Wipeout HD

Jeg er ikke så voldsomt opptatt av grafikk. Jeg er en av de som ikke lar meg irritere nevneverdig av lav billedoppdatering eller litt tåkete teksturer eller tekniske svakheter i spillets grafikk så fremt jeg har det gøy når jeg spiller. Jeg har en lav terskel for å tilgi grafisk svake spill så lenge spillbarheten står støtt på egne ben. Grafikk, for meg, er bare et hjelpemiddel som skal holde oppe spillbarheten, og teknisk fantastisk grafikk er aldri sidestilt med et fantastisk spill i mine øyne.

Derfor var det veldig uvant for meg å spille Wipeout HD, fordi jeg kommer rett og slett ikke over grafikken i spillet. For første gang føler jeg at grafikken er med på å løfte spillet til helt nye høyder. Høyder som ikke hadde vært mulig å nå uten det fokuset Sony tydeligvis har hatt på å gjøre grafikken teknisk perfekt i spillet. Et fokus som gjør at spillet, rent teknisk og grafisk, er et hestehode foran alt vi har sett så langt på Xbox 360 og Playstation 3.

La meg forklare med et par tekniske sjargonger. Med neste generasjon konsoller ble vi lovet spill med HD-grafikk både fra Microsoft og Sony. Det er et løfte som ikke helt har blitt innfridd ennå. Det er nemlig nesten ingen spill som støtter en oppløsning i Full HD, med 1080 linjer på skjermen som blir oppdatert med hver eneste billedoppdatering. 1080p, med andre ord. De aller fleste spill kjører i 720p, som er hele 360 linjer mindre, og det er godt mulig å se denne forskjellen i grafikken på en stor TV. Wipeout er et av få spill som er laget for å kjøres i full oppløsning, 1080 linjer oppdatert 60 ganger i sekundet.

Jepp, 60 ganger. Det er nemlig en annen svakhet med denne generasjonen spill, fordi mange spill sliter med å oppdatere skjermen mer enn 30 ganger i sekundet. Og dette er også noe du som spiller ubevist merker. Et spill som oppdateres 60 ganger i sekundet flyter utrolig mye bedre enn et spill som kjører med 30 bildeoppdateringer. Det er en helt merkbar forskjell.

Og det er grunnen til at man kan man kalle Wipeout HD for det første ekte nestegenerasjonsspillet. Og derfor er jeg så imponert av grafikken, som nettopp av grunnene jeg nevner ovenfor løfter spillbarheten til nye høyder.

For skraper man vekk den sylskarpe og lynraske grafikken så er dette gode gamle Wipeout. Det handler om futuristisk racing, flyvende biler som kjører i flere hundre kilometer i timen gjennom halsbrekkende svinger, looper og over bakketopper. På hver bane finnes det underlag som gir ekstra fart eller forskjellige våpen. Hoveddelen av spillet er en kampanje der man skal kjempe om gullmedaljer i forskjellige typer løp. Alt fra race mot syv motstandere der man kan skyte raketter og bomber på hverandre i jakten på seierspallen, til tidskappløp og det psykedeliske zone-løpet som gjenskaper banene i abstrakt grafikk og øker hastigheten på skipet ditt for hver runde du kjører.

Et par små nyheter er det allikevel plass til. En lekeplassmodus der man kan lage sine egne typer løp på forskjellige baner er greit nok, spesielt med tanke på å kjøre mot andre. Den andre er en større inngripen enn spillserien har hatt på lenge, nemlig en autostyringsfunksjon. Denne hjelper deg når du kjører ved at den på en litt varsom måte dytter skipet ditt vekk fra vegger og kanter og inn mot kanten av banen. Du kommer fortsatt til å kræsje som en gærning, men det gjør det litt lettere å komme inn i spillet hvis du ikke er vant til de nesten pinlige presisjonskravene spillet stiller til styringen din. Dessverre er bruken av denne ikke helt optimal på alle banene. På en bane sjangler romskipet som en fyllik på et smalt parti fordi autostyringen går amok i et forsøk på å dytte deg mot midten fra begge sider samtidig.

Du kan også aktivere sixaxis-funksjonen i håndkontrolleren og styre skipet ved å vippe kontrolleren til sidene. Men som en gammel Wipeout-veteran ble dette for upresist for meg. Spillet krever at du lærer deg banene og bruken av luftbremser, og få spill stiller så høye krav til kjøreferdighetene dine som denne serien.

Spillet har kun åtte baner, og alle disse er hentet fra PSP-versjonene av spillet, og gjenskapt i herlig HD-grafikk. Dette kan på papiret høres lite ut, men moroa i Wipeout kommer fra å mestre banene, og det krever mye trening og memorisering, og dermed er det nok å henge fingrene i fra start av. Ettersom spillet er nedlastbart via Playstation Network, regner jeg med at ekstrapakker med nye baner vil dukke opp jevnlig slik at man kan bygge ut spillet som man vil.

Wipeout på den første Playstation-maskinen ble et teknisk mesterverk som tok pusten fra folk, og Wipeout HD har mye av den samme effekten på Playstation 3. Den høyoppløselige grafikken og den silkemyke billedoppdateringen gjør dessverre at alle andre racingspill plutselig ser hakkete og elendige ut. Du får rett og slett ikke en mer frenetisk og heseblesende racingopplevelse enn med Wipeout HD, enten du vil sitte hjemme alene og perfeksjonere rundetidene dine, eller tar spillet med deg på nett og kniver mot syv andre spillere over PSN. Et verdig steg videre for Wipeout-serien.