Anmeldelse: Doom Eternal

Som en demonisk føniks som reiste seg fra asken bringte Doom fra 2016 den legendariske spillserien tilbake på toppen av FPS-sjangeren med en solid historiedel som sugde spillerne inn med sin blodige, gørrete og et overraskende oppslukende plot. Nå er «Doom Slayer» tilbake og id Software har skrudd opp actionsekvensene til 11 for å innfri vår blodlyst!

De første timene av Doom Eternal er de vanskeligste å få skikkelig tak på. Min største klage er at alt føles litt for rotete, med uendelig mange gameplay-systemer som man må mestre før man kommer halvveis i kampanjen. Det er litt overveldende i starten, og det var ikke før ca. to tredjedeler inn i kampanjen at jeg følte meg trygg på spillets kontroller og det overveldende brukergrensesnittet.

Noen vil kalle det dybde, andre vil kalle det overlassing med spillfunksjoner. Poenget er uansett at det er svært mye som foregår i spillet med oppgradering av våpen, rustning, egenskaper, samleobjekter, utfordringer, arenaer, hemmeligheter og en base å utforske. I tillegg er gameplayet understøttet av en trekantet løsning på ressursforvaltning. Man må brenne fiender for å få rustning, utføre «glory kills» for å få tilbake helse, og bruke motorsag på demoner for å få ammunisjon. Inkluderingen av muligheten til å sprenge og skyte både kroppsdeler og rustninger av fiender gir deg enda en faktor du må tenke på. Det tar litt tid å komme inn i dette, men når du endelig mestrer det står du opptil knærne med en sykt bra skytespill-opplevelse, og du vil føle deg som en proff også.

Det beste med Doom Eternal er hvor tilfredsstillende alt føles. Kontrollene er absolutt best i klassen, og å bevege seg rundt i de forskjellige områdene føles intuitivt takket være spillets elegante og effektive visuelle design. Det trenger det å være, for det er noen virkelig utfordrende øyeblikk som venter deg, og du vil få bruk for alle triksene slakteren har i boka om du vil overleve. Det er aldri nok å bare kjøre på med det største våpenet. Du må spille smart også. Heldigvis gir id Software deg verktøyene til å gjøre akkurat dette, med enestående god kontroll over all action, og en bråte med muligheter du kan leke deg med for å forbedre opplevelsen enda mer.

Det tidligere nevnte oppgraderingssystemet hever opplevelsen betraktelig ved å gi deg et hav av små triks som kan komplementere de mange forskjellige spillestilene. For eksempel kan du igjen øke avstanden «glory kills» kan brukes på. Dermed kan den etter hvert brukes som en slags teleportering over litt lengre avstander ved å hoppe fra en sårbar fiende til en annen sårbar fiende for å drepe dem på brutalt vis. Disse blodige animasjonene gir meg også et øyeblikks usårbarhet, så å være aggressiv og gå for denne typen angrep er stort sett den mest effektive måten å holde seg i live midt i et blodig og kaotisk oppgjør.

Og kampene blir virkelig intense etter hvert. Doom Eternal gir deg en god miks av nye og returnerende demoner som du kan filetere i løpet av din reise til helvete og tilbake. Nye fiender blir jevnlig slengt mot deg for å sikre at kampene føles dynamiske nok og utvikler seg til å bli mer og mer dødelige. Man kontrer dette med sitt stadig voksende våpenarsenal, og dette er enda et område hvor Doom Eternal skinner. Den eneste blemmen at man automatisk skifter våpen om man går tom for ammo, noe som har ført til altfor mange bortkastede BFG-skudd fra min side. Heldigvis kan alle våpen bli modifisert med forskjellige altertnative skyte-muligheter. Disse kan oppgraderes helt til du oppnår såkalte «Mastery level»-oppgraderinger (enten ved å fullføre oppdrag, eller ved å finne mynter som lar deg hoppe over denne prosessen) som kan gjøre våpnene dine til noen skikkelige beist. Det var herlig å forandre min heavy cannon til en missile launcher for å kunne pepre fiender med missiler. Min super-hagle ble til og med enda mer super da jeg monterte den nå velkjente brennende kjøtt-kroken på den slik at jeg kunne bruke den til å gripe tak i fiender (dette er enda et eksempel på noe som kan brukes som både våpen og navigering i miljøet).

Doom Slayer er en drøm å styre, og har uten tvil et av de flotteste arsenalene innen gaming noen gang. Man kan låse opp nye kostymer til han i basen, som er en diger, svevende festning i bane rundt jorden. Man returnerer hit mellom oppdrag, og i løpet av kampanjen får man lære mer om vår kjære anti-helt. Dette var et absolutt høydepunkt i historien, som blir mer sammenhengende og forståelig etter hvert som den utfolder seg. I løpet av mitt oppdrag for å redde verden fra en demon-invasjon besøker jeg noen helt utrolig vakre steder som alle har nok detaljer og særpreg i seg til å ikke føles like. Atmosfæren er tykk og lummer for å matche den dystre historien, og jeg har kjempet meg gjennom ødelagte gater, flammefylte grotter og utenomjordiske steder jeg ikke vil spolere for dere.

Selv om verdenen du boltrer deg i er godt realisert med farge og prakt vil du mesteparten av tiden ha fokus på fiendene foran deg. Man vet det er fare på ferde når en spilldesigner plutselig legger frem store berg av ammunisjon, og som forventet kommer høy-adrenalinøyeblikkene på løpende bånd. Til tider kan det føles for intenst, men utfordringen skalerer i takt med arsenalet man bygger opp. Jeg har satt ned vanskelighetsgraden ett hakk for å komme forbi enkelte vanskelige partier, men jeg hadde ikke gjort det om det ikke var for tidspresset. Å spille på den letteste vanskelighetsgraden betyr at du vil kutte gjennom demoner som om de er smør, så jeg anbefaler å starte på «Hurt me Plenty» og se hvordan det går derfra.

Kampene kan bli ekstremt intense, spesielt mot noen av spillets større demoner. Det er derimot flere plattformseksjoner for å gi en liten pause fra actionsekvensene slik at det blir tid for et lite pust i bakken. Da jeg prøvde en tidlig utgave av spillet tidligere i år var jeg ikke sikker på hva jeg mente om disse partiene hvor man må hoppe og sprette mellom plattformer, men mot enden av kampanjen ble jeg overbevist om at disse er en god inkludering for å få variasjon i gameplayet (bortsett fra ett parti nær slutten som fikk meg til å skrike så høyt at hele nabolaget kunne høre meg) og slippe å kun drepe demoner i ett strekk.

Utenom kampanjen er det noen få ekstra ting å sjekke ut. Man har «remixed Master levels» som legger til en ekstra utfordring i eksisterende områder. Utover dette har vi flerspilleren, som jeg dessverre ikke har fått prøvd. I skrivende stund er ikke serverne oppe, så jeg får dessverre ikke delt inntrykk fra denne biten av spillet. Vi kommer til å dele våre tanker om denne modusen i fremtiden, men i mellomtiden kan du lese inntrykkene våre etter å ha prøvd en tidlig utgave av den her.

Når det gjelder presentasjonen hadde jeg en svært myk og fin spillopplevelse (jeg spilte tross alt på en laptop med RTX 2070, så det var forventet) med svært få hakk i bildeoppdateringen. Dette er svært imponerende med tanke på mengden fiender du kjemper mot samtidig, og detaljenivået på alt og alle. Jeg har snakket med kollegaer som har testet PS4-versjonen og de hadde ingen tekniske feil å rapportere. Uavhengig av plattform virker det altså som om spillet ser helt fantastisk ut med sterke farger, nydelig miljødesign og bråter med spektakulære monstre som er perfekt animert.

De eneste negative tekniske aspektene jeg opplevde var enkelte ganger jeg ble sendt til skrivebordet, men spillet fortsatte å kjøre i bakgrunnen, så dette var bare småpirk i det store og hele. GRTV-teamet har vært mer uheldige. De opplevde dessverre å få korrupsjon på lagringsfilen i spillet, som førte til mange timer i vasken. Vi kunne kanskje avskrevet det som noe som rett og slett bare skjer noen ganger i PC-verden, men siden vi hadde en lignende opplevelse med Doom fra 2016 er det en teknisk feil vi ikke kan ignorere.

Den gode nyheten er at disse småfeilene faktisk hjalp meg med å fastsette poengsummen under. Det overveldende brukergrensesnittet og overkompliserte progresjonssystemet gjorde at jeg vippet, men de tekniske feilene dro den bestemt ned. Jeg kan dessverre ikke gi Doom Eternal vår aller høyeste score, men det er en fantastisk førstepersons skyteopplevelse som gir 20+ timer med deilig og blodig moro. Til tross for småfeil og enkelte frustrerende øyeblikk hadde jeg det kjempegøy i kampen mot helvetes skapninger. Hvis du er fanget i huset ditt imens resten av verden utenfor er i lockdown denne våren kan jeg med ekstremt god samvittighet anbefale at du dreper tiden med en hagle i den ene hånden og et avkappet demonhode i den andre.