Viking: Battle for Asgard

Jeg synes alltid det er kult når Norge eller nordisk mytologi blir trukket frem i media. Enten det er film, musikk eller spill. Derfor har jeg følt en dragning mot dette spillet helt siden det ble annonsert. Men når en britisk spillutvikler med liten erfaring med norsk historie skal lage et spill om vikinger, er fallhøyden stor.

Dødsrikets gudinne Hel har blitt bannlyst fra gudenes rike Midgard. I sin bitterhet sender hun sine horder av blåhudede daudinger fra dødsriket for å sette i gang Ragnarok, verdens undergang. Du spiller Skarin, en ung vikingkriger, og med hjelp fra gudinnen Frøya blir det din oppgave å stoppe en rasende Hel.

Det er veldig lett å se hvor inspirasjonen her er hentet fra. God of War. Selv om det er to forskjellige mytologier og hovedkarakter, er historiene temmelig like. Det er det gode mot det onde med deg i midten, og din gudegitte rett til å kløyve i filler alt som står mellom deg og ditt mål.

Arbeidsverktøyene er i all hovedsak øks, et sverd og en dose magi - en klassisk kombinasjon. Her er det duket for blodige komboer i de utallige kampsekvensene. Kontrollene er intuitive og lette å få dreisen på, og mens jeg sitter og hamrer på kontrollen for å få til tøffe komboer, glir tankene tilbake til God of War igjen.

Rundt omkring på kartet er det mange vikinger som er tatt til fange av Hel fordi de sympatiserte med de gode. Ved å befri disse får man allierte som sloss ved din side. Dette har det en tendens til å bli litt for mye av. Etter å ha reddet den hundrede vikingkrigeren føler jeg meg ikke særlig belønnet lenger. Noen av vikingene jeg redder er i tillegg utakknemlige og krever at jeg gjør diverse andre sideoppdrag for at de skal slå seg sammen med meg. Ta livet av en forræder, finne stjålet mjød eller tilsvarende vikingtid-trivialiteter. Unødvendig tidkrevende. Jeg vil slåss!

Gjennom spillets gang er det lett å få litt rollespill-assosiasjoner. Det er store åpne landskap du kan utforske, og etter hvert som lemmene og likene hoper seg opp, får du nye oppgraderinger. Men det Viking: Battle for Asgard virkelig handler om er de massive slagene. Så fort man oppfyller kravene kan man markere slagmarken på kartet og hoppe rett i strid. Hundrevis av vikinger marsjerer mot Hels horder, og det braker løs. Dine allierte gjør en grei jobb med å hjelpe deg å slakte daudinger, men det er alltid du som må avgjøre krigens gang ved å oppfylle kriteriene for seier. Det kan være å drepe tre spesielle sjamaner eller å erobre essensielle gjenstander.

Det høres kanskje ut som en litt grunn opplevelse, men historie- og gameplaymessig er Viking: Battle for Asgard et helt kurant spill. Det blir riktignok noe repetitivt i lengden. Etter hvert får jeg bare lyst til å gi blaffen i vikingfolka mine som sitter fastbundet som hjelpeløse fjolls ned ved strandlinja. Likevel kommer man ingen vei uten dem. Det er for få valgmuligheter rett og slett.

Hva jeg imidlertid føler virkelig trekker ned helhetsfølelsen, er grafikken og lyden. Grafikken er et stykke under toppsjiktet, og utmerker seg ikke på noen spesielle måter. Spilldesignet er stereotypt viking gjennom hele spillet og lite originalt. Og lyden er et kapittel for seg selv. Flere nøkkelelementer i spillet, samt steds- og personnavn, har fått en nordiskklingene språkdrakt. Det har da en tendens til å bli en smule latterlig når engelsktalende stemmeskuespillere, som åpenbart ikke kan et kløyva ord norsk, skal forsøke seg på vårt morsmål.

Alt i alt er Viking: Battle for Asgard en helt grei tittel som lanseres på et tidspunkt hvor det ikke er så fryktelig mye annet å velge mellom. Har du sansen for harde actionspill som Heavenly Sword og God of War er det vel verdt å ta en titt.