Alice: Madness Returns

Realistiske byområder blir gjenskapt i mer imponerende form for hver konsollgenerasjon. Men det er ikke det vi spillere nødvendigvis er begeistret for - vi vil ha et spill med eventyrlige verdener mennesket ikke har sett ennå. I så måte er Alices nye Eventyrland perfekt, der det abstrakte og bisarre blandes hemningsløst.

Vi snakker selvfølgelig om Alice: Madness Returns. Dette er altså oppfølgeren til kulthiten som kom i starten av det nye årtusenet, som malte Carolls klassiker under dystre forhold. Historien i oppfølgeren utforsker hvordan Alices sinn og tidsbevissthet forholder seg til den virkelige verden. Hun splittes mellom det ekte London, der hun prøver å komme seg over tapet av familien sin, og det makabre Eventyrlandet. Sistnevnte er avlet frem i hennes psykologisk forstyrrende vrangforestillinger.

I forgjengeren fikk vi aldri en logisk progresjon i Alices mange eventyr, og det er gjeldende for oppfølgeren også. Hun svever fritt mellom baner som har forskjellige scenarioer og ufordringer, og det er tydelig at variasjonen har vært i fokus hos Spice Horse Studios.

Det er i alle fall tanken, selv om vår demonstrasjon er begrenset til brettet The Hatter's Domain. Brettet er basert på teselskapet til Den Gale Hattemakeren, og av den grunn er alt fra fiender til omgivelsene laget i porselen. Merkelige tekoppmenn er bevæpnet med sølvtøy, og på veggene i det smuldrende slottet krabber edderkoppaktige tekjeler ut med brennende øyne. Alt er spredd over rutete plattformer, sammensatt av rullerende tannhjul som svever løst i en verden av drømmer.

Alice bærer som kjent en slakterkniv til alle døgnets tider, men flere spennende våpen åpenbarer seg etter hvert. Vi ser blant annet en pepperkvern med samme funksjon som et maskingevær, en tekjele som fungerer som en granatkaster og en lekehest som svinger som en hammer. Arsenalet minner om det Pixar ville gjort om de hadde prøvd seg på Grindhouse-sjangeren.

Til tross for det moderate våpenantallet får vi ikke prøve oss på mange kombinasjonsangrep. Du trenger sjelden mer enn et par velplasserte snitt for å beseire fiendene, og det eneste tilfellet som avvek fra malen var kampen med en tekoppmann. Han bærer nemlig skjold, som vil si at angrepene må ramme han bakfra.

Utfordringene er ment å komme i form av plattformhopping, selv om disse som regel glir uproblematisk hen. Så fort du forstår hvordan dobbelthoppene fungerer er det bare svevingen mellom plattformene som gjenstår, og det gjøres ved å la den nedre delen av Alice fange opp dampstrømmer.

Tatt Alices verden i betraktning fremstår bevegelsene som uoppfinnsomme. Likevel må man huske på at spilleventyret fremdeles foregår innenfor rammene av Carolls bok. Derfor kan vi også krympe, slik at Alice kan gå gjennom små sprekker i murveggen eller se andre usynlige plattformer. Det gjelder også for graffiti på veggene, selv om denne detaljen kun er viktig i noen episoder av spillet. Man kan også hoppe inn i blomster for å lade opp livsenergien.

Demoen er relativt kort, og bildet svinner hen etter mitt første møte med den edderkoppaktige tekjelen. Deretter går vi over til en heftig videofremvisning, som viser noen av de større brettene og deres fiender.

Man bør også se nøye på de forskjellige kostymene Alice er ikledd. American McGee, skaperen bak Alices andre eventyr, forklarer at grunnen ikke bare er visuell - den representerer også de forskjellige spillmekanikkene og evnene Alice får gjennom eventyret. Noen klesplagg vil også bli tilgjengeliggjort via en utvidelse.

Jeg gleder meg til å se de nye evnene de snakker om, for jeg fikk ikke mye å sette tennene i på brettet jeg fikk prøve. Alice: Madness Returns er kanskje svøpt i en lekker innpakning, men ut fra det jeg så var det lite som skilte det fra andre tungvektere i sjangeren. Jeg håper derfor at en dyptgående omgang med det ferdige spillet vil vise at jeg tar feil.