Alpha Protocol

Blant havet av spionspill vi svømmer i til dags dato er det ofte vanskelig å utmerke seg i sjangeren. Det er vanskelig å overgå Metal Gear Solid-serien i snikeevner, og Sam Fisher vil alltid bli lovprist som den mer bildeskjønne siden av spionyrket.

I Obsidian Entertainments Alpha Protocol får vi servert en litt mer jordnær tolkning av hvordan agentyrket fungerer i praksis, selv om det for all del er snakk om reale skytedueller og sinnssyke kampsporttriks. Blant steingale arabere og korrupte agenter skal du selv komme til bunns i det som etter hvert skal utvikle seg til å bli enhver agents største mareritt.

Det første som møter oss er en introsekvens hvor du ser et fly strekke seg mot nattehimmelen idet en rakett sendes mot passasjerene ombord. Det går jo selvfølgelig som det må gå, og etter litt hjelp fra sykepersonalet våkner du opp innelåst i pleierommet som Alpha Protocol-rekrutten Mike Thornton. Etter å ha kjempet deg frem til lederen for Alpha Protocol-enheten forberedes du på nye oppdrag, da det første i rekken er å infiltrere terrororganisasjonen Al Samad i Saudi-Arabia. Mystisk nok er det de som står bak angrepet på passasjerflyet, og før man vet ordet av det er man fanget i et nett av løgner, konspirasjoner og terror.

Før du begynner med ihjel-pepringen må du selv velge hvilken profesjon og bakgrunn Mike Thornton skal ha. Du kan enten være Soldier, Field Operative, Tech Specialist og Freelance, og hver agenttype har sine unike fordeler og ulemper. Mens soldatene kan skyte har Tech Specialistene full styring på alle slags duppeditter du må benytte deg av langs veien. Som Field Operator har du større mulighet til å snike og overraske dine fiender, og ut fra oppdraget planlegger du selv hvordan du best skal benytte deg av dine evner.

Den klassen jeg likte best var imidlertid frilanseren, som helt i begynnelsen gir deg lov til å velge hvilke evner du vil eksellere i og hvilke du ikke vektlegger. Alle de andre typene har forhåndsbestemte kvaliteter, og det anser jeg som regel som en slags begrensning.

Siden dette også er et rollespill vokser du deg bedre i form av erfaringspoeng og nivåoppgradering, som du igjen kan bruke til å forbedre Thorntons egenskaper. Hver klasse har forskjellige evner, og du kan forbedre alt fra måten du slåss på til hvor flink du skal være med en spesiell type våpen.

Du får også til dels bestemme selv hvordan Mike Thornton skal se ut. Selv om ansiktstrekkene og kroppsbygningen er forhåndsbestemt, er det fritt frem for å endre hår, øyefarge, skjegg og hodeplagg for å gi deg et snev av egen identitet. I og med at spillet faller innenfor rollespillkategorien kunne man kanskje med fordel ha fått flere muligheter til å modifisere figurens utseende, men det er i bunn og grunn ikke det viktigste.

Hver av de fire klassene har like introduksjoner til trenings- og kontrollbruken. For min del kunne Obsidian Entertainment gjerne lagt tid i å differensiere instruksjons- og treningsmodusen, da jeg ikke føler at klassene får sin helt særegne identitet og bakgrunn. Ved å gjøre fluktruten fra pleierommet annerledes for hver klasse kunne utvikleren enkelt ha fått frem en følelse av identitet, for om du vil prøve alle klassene er det småkjipt å gå gjennom samme modus fire ganger.

Et av de bedre fasettene er hvordan du selv bestemmer hvordan du skal reagere på hva en person sier eller hvordan du presenterer deg selv. Om du snakker med en vakt utenfor et palass kan det lønne seg å være direkte fremfor aggressiv, og om du vil komme på godfot med sjefen er det kanskje bedre å være nysgjerrig fremfor likegyldig. Ryktet ditt former seg etter måten du presenterer deg på, og utfallet ser du i minus- eller plusstegn nederst i venstre hjørne. Ofte må du snakke på en viss måte for å få det som du vil og for å sette deg i respekt, og gjør du det ikke riktig kan et oppdrag gå rett i dass. Du får en tidsbegrensning på hvilket alternativ du velger, og rekker du ikke å velge noe før tiden har gått ut blir en presentasjonsmetode automatisk valgt.

Allerede i flukten fra pleierommet får du mersmak på de mange minispillene du har i vente. Uavhengig av om du er hacker eller soldat kommer du over låser som må dirkes opp, alarmer som må deaktiveres og PC-er som må hackes. I de to sistnevnte er det et visst antall mekanismer som må falle på plass eller velges i riktig rekkefølge, og lykkes du ikke forblir alarmen ulende og låsen uåpnet. Om du skal hacke deg inn for å få tilgang til en mail-konto er det to forskjellige koder som må matches mot samme kode i et Matrix-lignende brett av rullende bokstaver og tall. Alle de ovennevnte oppgavene kan være frustrerende til tider, spesielt siden tidsbegrensningen også finnes her.

Historiemessig kommer du raskt i gang, og blir sendt rett ut i felten etter at treningen er over. Både fiendene og dine overordnede er minneverdige og karaktersterke, og du ser kjapt CIA-kjennetrekk i de personene du snakker mest med. Det hele er en maktkamp som haler og drar i to forskjellige ender, og med en gang du trer ut i den ordentlige verdenen ser du udåder og mennesker i nød til alle kanter. Miljøet du opererer i åpner også for gode gjemmesteder og åpne skytestrider, og det egner seg absolutt for et actionrollespill.

Jeg synes imidlertid ikke at siktingen er særlig godt gjennomført, da du ofte må være pinlig presis for å treffe noe eller ha en effekt på de du skyter i det hele tatt. Det fungerer til en viss grad, men etter noen timer med heftige skytedueller som soldat er det nesten en belønning i seg selv å gå over til en klasse som ikke krever skytevåpen i like stor grad.

Likevel viser Alpha Protocol både potensiale og sterke historiemessige trekk som leder flammene inn i deres favør. Obsidian Entertainment har definitivt litt finpussing å gjøre før de kan slippe spillet den 28. mai, og frem til den tid er det bare å krysse fingrene for Sam Fisher 2.0.