Alpha Protocol

Helt siden annonseringen har Alpha Protocol virket som en skikkelig godbit. Løfter om en blanding av Mass Effect og Splinter Cell med en god historie og veldig fleksibel handlinh gjorde de klamme gamerhendene mine desto svettere bare ved tanken, og jeg var i fyr og flamme da tiden for testing var inne. Gode ideer og ambisjoner er vel og bra, men det er først når tanke og prosjekt settes sammen til et velsmurt maskineri at man sitter fornøyd igjen og deler ut toppkarakter, og dessverre for Alpha Protocol er ikke det tilfelle.

Som Michael Thorton, hvis bakgrunn kan være dekorert soldat, spion med hemmelig identitet eller skruppelløs lykkejeger, akkurat som i Mass Effect, våkner man opp i et hemmeligstemplet lokale liggende på en sykeseng. Derfra vil man jo ut, og etter litt slåssing og sniking finner man ut at det hele var den meget kjappe opptaksprøven til Alpha Protocol. Det dreier seg naturligvis om en organisasjon som er mer hemmelig enn NSA, CIA og Frimurerlosjen tilsammen, og er din nye arbeidsgiver. Herfra blir man sendt på oppdrag i Saudi Arabia for å finne ut mer om et sofistikert terroranslag mot et passasjerfly på amerikansk jord, men alt er jo ikke som man skulle tro og forviklingene er mange og farlige.

Det spennende med Alpha Protocol er først og fremst hvordan historien vrir og vender på seg ut fra hvilke valg du gjør underveis. Det er jo mildt sagt ingen nyhet, men tyngden av valgene dine er monumental i forhold til andre spill hvor får velge selv hva du skal si. Viktige detaljer i den baklengsfortalte historien kan endres helt med et knappetrykk, og bare omtrent fire av de 20 timene med film er lik for alle gjennomføringer. Maktfølelsen og gleden over å bestemme over hele historien er like stor som paranoiaen over å gjøre noe fryktelig feil.

Stemmeskuespillet er veldig, veldig bra. Det er naturligvis ikke avgjørende for at spillet skal være spillbart, men det er altså noe av det bedre jeg har hørt, og samtaler flyter kjempefint avgårde. Historien er mesterlig fortalt, selv om den er proppet med klisjeer som får deg til å tenke på alle andre spion-thrillere som er laget. Likevel holder den deg interessert stort sett hele veien, ikke minst fordi du får påvirke innholdet i samtalen eller gjøre viktige valg svært ofte. Alpha Protocol lykkes med å gjøre opplegget med en fleksibel historie til noe mer enn en gimmick, og det skal Obsidian ha ros for.

Men alle ressursene det må ha krevd å bygge en såpass troverdig fortelling har sin pris. Den praktiske spillingen går ut på å velge et oppdrag fra PC-en i hovedkvarteret ditt, og dermed hoppe ut i felten. Her faller spillet sammen under dårlig spillbarhet og bugs som tilhører flere generasjoner tilbake. En oppramsing er på sin plass: Løpingen ser latterlig ut og minner om Operation: Winback på N64. Snikingen er enda verre. Når man møter på fienden er det bare å stålsette seg, for maken til idiotisk AI skal man lete lenge etter. De bare virrer rundt som hodeløse høns, mens de spammer granater med kirurgisk presisjon. Og hvis du da har rotet deg inn i det håpløse dekningssystemet, er det omtrent umulig å komme seg unna dem. Noen ganger blir Mike sittende fast i dekningen selv om man trykker, mens noen typer vegger og hindringer ikke "gjelder" som dekning og er umulig å gjemme seg bak. Dette er umulig å forutsi, så man må løpe inn i kule- og granatregnet for å finne ut om man kan bruke dekningen. Det er gjerne da det fryktelige kameraet viser seg fra sin verste side, og så ender man opp sprengt i fillebiter mens man river av seg svære hårtuster i frustrasjon.

Skytingen er omtrent verdiløs rett og slett fordi Mike er en elendig skytter, og bare etter lang tids leveling begynner man å få noe som ligner på kompetanse. Man kan lade opp et presisjonsskudd, men den nevnte virringen til fienden gjør det umulig å sitte stille lenge nok. Man har også et triks a la "mark & execute" i Splinter Cell: Conviction, og den fungerer egentlig bra bortsett fra at skjermen blir gul når man går inn i slow-motion og gjør at det gule siktet nesten blir usynlig. Jeg nevnte tidligere at nærkampen var eksplosiv og fin, men når fiendene blir flere utover i spillet blir det et problem at man ikke har noen som helst form for siktemiddel og man ender opp med å slå i lufta foran slasken du skal banke. Som en positiv ting kan jeg nevne at skytelydene er fine, og personlig liker jeg det godt når kula rammer nesten med en gang etter at skuddet har falt, som den ville gjort på ordentlig. Jeg synes det er irriterende når man ser kula fly langsomt avgårde, og det synes Obsidian også.

Alpha Protocol hevder at det er et snikespill, men snikingen fungerer bare delvis fordi den kunstige intelligensen er så dårlig. Ganske ofte er det heller ikke meningen at man skal forbli usett, og da må man slite med den uferdige kampmekanikken uansett.

Veldig ofte må man slå av kameraer etter dirke opp låser via et minispill, og de er egentlig ganske artige. Hacking skjer ved at man skal finne to statiske kodesetninger på en skjerm hvor tall og bokstaver flyr hulter til bulter, og det er en god utfordring bortsett fra at man skal flytte den tilsvarende koden over den du finner på skjermen, og det tar for lang tid. Det vanskeligste blir bare å utføre flyttingen, og det blir fort et irritasjonsmoment. Ellers er det en labyrintaktig sak når man skal klippe over alarmer, og en svært stressende sak hvor man skal legge ulikt trykk på venstre skulderknapp for å sette dirken i døra og så sette den på plass med høyre. Problemet med disse er at de kommer så ofte og er så vriene at det ikke er gøy lenger etter en stund.

Alpha Protocol er en veldig spennende historie med et virkelig flott og engasjerende valgsystem som føles skikkelig forseggjort. Det er bare det at selve snikingen og slåssingen ikke er like bra. Den føles som et uferdig spill som ikke burde vært utgitt enda, og grafikken gjør ikke saken bedre med sin uinspirerte bruk av Unreal 3 motoren (igjen..) som blekner totalt hvis man ser på f.eks Conviction, som bruker samme teknologi. Man kan absolutt ha det moro med Alpha Protocol innimellom, også i under oppdragene, og resten av spillet utenom feltarbeidet er faktisk helt klart verdt en titt, og de n tunge valgmekanikken øker holdbarheten betraktelig. Likevel er det vanskelig å anbefale et spill som føles så uferdig og er så feilbefengt.