du har med deg. Det er deilig å kjenne at de ulike geværene føles tyngre og kraftigere enn i forgjengeren. De sci-fi-inspirerte Chimera-geværene har også blitt kraftig justert, og føles mer tilfredsstillende å bruke. I det forrige spillet brukte jeg sjelden disse, men nå er de mye mer givende å bruke. Mange våpen har spesialfunksjoner som det lønner seg å lære. En Chimera-rifle kan skyte en sporingskule på en fiende slik at de vanlige skuddene du skyter sikter inn på fienden automatisk. Et annet Chimera-gevær kan skyte gjennom vegger og viser fiender som gjemmer seg på andre siden. Magnum-pistolen har eksplosive kuler du kan sprenge etter at du har skutt kula i en fiende. Det er rett og slett mer variasjon i Resistance 2-arsenalet enn i de aller fleste skytespill på markedet i dag.
Grafisk sett er Resistance 2 faktisk litt vanskelig å bedømme. På skjermbilder ser det ofte ikke så voldsomt imponerende ut, og det har en merkelig slags tegneserie-aktig følelse over grafikken til tider. Det er fargerikt og skiller seg ganske bra ut fra de mange grå og brune krigsspillene på markedet. Selv om det finnes spill med teknisk mer avansert grafikk så har Resistance 2 et særpreg og en naiv sjarm i grafikken sin som passer godt til 50-talls-settingen og den småskrullete science fiction-historien.
Det er gledelig at Insomniac har klart å pusse opp enspillerdelen, for de ti timene spillet varer er ti fornøyelige timer. Men enda mer gledelig er det at Insomniac har prøvd å finne opp flerspillerdelen i actionspill på nytt. En samarbeidsdel der åtte spillere kan spille sammen mot chimera er fabelaktig underholdning. Her følger man ikke spillets hovedhistorie, men kampene foregår på utvalgte spillbrett med forskjellige oppdrag. Det er strålende underholdning å samarbeide med andre mennesker mot Chimera, og det er gjort på en måte som gjør at man kan spille brettene på nytt og på nytt. Enda mer imponerende er den store nettkrigdelen der opptil 60 spillere kan slåss mot hverandre.
Resistance 2 er rett og slett full pakke, og det skytespillet som forgjengeren aldri klarte å bli. Det er på mange måter et ganske standard skytespill, men gjennomført med en sjarm og et fokus som gjør at enspillerdelen aldri blir kjedelig, og flerspillerdelen blir fabelaktig. Anbefales varmt.