Alien: Isolation

Det er ikke noen overraskelse at det er snakk om et førstepersonsspill, men at det er Creative Assembly som står bak for nok flere av oss til å heve øyenbrynene. Det britiske utviklerstudioet er tross alt mest kjent for strategispillserien Total War. Det er også en smule overraskende at studioets konsollgjeng ikke har utviklet noe siden 2008, da de lagde hack ‘n' slash-spillet Viking: Battle for Asgard.

Heldigvis ser det helt fantastisk ut, og det vitner om at både Creative Assembly og utgiver Sega gjør et helhjertet forsøk på å rydde opp etter det episke rotet som var Aliens: Colonial Marines.

Det faktum at selv Gearbox sitt slaktede spill fortsatt dukker opp på salgslistene beviser at folk viser en urokkelig interesse for den 35 år gamle sci-fi-franchisen. Isolation er alt hva det problemfylte, dårlig designede spillopplevelsen Colonial Marines ikke var. Etter en veldig lovende spilltesting og et hyggelig studiobesøk, sitter vi igjen med følelsen av at dette er det Alien-spillet vi har ventet tre tiår på å få se. Dette er er det fansen fortjener.

Mangelen på flertall i tittelen antyder dessuten at Alien: Isolation vil rette seg inn mot Ridley Scotts romskrekk fremfor Camerons actionpregede film. Regissøren bak originalen skildret vanlige menneskers møte med en overlegen fiende. Ingen soldater eller supervåpen, men heller som Scott selv sa: «Truckers in space». Creative Assembly har omfavnet dette konseptet, og de vil nå gjenskape det i den eneste sjangeren som er passende - nemlig survival horror.

Historien fortsetter etter den første filmen. Romskipet Nostromos «svarte boks» skal ha blitt skutt ut før det eksploderte, og nå har det blitt funnet. En av menneskene som klarer å komme seg med på en ferge til stasjonen hvor opptaket befinner seg, er ingen ringere enn Ripleys datter, Amanda. Ting går selvfølgelig ikke knirkefritt, og snart er romstasjonen i stor fare ettersom det også befinner seg en svært morderisk innstilt Xenomorph der.

Idet vi starter vår veldig korte spilløkt står vi foran en dør i en trang korridor. I motsetning til vanlige førstespersons skytespill hvor forholdet mellom figur og slike omgivelser ofte er 1:2, er dimensjonene i Isolation nøyaktige for å underbygge klaustrofobien. Det er umulig å ikke smile når døren åpner seg. Lydbildet er tro mot den originale filmen, og rommet minner veldig om det stedet hvor John Hurts karakter møter sitt brutale endelikt. Det ligger et nærmest kornete filter over bildet, og teamet forklarer at det er for å gjenskape følelsen. I likhet med alt annet er det fortsatt en liten vri på det.

Vi tråkker gjennom flere stille rom mens lyset blinker. Vi går inn på en lab for å hacke en gigantisk datamaskin med hevede tastaturer og blinkende skjermer. Alt av teknologi er designet slik at det skal passe med 70-tallets tanker om hvordan den ville se ut i fremtiden. Det er her Creative Assembly velger å introdusere oss for hoveddelen i denne opplevelsen, nemlig et møte med et tre meter høyt, lynraskt romvesen. Det er et møte vi kun kan overleve ved å bruke bevegelsessensoren på en smart måte.

Her koker survival horror ned til sin reneste form. Isolation gjør sitt beste på å nærme seg den velkjente skrekken i japanske spill, og ligger langt unna den skyteglade retningen vesten har valgt det siste tiåret. Creative Assembly snakker om hvordan det handler om å bygge opp stemningen over tid før det plutselig smeller. Spillets tempo handler om nettopp dette, sier utvikleren.

Den dødelige fienden kan ikke drepes, bare unngås. Vi har kun en bevegelsessensor til hjelp, og utviklerne er veldig unnvikende når vi spør om det vil dukke opp andre hjelpemidler. De innrømmer i aller vageste grad at det vil være et crafting-system som lar deg bygge ting i spillet, men det vil ikke være nok til å være trygg. Fienden kommer til å lære.

Med hjelp fra sensoren kan vi se vår neste oppgave i tillegg til eventuelle farer. Selv om vi stort sett går rundt og vrir om brytere, så er det sistenevnte som får mest oppmerksomhet. Spillet er nemlig over hvis man blir sett, og derfor er det essensielt at man fokuserer på sniking i skyggene.

I første omgang er det skrekkelig skummelt. Vi får en time med demoen, og det tar minst et kvarter å komme seg gjennom. Vi dør fort, og vi dør ofte. Men, etter hvert som dødstallet stiger, kjenner vi en merkelig følelse av å se et mønster. Pulsen er fortsatt høy, men spenningen er ikke like høy lenger. Xenomorphen dukker opp på et nytt sted hver gang vi starter spillet, men spillereglene forblir de samme. I etterkant diskuterer vi med teamet om hvordan de kan bevare spenningen og stemningen gjennom hele spillet.

Det er også uvisst om møtene med fienden blir annonsert for tydelig. Det er tross alt uforutsigbarheten som gjorde at vi ikke klarte å slappe av ett eneste sekund i Scotts skrekkfilm. Her får vi derimot ikke noe klart svar, men det er tydelig at teamet jobber skikkelig med å polere og raffinere spillet. Det er nemlig ferdig fra start til slutt, men studioet er travelt opptatt med å balansere spillet og justere tempoet slik at folk ha lyst til å fortsette spillingen. De sier selv at det skal være en hyllest til Alien, i tillegg til å være en skrekkfylt spillopplevelse som står på egne ben.

Creative Assembly ønsker at det skal være ekte vare, og det samme gjør vi. Førsteinntrykket vårt sier at de har fått til nettopp dette.