Legendary

Pandoras boks har sluppet løs onde episke skapninger i New York, og det er selvsagt opp til deg å leke dyrevokter som skal sparke minotaurrumpe i storbyen.

En uskyldig mann blir løftet opp fra bakken i klørne til en griff, to damer befinner seg i gapet på to ildsprutende fabeldyr og en gigantisk skapning har bygd sin egen kropp med hjelp av biler og lyktestolper. Nå vandrer den gjennom New Yorks gater for å spre frykt og ødeleggelse. For ti minutter siden nøt jeg en kaffe latté i Manhattans shoppingdistrikt, men så klarte jeg å åpne Pandoras boks.

Jeg er en simpel kjeltring, en skyldig kvise på samfunnets rumpe. Jeg har fått betalt for å stjele innholdet i Pandoras boks, men finner fort ut at jeg er blitt lurt. Tilbake sitter jeg med et mystisk inngravert merke i håndflaten, en sekt med snille karer som gjerne vil forske på meg og en sekt med slemme fyrer som helst vil se meg død. Fabeldyr, gamle sekter og militære styrker utgjør resten av ingrediensen i det som i utgangspunktet ligger an til å bli et spennende og litt småoriginalt actionspill.

Jeg vil definere Legendary som et sterkt historiedrevet skytespill. Det er først og fremst fortellingen som skaper et ønske om å fullføre spillet, ikke actiondelene. Ikke misforstå meg, det er absolutt ikke gørrkjedelig å skyte seg gjennom New York, men det er historien som gjør at jeg spiller videre. Aha-opplevelsene kommer som en oppskjært bløtkake, stykkevis og delt. Man sitter hele tiden og lurer på noe, og svarene er perfekt porsjonert utover. Jeg ble fengslet av ideen om episke skapninger som raserer Empire State Building, og varulver løpende nedover 5th avenue. Bruken av mytologiske skapninger i nåtid gir spillet friskt pust fra de mange skytespillene som er besatt av miltæret eller romvesener.

Det mystiske merket i hånden på helten viser seg å bli meget praktisk. Med kraften fra merket kan man absorbere en essens som blir igjen i døde fiender, en essens som brukes til å helbrede sårene dine.

Spark Unlimited har laget fiendene i Legandary sterke, nesten for sterke etter min smak. De tåler mye, og man må gjerne tømme et magasin for å slakte vedkommende. Dette er greit nok, men jeg savner en indikasjon på at man faktisk treffer fiendene. Mange av skyteskivene gir ingen reaksjon i form av blod eller rykning når kulene hagler inn i hud og pels, og kampene føles dermed ofte unaturlige og frustrerende. I tillegg hater jeg når fiender plutselig blir udødelig pynt som bare skal imponere deg. Jeg snakker for eksempel om scener med digre griffer som stuper ned og plukker opp uskyldige tilskuere rett foran øynene dine. En morsom dramatisk effekt, men for svarte svingende! Jeg vil fylle vingene med bly og skyte kroppen full av hull, ikke stå som en dum tilskuer som plutselig har fått løsskudd i rifla mi!

Varulvene ble fort min favorittfiende, om man ser bort ifra bossene som har noe eget overveldende ved seg. Man vet aldri hvor man har disse fullmånevandrerne. I ett øyeblikk krabber de i taket over deg, i det neste får du klørne godt plantet i ryggen. Da skvetter du. Jeg er en skvetten person, og liker det. Om et spill får meg til å beskue omgivelsene mine i frykt for et uventet angrep som kan skremme meg ut av stolen har man gjort en god jobb. Og det har Spark Unlimited gjort med varulvene sine. Det skal også sies at de ser veldig bra ut, noe som ikke gjenspeiles i alle deler av Legendary. New York er godt skildret på skjermen, men noen områder holder en helt middels grafisk standard. Det finnes rett og slett sett mange bedre spill rent grafisk, og helhetsinntrykket ødelegges litt av tidvis slurvete grafikk.

Ved enkelte anledninger, når spillet står i fare for å bli for skytepreget glimter Legendary til med litt enkel hjernetrim. Vi snakker ikke om noe mer avansert enn å komme seg opp til en høy avsats eller åpne en lukket dør, men litt kreative løsninger må man finne på underveis, som å skyte vanntønner for å heve plattinger og liknende.

Legendary kommer ikke utenom flere elementer som irriterer meg. Som for eksempel at man ikke hopper høyt nok til å komme over en krakk. Jeg trodde slike tullebegrensinger tilhørte skytespill fra forrige årtusen. I tillegg skurrer det en del på den kunstige intelligensen til soldater og sektmedlemmer. På et tidspunkt har du faktisk en hel tropp med deg som skal hjelpe deg å flå varulver og annen styggedom, men de gjør stort sett ingen annen nytte enn å være mat for disse skapningene. Da står det litt bedre til med fiendesoldater, disse tar som regel dekning, men også her opplever jeg rett som det er relativt hjernedøde motstandere.

Legendary tilføyer på ingen måte actionsjangeren noe nytt. Å involvere mytologiske skapninger gjør det til et underholdende skytespill med en spennende historie, men til tross for at det er fullt av magiske vesener mangler det magien som gjør at det havner på nivå med klassikere i sjangeren som Halo og Bioshock.