Alienation

Den første gangen jeg stiftet bekjentskap med Alienation var for omtrent ett år siden under et arrangement i London. Sony var tilstede for å vise frem en rekke digitale titler, deriblant Everybody's Gone to the Rapture og Fat Princess Adventures, men det var Alienation som ble sittende igjen i hodet mitt. Selv om jeg bare fikk prøve en tidlig versjon, hadde jeg det veldig artig, og jeg merket at jeg allerede gledet meg til nye runder med det ferdige spillet i min egen sofa. Nå har denne tiden endelig kommet.

Aliennation er skapt av Housemarque, som tidligere har utviklet titler som Super Stardust Ultra, Resogun og Dead Nation, og nok en gang har de satset på twinstick shooter-sjangeren. Det betyr at man får et nytt spill av denne typen fra folkene som muligens gjør dem best. Alienation låner mye fra tidligere spill, og resultatet er derfor både finpolert og gjennomtenkt selv om det ikke fremstår som banebrytende.

Til å begynne med kan vi jo ta en titt på grafikken for eksempel. Ved første øyekast kan Alienation minne om ethvert annet spill i sjangeren, eksempelvis Helldivers, bare en smule mer dystert. Så fort kulene begynner å fly og romvesenene sprenges i lufta endrer imidlertid ting seg. Da forvandles TV-skjermen til et fyrverkeri av farger og partikkeleffekter. Det er vanskelig å ikke bli betatt av alt som foregår, og jeg er fortsatt imponert over at bildeoppdateringen holder seg såpass stabil hele tiden. Når det er sagt kan det til tider være vanskelig å orientere seg i galskapen, men stort sett er det et skikkelig fornøyelig kaos.

Neste punkt. Gameplay. Her merker man tydelig at det er skaperne av Dead Nation som er på ferde igjen. Å styre figuren din føles veldig likt PS3-spillet vi husker fra noen år tilbake, og man må konstant sjonglere mellom forskjellige granater og våpen for å takle de voldsomme bølgene med fiender. Dette er kjent kost for sjangeren, og det er derfor små elementer som lasersiktet på våpenet, samt muligheten til å "rushe", "warpe" eller "dashe" i sikkerhet (avhengig av klassen din) som sender tankene tilbake til akkurat Dead Nation.

Jeg nevner klasser fordi dette er et område der Housemaque har fornyet seg endel. Denne gangen har man muligheten til å velge mellom tre forskjellige klasser, nærmere bestemt Saboteur, Bio-Specialist og Tank. Hvis du er fan av RPG-spill kan du kalle dem damage-dealer, healer og, vel, tank.

De ulike klassene har naturligvis sine egne primærvåpen, samt unike spesialegenskaper. Man kan også oppgradere evnene sine på skills-treet, etterhvert som man gjør seg fortjent til nye skill-poeng. Et tradisjonelt oppsett, med andre ord. Et finnes også felles skills-trær som alle klassene har tilgang til, og selv om egenskapene man sikrer seg der ikke er klassespesifikke, er det mye der som det er verdt å investere i.

Samtidig er det ikke bare evnene som gjør figuren din unik, men også våpnene du bruker. Hver av de tre figurene har et fast primærvåpen, som kan byttes ut med forbedrede varianter av samme type. Sabotøren har en SMG, Bio-spesialisten har en Xeno Rifle og Tank-en har en Enegry Gun. Samtidig har de også sekundere våpen, som inkluderer revolvere, hagler og den slags. Til slutt har man såkalte Heavy Weapons (flammekastere, miniguns og slikt) og vi må jo ikke glemme alt tilleggsutstyret. Blant annet kan man utstyre seg med fjernstyrte granater eller high-tech boomeranger. Når man kommer litt høyere opp i nivåene vil også enkelte våpen ha egne oppgraderingsmuligheter, så du skal ikke være redd for at variasjonen ikke er god nok her. I ekte Borderlands-stil finnes det er mylder av våpen, som bare venter på at du kommer for å "loote" dem.

Å gå på skattejakt i en dystopisk fremtidsvisjon på denne måten er artig, men Alienation er likevel ikke uten sine mangler. Historien er for eksempel totalt unispirert, og jeg føler meg helt likeglad til hva jeg blir fortalt i forkant av de 20 hovedoppdragene. Den handler i grove trekk om det samme som i Xcom-spillene, altså at jorden er invadert av romvesener, men på tross av den store skalaen på konflikten klarer jeg ikke engasjere meg allverden. Jeg konsentrer meg heller om gameplay, som er punktet der Aliennation skinner.

Etter å ha blåst gjennom historien to ganger kan jeg konkludere med at spillet er litt i korteste laget. Samtidig er det åpenbart laget for å spilles flere ganger, og jeg har bare nådd to tredeler av veien mot maksnivået på 30. Jeg føler meg heller ikke ferdig med dette spillet, og planlegger å gå løs på New Game Plus hvert øyeblikk. Jeg kunne også tenke meg å spille gjennom en gang sammen med en par venner, men akkurat her har Housemaque gjort ting unødvendig vanskelig. Til forskjell fra i spill som Diablo III finnes det nemlig ikke noe system som tilpasser utfordringen til nivået de ulike spillerne befinner seg på, og derfor er man avhengig av å ha spilt omtrent like mye for å hindre at noen er for svake.

Dette er synd, ettersom Alienation er på sitt beste når man spiller sammen flere i lag. Tempoet er høyere, alt er mer hektisk, og man trenger ikke være like forsiktig som når man er på egenhånd. Skulle man bli drept kan alltids en av medspillerne dine bringe deg til live igjen. Jeg synes derfor det er veldig pussig at Housemaque har utelatt enhver form for lokal multiplayer, slik at man er nødt til å gå online for å oppleve Alienation på topp. Hvis de hadde lagt til lokal flerspiller, og aller helst et system som dynamisk justerer vanskelighetsgraden, hadde dette vært et enda bedre spill.

For nå må dere ikke misforstå meg og tenke at Alienation er noe annet enn en skikkelig bra twinstick shooter. Det er fargerikt, vakkert og eksplosivt. Det er storveis moro å spille sammen med andre. Det har massevis av små, overaskende gameplay-elementer, og flott variasjon. Housemarque mestrer virkelig denne sjangeren. Nå må de bare friske opp historieformidlingen sin, og jobbe litt med dynamikken, så treffer de helt i midten av blinken.