Tiny Tina's Wonderlands

Jeg elsker Borderlands-serien, selv om jeg ikke synes at del tre er det samme mesterverket som de to første innslagene. Det absolutte høydepunktet tror jeg må være den helsprø utvidelsen Tiny Tina's Assault on Dragon Keep fra 2013, der eventyret blir forvandlet til et rollespill ledet av Tiny Tina som dungeon master.

Jeg så dermed virkelig frem til å spille Tiny Tina's Wonderlands, som er et helt spill bygget på det samme premisset som Assault on Dragon Keep, men med enda flere elementer trukket inn fra rollespillenes herlige verden og nå også med elementer fra digitale japanske rollespill som ekstra kjøtt på beinet. I en briljant introduksjon inntar vi rollen som en rollespill-nybegynner som er så forbausende ny til konseptet at de verken har farge, personlighet eller noe som helst annet.

Dette lar meg naturligvis skape meg selv i det som er et mye dypere system enn det vi er vant med fra Borderlands-serien. Det er seks klasser å velge mellom, samt den klassiske rollespilltilnærmingen hvor man modifiserer rollefigurens styrke, intelligens og lignende. Alt i alt er det et veldig godt system som også lar deg blande trekk på en mate som ikke har vært mulig tidligere. Personlig gikk jeg for en vill Clawbringer mens min partner valgte å spille som en Graveborn med masse svart magi.

Halvparten av klassene bringer en kompanjong til slagmarken på samme måte som FL4K fra Borderlands 3 gjorde det. Dette virker åpenbart å være et system som Gearbox selv er godt fornøyde med, men personlig ble jeg ikke solgt på dette i Borderlands 3 og det samme er tilfelle også her. Dette er en serie der slagmarkene kan bli direkte hysterisk intense, og utenom tre andre medspillere og en overflod av fiender tror jeg ikke opptil fire datastyrte kompanjonger bidrar med så mye mer enn forvirring.

Vel, etter den innledende presentasjonen av det helt grunnleggende blir jeg også introdusert for spillets fiende, Dragon Lord, som spilles aldeles utmerket av Will Arnett. Ett av de store problemene jeg hadde med Borderlands 3 var at hovedfiendene var så tamme, spesielt sammenlignet med Handsome Jack fra Borderlands 2. Dragon Lord har sin helt egen personlighet, og den talentfulle Arnett forsterker dette ytterligere til å nå uante høyder.

Som nevnt er Tiny Tina selv spillets dungeon master, så man hører og ser henne ganske ofte gjennom eventyrets gang. Selv om jenta kan bli litt mye til tider er det fortsatt en flott rollefigur som bidrar til den humoristiske tonen. Hun vil hele tiden fortelle deg hva som skjer med stor innlevelse, snekre sammen de mest makabre ting (som du som spiller bare må finne deg i) og viker ikke unna å håne deg for tvilsomme avgjørelser. Det faktum at dette er folk som faktisk har tilbrakt mye tid med klassisk penn-og-papirrollespill skinner gjennom flere ganger, og selv om jeg ikke har spilt selv på en god stund er det flere ting jeg kjenner igjen. Hvorfor ikke la spillerne gjøre om på en feilet avgjørelse hvis det er til det beste for historien, hvordan skal dungeon master oppføre seg når spillerne vil gjøre noe totalt annerledes enn det som var tenkt, og det må da vel være lov å jukse en gang iblant?

Rollespillvrien og fantasy-tematikken er hovedtingen ved Tiny Tina's Wonderlands. For eksempel finner man et verdenskart på samme måte som i gamle japanske rollespill, og her finner man til en viss grad tilfeldige kamper og lignende. Verdenskartet er en mye mer morsom måte å reise mellom oppdrag og steder enn å bruke kjøretøy for å reise altfor lange avstander gjennom ødemarken. Med det sagt, så er det ingen tvil om at dette er et Borderlands-spill i fantasy-forkledning. Det at du kan lade haglen din med magisk pulver eller at pistolen skyter piler forandrer ikke det faktum at spillmekanisk sett er dette fullstendig identisk med Borderlands 3. Gearbox har forsøkt å krydre konseptet litt ved å legge til et dedikert slagvåpen og magi (som i praksis er det samme som klassetrekk i Borderlands 3), men til syvende og sist forandrer alt dette bare marginalt på formelen.

Med andre ord, hvis du kan din Borderlands vil du raskt kjenne det igjen og sette pris på det. Selv om jeg som Borderlands-veteran vet hvordan det skal opereres, opplever jeg menyene som langt dårligere forklart enn tidligere og at det ikke alltid er åpenbart hva et våpen eller et attributt gjør. Alt dette kan naturligvis høres ut som kritikk, og til en viss grad er det vel også det, men samtidig synes jeg serien er fenomenalt underholdende og at action-spillmekanikkene er av ypperste klasse. Det er kanskje litt gammelt nå, men det er fortsatt moro å se seg rundt og finne nye våpen og nytt utstyr når du skal plukke opp belønninger på slagmarken. Jeg vil imidlertid påpeke det faktum at eventyret dessverre ikke er særlig velpolert. Det er ganske enkelt litt for mange bugs her, og spillet kjører ikke så bra som det burde. Jeg opplever heller ikke musikken som spesielt minneverdig.

I tillegg føler jeg at humoren i serien ikke har vært så bra som dette siden Borderlands 2 (som det likevel ikke kommer i nærheten av). Jeg skal ikke ødelegge moroa for deg og vil la deg oppdage alt det festlige på egenhånd, men det er flere popkulturelle referanser og parodier som fikk meg til å le høyt fordi de har den rette blandingen av gjennomtenkt kreativitet uten at utviklerne gnir dem i fjeset på deg - som det at de tidligere nevnte tilfeldige kampene kun foregår i høyt gress, noe som er et fiffig stikk til Pokémon-serien.

Alt oppsummert tenker jeg det er mye som fungerer godt i Tiny Tina's Wonderlands. Dragon Lord-stemmeskuespillet er absolutt perfekt, Andy Samberg og Wanda Sykes bidrar også til fine diskusjoner som dine medrollespillere, verdenen er morsom å utforske, kampene er actionfylte, det er flust av hemmeligheter å lete etter og belønningssystemet blir aldri gammelt. Men det føles også som et spill som kunne hatt godt av å være litt mer brukervennlig og polert, og som burde hatt enda flere spillmekaniske innovasjoner. På nåværende tidspunkt er det "bare" Borderlands med fantasy-innpakning, og jeg tenker det ville vært rimelig å forvente mer.